Strange colour Blue

Idet jeg skulle sette meg ned og skrive et nytt innlegg her begynte jeg å tenke over hvor ironisk det er at sida mi heter This Side of the Blue, men er grå. Og her sitter jeg på stolen min og er totalt blå. Jeg sitter innpakket i et blått teppe, lestene mine er blå, buksa er veldig blå for en bukse å være, t-skjorta er lyseblå med en frosk på, brilleglassene mine har et hint av blått i seg, øynene mine er blå og tror du pinade ikke meg at også pulsvarmerne mine er blå! Dærduen!

I det siste har jeg gjenoppdaget Wii. Jeg ble litt lei etter sommerferien, men etter en lang pause ble jeg totalt hektet igjen. Og nå har jeg smittet de jeg bor sammen med også. Det går for det meste i Mario Kart på kveldene. Jeg er litt forbauset over at jeg ikke har drømt om det ennå, slik som jeg pleide å gjøre med Guitar Hero. Dessverre er det for travelt til å spille så mye. Oppgaver som skal skrives, øving, elever, etc etc…

Ja, det er sant! Jeg har begynt i praksis for en stund siden, og har nå til sammen sju elever. Det er utrolig slitsomt, samtidig som det er lærerikt og egentlig litt morsomt. Det er så rart at det plutselig er jeg som skal være læreren. Jeg har alltid vært eleven og har faktisk aldri hatt elever før. For ikke å snakke om at det sitter en annen person i rommet som kun er der for å observere deg og gi tilbakemeldinger etterpå. Heldigvis har jeg ikke forkrøplet noen sarte barnesinn. Yet…

I am on a lonely road and I am traveling…

Jeg er tom.

Det høres kanskje rart ut, men det er sånn jeg føler meg akkurat nå. De siste to dagene har vi hatt seminar med Solveig Løchen i generell metodikk eller didaktikk. Jeg husker ikke i farten akkurat hvilken, men det er ikke så farlig. Poenget er at det var veldig interessant. Hun snakket mye om mye, og kunne mye om mye, faktisk altfor mye til å fortelle dere her. Hun snakket om hvordan vi mennesker oppfatter og forholder oss til hverandre, hvordan hvilke ord man bruker påvirker andre og hvordan fysisk kontakt kan frembringe følelser. Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette. Jeg sitter bare igjen med masse inntrykk og tanker som jeg gjerne vil dele, men alt bare forsvinner som røyk når jeg prøver å sette ord på det. Hjernen vår fungerer på en merkelig og fantastisk måte.

Jeg var på konsert i går. Jazzkonsert. Etter Toneheim trodde jeg aldri jeg skulle like jazz eller storband ever again. Men denne konserten var kjempebra og var virkelig inspirerende. Faktisk så bra at jeg tenkte: “Shit, har jeg valgt rett?” Det skal noe til for å få meg til å savne strømgitaren, som de kaller det. “Hvem var jeg på konsert med da?” sitter du nok og tenker, og formelig hopper i stolen. Karlsen/Högberg Duo, altså sanger og gitarist. De hadde et utrolig flott lydbilde og samspill, syns jeg. Morsomt å høre hvordan jazzmusikere har en helt annen innfallsvinkel enn oss. Jeg tror det er mye vi kan lære av hverandre, og man kan få mange nye impulser. Syns det er spesielt interessant å forestille seg hvordan sangere, som ikke har noe instrument annet enn seg selv, tenker når de improviserer eller synger generelt. Ikke det at jeg kan vite nøyaktig hvordan de tenker, men jeg hører jo resultatet. Og dette resultatet var veldig bra. De spilte en del coverlåter, og mange av dem sanger som jeg liker veldig godt. Jeg mener, spill Joni og jeg er solgt. Basta.

Uppsala nærmer seg med stormskritt og jeg prøver så hardt jeg kan å ta i bruk de prinsippene jeg lærer i pedagogikken, og prøve å se hvilke triks andre har når de spiller konsert. Men jeg er fremdeles kjempenervøs… Men dette skal dere få høre mer om etterhvert, så jeg gir meg med det. Nå skal jeg drikke en kopp te og høre på Joni før jeg legger meg. Det burde du også.

this will be all over soon

Hva skal man skrive om på en blogg, når det eneste som skjer er livet? Livet skjer jo hele tiden med de fleste av oss, og det er ikke noe nytt. Det går sin vante gang og jeg gjør de tingene jeg vanligvis pleier å gjøre. Det eneste unntaket er at jeg spilte konsert i dag. Det gikk egentlig ikke så veldig bra, men nå er jeg ferdig med den. Og ei ekstremt hektisk uke på skolen. Kanskje jeg kommer til å skrive litt mer om det etter hvert, men akkurat nå gleder jeg meg for mye til å legge meg og sove lenge i morgen!

