“I don’t want to make a mistake.”

“Your guard is up before you hit the ball?”

“I’m not preparing to hit my shot; I’m prepping to judge my future mistake.”

Leste akkurat dette, og det traff litt for godt. Svei litt faktisk. Det her er meg i et nøtteskall når det gjelder, vel, stort sett det meste jeg foretar meg.

Det skal ikke mer til enn at noe skjer én gang, før det dannes en forventing om at det kommer til å skje neste gang og. For meg er dette sant mest med negative opplevelser. Det er faktisk ganske sjelden at jeg forventer meg at noe godt skal skje igjen. Det har totalt forgiftet mitt forhold til å spille for folk, for eksempel. De gode opplevelsene blir alltid overskygget av de dårlige.

“Maybe because I don’t really believe that it’s going to work and then I make sure that it doesn’t work.”

Hvis det bare fantes en lett vei til å bryte slike mønstre. Men det er kanskje et poeng det óg. Det er ingenting som er lett. Dette mener jeg på begge måter det kan leses som. Det eneste som er lett er ingenting, og det er ikke noe som er lett. Hvis du mener hva jeg skjønner.

Alle er del av et slags rollespill hver dag. I hvert fall føles det sånn for meg. Jeg skrev et innlegg for en stund siden om hvordan man kan oppfatte seg selv og hvordan andre oppfatter deg. At man er noen andre i hodet sitt. Det er litt det jeg tenker på nå. For jeg havner alltid i en eller annen “rolle” avhengig av hvem jeg er sammen med. Jeg tror det gjelder de fleste mennesker egentlig. For ikke å snakke om at det finnes folk som er så fascinert av dette at de forsker på det. Gruppedynamikk og greier.

Av og til er det litt deilig. Det er som å ta på seg et par velbrukte sko. Man slipper å prøve så hardt fordi man allerede har en rolle. Man trenger ikke å gjøre noe spesielt, for man fyller den bare ved å være der.

Av og til er det kvelende. Alt jeg vil er å bryte ut av den formen jeg føler jeg har blitt presset inn i. Som om noen har tvunget meg inn i den. Det merkelige er jo at det er vi selv som plasserer oss i dem. Jeg har den rollen jeg har fordi jeg er meg. Og det er problemet. For ganske ofte vil jeg være alt og alle andre enn meg selv.

Det jeg derimot har et forhold til er boka Life of Pi, eller Historien om Pi som den heter på norsk. Jeg vet jeg har skrevet om den i et tidligere innlegg, men siden jeg leser den på nytt nå, så er det noe jeg tenker på ofte. Jeg har en del å gjøre for tida, og det tror jeg nok er mange flere enn meg som har også. Av og til syns jeg det blir litt tungt og får en smule gi-faen-holding. What’s the use anyway, right? Men så kommer jeg på at det er bare syting, og syting hjelper faktisk ikke for noe. Tro meg, jeg syter ganske mye, so I should know. Marianne har ofte prøvd å muntre meg opp og sagt at det er bare å ta en ting av gangen. Og her kommer vi tilbake til utgangspunktet mitt! I Life of Pi kom jeg over dette avsnittet:

“I had to stop hoping so much that a ship would rescue me. I should not count on outside help. Survival had to start with me. In my experience, a castaway’s worst mistake is to hope too much and do too little. Survival starts by paying attention to what is close at hand and immediate. To look out with idle hope is tantamount to dreaming one’s life away.”

- LIFE OF PI

Jeg har ventet for mye på at et skip skal komme og redde meg. Det tror jeg er lett for oss alle å gjøre innimellom, men med meg kan det ta litt av. Heldigvis lever jeg i Norge og ikke på en livbåt i Stillehavet med en mannevond tiger, og det er faktisk ikke snakk om liv og død. Richard Parker hadde spist meg for lengst. Så jeg starter med det som er nært og tar det derfra. First we take Manhattan, then we take Berlin!

