Nei, Ingrid har feil. Det er på tide med et nytt innlegg OG et besøk til Sortland! Innlegget først:

Ja, så var jeg hjemme igjen. Begynner nesten å bli lei av å skrive om å reise hjem, reise hjem til Trondheim, reise hjem, reise hjem til Trondheim osv… Men det er en av de “store” tingene som skjer på en jevnlig basis, og som ofte setter tankene i gang. Jeg tenker ofte over situasjoner og folk, hvor rart det er å på en måte ha to helt forskjellige, adskilte verdener som man reiser mellom. Nesten som om flyet er et skap som bringer meg fra den ene til den andre. Hva som er hva er et annet og langt mer komplisert spørsmål. Det er ganske morsomt å observere folk og deres forsvarsmekanismer når de er ute og reiser. Spesielt hvis man hører på musikk og ikke får med seg lydene fra flyplassen. Noen ser sinte ut, noen er så innbitt målrettet at de ikke enser noe rundt seg, og går rett forbi det de skulle til fordi ingen skal tro at de ikke vet hva de gjør. Jeg trekker meg tilbake i min egen verden, med musikk på ørene og ei bok i hånda.

I morgen har jeg vært hjemme en uke. Den siste tida i Trondheim var ganske fin. Jeg bare hang med folk, fikk treffe Vegard, høre på flotte konserter og nyte sommerværet. Jeg hadde ei skikkelig bra avslutning på dette skoleåret. Jeg ble mye fortere ferdig med pakkinga enn jeg hadde trodd, og var så heldig å bli invitert til Ida og Live for å henge, og muligens en drink hvis humøret skulle være slik. Og det var det. Kjempehyggelig kveld sammen med flotte folk der vi bare snakka om alt mulig rart. Og siden både Ida og Live skal på utveksling til neste år var det fint å få henge litt ekstra med dem.

Noen tanker jeg gjorde meg før jeg reiste nordover: Merkelig å si “ha det” til alle. Jeg er så vant med at det er jeg som reiser sist og alle sier det til meg. Plutselig er det jeg som reiser fra dem. Man blir liksom så vant til å være her, i denne leiligheta, gå på den butikken, den kafeen, alle de vante gatene, for ikke å snakke om skolen. Det er som facebook, man kan ikke være i nærheten uten å gå innom. Jeg har liksom så god følelse for denne plassen og disse folkene nå. Det er sol, og rett og slett nydelig ute, alt jeg har lyst å gjøre er å gå turer, oppdage nye flotte plasser i byen jeg aldri har vært på før, som bare venter på å bli funnet. Men plutselig skal jeg reise.
Og hva drar jeg hjem til? Det blir fint å se familien, katta, kjernen, og de kjente og kjære fjellene. Det savner jeg alltid med hjemme. Landskapet. Fjellene som raver opp av havet, lyset og måten det lager farger i fjellsida som man ikke trodde fantes. De finnes for alltid i hjerte og sjel, men savnes når øynene ikke når dem. Det er en avhengighet for meg, jeg får abstinenser hvis det går for lang tid mellom hver gang jeg ser dem.

Det var godt å komme hjem. Jeg trengte det nå. Men det tar ikke så lang tid før jeg tenker på Trondheim igjen. Spesielt hvis ting blir litt for heftige her hjemme. Jeg vil alltid være en annen plass enn å være akkurat der jeg er…

Nei, dette ble altfor filosofisk! Ingrid, jeg kommer! Jeg trenger noen til å få meg ned på jorda igjen, og jeg vet akkurat hvem!

Nå har Åshild rett, det er jammen meg på tide med en oppdatering igjen! Jeg har vært lakkalaur til tusen når det gjelder bloggen i det siste. Av en eller annen grunn er det vanskelig å skrive. Jeg har mange, mange idéer som svirrer oppe i hodet mitt, men de vil bare ikke ned på papiret. For å si det slik. Så dette er en totalt random post om ting jeg kommer på underveis. Feel free to skum.

Det er så rart når man snakker med folk man ikke treffer hver dag. Det kommer alltid et spørsmål om: “Hva gjør du for tida da?”, og hva skal man svare? Jeg spør jo spørsmålet selv hele tida uten å tenke meg om. Jeg prøver alltid å oppsummere hvis det har skjedd noe spesielt, men når det er en periode som nå, der alt bare er same old, same old, så er det faktisk ikke noe mer å si om det. Og å få det til svar er egentlig ikke så veldig tilfredsstillende. Jeg vurderer nesten å bare finne på ting, sånn som de nordlendingene i reklamene som lager historier om flyturer og ei diiiger krokodilla!

Det som skjer med meg for tida er at jeg prøver å øve mer og bedre. Jeg er ganske asosial. Selv om jeg treffer folk på skolen, henger jeg nesten ikke med noen lenger. Hvis jeg har sjansen til å være alene så tar jeg den. Jeg tenker altfor mye på ting og tang som egentlig ikke er så viktige, og noen ting som er viktige, men som ikke hjelper noe å tenke på. Jeg ser på tv og sitter på internett. Ferdig! Nå vet du hva jeg gjør. I’m sad, I know, men jeg prøver å bli bedre! Jeg ble faktisk med på bursdagfeiring i kveld, selv om jeg dro hjem lovlig tidlig. Hadde egentlig ikke noe lyst, men det var helt greit. Apropos helt greit! Når noen spør hvordan det går, greier jeg faktisk ikke å svare bra lenger. Det går bare helt greit. Det er ikke noe spesielt bra, og ikke noe spesielt dårlig. Bare helt greit.

Jeg skjønner faktisk ikke hvorfor jeg er så asosial… Det er mange ting jeg har lyst til å gjøre, og mange folk jeg egentlig vil henge mer med. Jeg vil for eksempel se There will be blood, Juno, Sweeney Todd og Alvin og gjengen (forutsatt at det er engelsk tale). Noen som vil gå på kino med meg?