Jeg er fremdeles litt i det grublende hjørnet, og hører mye på Ane Brun for tiden. Plata Changing of the Seasons passer naturlig nok ganske godt akkurat nå. Jeg tror høsten har en stemning som setter seg hardere fast i meg enn noen annen. Mye på grunn av musikken. Den kommer seg lenger inn enn i de andre årstidene. Tredjeklasse på musikklinja var det Joni, på Toneheim var det herr Dybdahl, første året i Trondheim var det Neko Case, andre året var det bare stille. Jeg lurer på om denne høsten blir tilegnet Ane Brun. Kanskje spesielt på grunn av to sanger; Tittellåta til plata og Gillian. For Gillian er sangen som setter ord og musikk til den opplevelsen av å bli satt tilbake til en sinnsstemning som er helt unik for akkurat den tida og de sangene du hørte på da. Og for meg skjer det om høsten, både tilknytting til nye sanger og sterkere kontakt med de gamle.

Hvorfor kan jeg ikke finne på noe nytt å skrive om, i stedet for å sveve i lufta med bladene som faller i høstvinden? Akkurat som livet er årstidene noe som skjer hele tiden. Jeg tviler sterkt på at alle legger like godt merke til dem, eller for den saks skyld, bryr seg. Mennesker er veldig forskjellige, og det har du kanskje lagt merke til selv? Men selv om du vet at de er det, kommer det ofte som et lite sjokk når man oppdager på nytt at noe man selv syns er fantastisk eller spennende, ikke ble lagt merke til av andre, som til og med går rett ved siden av deg og opplever den samme situasjonen. Poenget mitt er vel egentlig at de nødvendigvis ikke ser og opplever det samme som deg.

Men det er lett å glemme når de eneste tankene man noensinne hører er sine egne. Det blir litt for lett å projisere sine egne følelser og tanker på andre, og det er da man virkelig kan havne i kinkige situasjoner.

Bartebylarm

Ja, det er en stund siden sist. Sånn blir det bare av og til. Hva har skjedd? Turen nedover til Trondheim gikk ganske smertefritt. Mamma og pappa hadde bestemt seg for å kjøre meg nedover, så da hadde jeg jo nesten ubegrenset hva jeg kunne ta med meg. Likevel var jeg flink til å ikke ta for mye, siden rommet mitt her ikke er verdens største og jeg vet at det må flyttes ut en gang også. Men det er veldig greit å ha foreldre på besøk som blir med på Ikea og hjelper til med å få tak i ting jeg lenge skulle ha kjøpt. Så etter noen dager med dem i byen, måtte jeg ta fatt på jobben det var å rydde og få ting på stell. Resultatet ble veldig bra, om jeg så må si det selv. Ellers har jeg vært på Mamma Mia med Tom Erik, Toril og Eirin. Det var faktisk en ganske bra film. Sikkert mye på grunn av musikken da, hvordan kan det gå galt med ABBA? Også fikk jeg henge noen dager med Vegard før han reiste tilbake til Sverige, og det er jo alltid koselig.

Så nå har skolen startet så smått. Jeg får alltid en sånn rar følelse om høsten og spesielt ved skolestart. Den har utviklet seg litt over årene, men har alltid hatt den samme grunnfølelsen som ikke går an å beskrive. Men jeg kan si noe om hva jeg tenker for tida. Høsten er litt sånn spesiell. Selv om man tradisjonelt hører om at våren er årstiden for ny start, nye muligheter og alt det der, så er det høsten for meg som er det. Verden rundt oss forandrer seg drastisk, fargepaletten blir skiftet ut, og man aner ikke hva det nye “året” kommer til å by på. Tiden går så fort, derfor føles det alltid så godt med høsten og skolestart fordi det er en begynnelse og man har uante mengder tid å se frem til. Det er ofte sånn med begynnelser, men fortsettelsen blir sjelden slik man har tenkt seg. Jeg blir ganske nostalgisk og litt innadvendt rundt denne årstida også. Det er noe med mørket. Jeg har alltid likt høsten, med høstlufta og den typen stemning det hele fører med seg. Jeg har vanskelig for å velge en årstid jeg liker best, men hvis jeg måtte ville jeg nok si høsten.

Hva kan jeg se frem til dette semesteret? Jeg har begynt på ped. og skal ha en del slike fag og praksis med faktiske elever. Mon tro hvordan det kommer til å gå? Men fagene virker interessante og selv om det nok blir mye jobb, angrer jeg absolutt ikke på at jeg valgte det. Jeg satser også stort på den utøvende fronten. Riktignok med en god dytthjelp av gitarlæreren min siden det var han som foreslo de gigantiske og vanskelige stykkene jeg skal gi meg i kast med. Konsertserien Øverst i Nordre kommer også til å starte opp igjen nå, så uke 38 da inntar gitaristene Vår Frue kirke for en liten konsert. Det kan hende jeg minner om det igjen senere, men det kommer litt an på hvordan jeg ligger an… I oktober skal vi også ta en liten studietur, hvis man kan kalle det det, til Uppsala Internationella Gitarrfestival der jeg kanskje skal spille på masterclass. Det kommer virkelig til å bli spennende. Jeg har jo ikke peiling på hvordan internasjonalt nivå er i det hele tatt, så det skal bli interessant å bare være der og suge til seg gitarspill og gitarmiljø. Det eneste negative er at jeg blir så nervøs når jeg tenker på det at jeg nesten blir litt kvalm. Så jeg er litt spent på hvordan jeg kommer til å takle situasjonen, men det får jeg ta etter hvert.

Så for nå tar jeg sats, hopper i det og håper på det beste. Og det er vel egentlig alt vi kan gjøre, uansett hvordan utfallet blir.