Nytt år ja… Som jeg skrev i 2008: For meg er alltid høsten starten på noe nytt. At vi går inn i et nytt tall har ikke så mye for meg å si. Det er akkurat som med bursdager: Man får et nytt tall, men forandringer skjer aldri i det du går over den terskelen. Den skjer i tiden mellom. Men likevel er nyttår og bursdager fine å feire syns jeg. Man skal belønne den tiden som har vært mellom i fjor og nå, og se forhåpningsfullt ut på det nye og alt som skal skje. Det føles godt å ha litt fremtidsoptimisme innimellom. Apropos syns jeg Kongen hadde en veldig fin nyttårstale. Sånn merket jeg forandringen fra i fjor: Jeg hørte etter på nyttårstalene. Jens, du prøver så hardt, but could you be any more boring?

Tilbake til brillene og syn på livet: Jeg gjorde meg en liten observasjon på flyet tilbake til Trondheim. Vi skulle lette fra Bodø lufthavn (jeg liker ordet lufthavn, som om flyene var båter) og var selvsagt forsinket på grunn av været. Kapteinen, som var fra østlandet en plass, holder oss jevnlig og grundig oppdatert. Nesten litt for mye syns jeg, siden vi alle skjønte hvorfor vi var forsinket, men hyggelig var han da. Plutselig biter jeg meg merke i noe han sier midt i en setning:

“… her i Bodø var det jo ikke mye til vær…”

Det er omtrent helt motsatt av hva en nordlending ville og har sagt. Mamma hadde nemlig uttalt et par dager tidligere at vi hadde da hatt så mye vær i jula, og med det ment mye stygt vær. Det er faktisk et uttrykk. Merkelig hvordan ting blir satt i perspektiv innimellom.

I det siste har jeg gjenoppdaget Wii. Jeg ble litt lei etter sommerferien, men etter en lang pause ble jeg totalt hektet igjen. Og nå har jeg smittet de jeg bor sammen med også. Det går for det meste i Mario Kart på kveldene. Jeg er litt forbauset over at jeg ikke har drømt om det ennå, slik som jeg pleide å gjøre med Guitar Hero. Dessverre er det for travelt til å spille så mye. Oppgaver som skal skrives, øving, elever, etc etc…

Ja, det er sant! Jeg har begynt i praksis for en stund siden, og har nå til sammen sju elever. Det er utrolig slitsomt, samtidig som det er lærerikt og egentlig litt morsomt. Det er så rart at det plutselig er jeg som skal være læreren. Jeg har alltid vært eleven og har faktisk aldri hatt elever før. For ikke å snakke om at det sitter en annen person i rommet som kun er der for å observere deg og gi tilbakemeldinger etterpå. Heldigvis har jeg ikke forkrøplet noen sarte barnesinn. Yet…

Det høres kanskje rart ut, men det er sånn jeg føler meg akkurat nå. De siste to dagene har vi hatt seminar med Solveig Løchen i generell metodikk eller didaktikk. Jeg husker ikke i farten akkurat hvilken, men det er ikke så farlig. Poenget er at det var veldig interessant. Hun snakket mye om mye, og kunne mye om mye, faktisk altfor mye til å fortelle dere her. Hun snakket om hvordan vi mennesker oppfatter og forholder oss til hverandre, hvordan hvilke ord man bruker påvirker andre og hvordan fysisk kontakt kan frembringe følelser. Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette. Jeg sitter bare igjen med masse inntrykk og tanker som jeg gjerne vil dele, men alt bare forsvinner som røyk når jeg prøver å sette ord på det. Hjernen vår fungerer på en merkelig og fantastisk måte.

Jeg var på konsert i går. Jazzkonsert. Etter Toneheim trodde jeg aldri jeg skulle like jazz eller storband ever again. Men denne konserten var kjempebra og var virkelig inspirerende. Faktisk så bra at jeg tenkte: “Shit, har jeg valgt rett?” Det skal noe til for å få meg til å savne strømgitaren, som de kaller det. “Hvem var jeg på konsert med da?” sitter du nok og tenker, og formelig hopper i stolen. Karlsen/Högberg Duo, altså sanger og gitarist. De hadde et utrolig flott lydbilde og samspill, syns jeg. Morsomt å høre hvordan jazzmusikere har en helt annen innfallsvinkel enn oss. Jeg tror det er mye vi kan lære av hverandre, og man kan få mange nye impulser. Syns det er spesielt interessant å forestille seg hvordan sangere, som ikke har noe instrument annet enn seg selv, tenker når de improviserer eller synger generelt. Ikke det at jeg kan vite nøyaktig hvordan de tenker, men jeg hører jo resultatet. Og dette resultatet var veldig bra. De spilte en del coverlåter, og mange av dem sanger som jeg liker veldig godt. Jeg mener, spill Joni og jeg er solgt. Basta.

Uppsala nærmer seg med stormskritt og jeg prøver så hardt jeg kan å ta i bruk de prinsippene jeg lærer i pedagogikken, og prøve å se hvilke triks andre har når de spiller konsert. Men jeg er fremdeles kjempenervøs… Men dette skal dere få høre mer om etterhvert, så jeg gir meg med det. Nå skal jeg drikke en kopp te og høre på Joni før jeg legger meg. Det burde du også.

Jeg er fremdeles litt i det grublende hjørnet, og hører mye på Ane Brun for tiden. Plata Changing of the Seasons passer naturlig nok ganske godt akkurat nå. Jeg tror høsten har en stemning som setter seg hardere fast i meg enn noen annen. Mye på grunn av musikken. Den kommer seg lenger inn enn i de andre årstidene. Tredjeklasse på musikklinja var det Joni, på Toneheim var det herr Dybdahl, første året i Trondheim var det Neko Case, andre året var det bare stille. Jeg lurer på om denne høsten blir tilegnet Ane Brun. Kanskje spesielt på grunn av to sanger; Tittellåta til plata og Gillian. For Gillian er sangen som setter ord og musikk til den opplevelsen av å bli satt tilbake til en sinnsstemning som er helt unik for akkurat den tida og de sangene du hørte på da. Og for meg skjer det om høsten, både tilknytting til nye sanger og sterkere kontakt med de gamle.

Hvorfor kan jeg ikke finne på noe nytt å skrive om, i stedet for å sveve i lufta med bladene som faller i høstvinden? Akkurat som livet er årstidene noe som skjer hele tiden. Jeg tviler sterkt på at alle legger like godt merke til dem, eller for den saks skyld, bryr seg. Mennesker er veldig forskjellige, og det har du kanskje lagt merke til selv? Men selv om du vet at de er det, kommer det ofte som et lite sjokk når man oppdager på nytt at noe man selv syns er fantastisk eller spennende, ikke ble lagt merke til av andre, som til og med går rett ved siden av deg og opplever den samme situasjonen. Poenget mitt er vel egentlig at de nødvendigvis ikke ser og opplever det samme som deg.

Men det er lett å glemme når de eneste tankene man noensinne hører er sine egne. Det blir litt for lett å projisere sine egne følelser og tanker på andre, og det er da man virkelig kan havne i kinkige situasjoner.

Så nå har skolen startet så smått. Jeg får alltid en sånn rar følelse om høsten og spesielt ved skolestart. Den har utviklet seg litt over årene, men har alltid hatt den samme grunnfølelsen som ikke går an å beskrive. Men jeg kan si noe om hva jeg tenker for tida. Høsten er litt sånn spesiell. Selv om man tradisjonelt hører om at våren er årstiden for ny start, nye muligheter og alt det der, så er det høsten for meg som er det. Verden rundt oss forandrer seg drastisk, fargepaletten blir skiftet ut, og man aner ikke hva det nye “året” kommer til å by på. Tiden går så fort, derfor føles det alltid så godt med høsten og skolestart fordi det er en begynnelse og man har uante mengder tid å se frem til. Det er ofte sånn med begynnelser, men fortsettelsen blir sjelden slik man har tenkt seg. Jeg blir ganske nostalgisk og litt innadvendt rundt denne årstida også. Det er noe med mørket. Jeg har alltid likt høsten, med høstlufta og den typen stemning det hele fører med seg. Jeg har vanskelig for å velge en årstid jeg liker best, men hvis jeg måtte ville jeg nok si høsten.

Hva kan jeg se frem til dette semesteret? Jeg har begynt på ped. og skal ha en del slike fag og praksis med faktiske elever. Mon tro hvordan det kommer til å gå? Men fagene virker interessante og selv om det nok blir mye jobb, angrer jeg absolutt ikke på at jeg valgte det. Jeg satser også stort på den utøvende fronten. Riktignok med en god dytthjelp av gitarlæreren min siden det var han som foreslo de gigantiske og vanskelige stykkene jeg skal gi meg i kast med. Konsertserien Øverst i Nordre kommer også til å starte opp igjen nå, så uke 38 da inntar gitaristene Vår Frue kirke for en liten konsert. Det kan hende jeg minner om det igjen senere, men det kommer litt an på hvordan jeg ligger an… I oktober skal vi også ta en liten studietur, hvis man kan kalle det det, til Uppsala Internationella Gitarrfestival der jeg kanskje skal spille på masterclass. Det kommer virkelig til å bli spennende. Jeg har jo ikke peiling på hvordan internasjonalt nivå er i det hele tatt, så det skal bli interessant å bare være der og suge til seg gitarspill og gitarmiljø. Det eneste negative er at jeg blir så nervøs når jeg tenker på det at jeg nesten blir litt kvalm. Så jeg er litt spent på hvordan jeg kommer til å takle situasjonen, men det får jeg ta etter hvert.

Så for nå tar jeg sats, hopper i det og håper på det beste. Og det er vel egentlig alt vi kan gjøre, uansett hvordan utfallet blir.

Ja, så var jeg hjemme igjen. Begynner nesten å bli lei av å skrive om å reise hjem, reise hjem til Trondheim, reise hjem, reise hjem til Trondheim osv… Men det er en av de “store” tingene som skjer på en jevnlig basis, og som ofte setter tankene i gang. Jeg tenker ofte over situasjoner og folk, hvor rart det er å på en måte ha to helt forskjellige, adskilte verdener som man reiser mellom. Nesten som om flyet er et skap som bringer meg fra den ene til den andre. Hva som er hva er et annet og langt mer komplisert spørsmål. Det er ganske morsomt å observere folk og deres forsvarsmekanismer når de er ute og reiser. Spesielt hvis man hører på musikk og ikke får med seg lydene fra flyplassen. Noen ser sinte ut, noen er så innbitt målrettet at de ikke enser noe rundt seg, og går rett forbi det de skulle til fordi ingen skal tro at de ikke vet hva de gjør. Jeg trekker meg tilbake i min egen verden, med musikk på ørene og ei bok i hånda.

I morgen har jeg vært hjemme en uke. Den siste tida i Trondheim var ganske fin. Jeg bare hang med folk, fikk treffe Vegard, høre på flotte konserter og nyte sommerværet. Jeg hadde ei skikkelig bra avslutning på dette skoleåret. Jeg ble mye fortere ferdig med pakkinga enn jeg hadde trodd, og var så heldig å bli invitert til Ida og Live for å henge, og muligens en drink hvis humøret skulle være slik. Og det var det. Kjempehyggelig kveld sammen med flotte folk der vi bare snakka om alt mulig rart. Og siden både Ida og Live skal på utveksling til neste år var det fint å få henge litt ekstra med dem.

Noen tanker jeg gjorde meg før jeg reiste nordover: Merkelig å si “ha det” til alle. Jeg er så vant med at det er jeg som reiser sist og alle sier det til meg. Plutselig er det jeg som reiser fra dem. Man blir liksom så vant til å være her, i denne leiligheta, gå på den butikken, den kafeen, alle de vante gatene, for ikke å snakke om skolen. Det er som facebook, man kan ikke være i nærheten uten å gå innom. Jeg har liksom så god følelse for denne plassen og disse folkene nå. Det er sol, og rett og slett nydelig ute, alt jeg har lyst å gjøre er å gå turer, oppdage nye flotte plasser i byen jeg aldri har vært på før, som bare venter på å bli funnet. Men plutselig skal jeg reise.
Og hva drar jeg hjem til? Det blir fint å se familien, katta, kjernen, og de kjente og kjære fjellene. Det savner jeg alltid med hjemme. Landskapet. Fjellene som raver opp av havet, lyset og måten det lager farger i fjellsida som man ikke trodde fantes. De finnes for alltid i hjerte og sjel, men savnes når øynene ikke når dem. Det er en avhengighet for meg, jeg får abstinenser hvis det går for lang tid mellom hver gang jeg ser dem.

Det var godt å komme hjem. Jeg trengte det nå. Men det tar ikke så lang tid før jeg tenker på Trondheim igjen. Spesielt hvis ting blir litt for heftige her hjemme. Jeg vil alltid være en annen plass enn å være akkurat der jeg er…

Nei, dette ble altfor filosofisk! Ingrid, jeg kommer! Jeg trenger noen til å få meg ned på jorda igjen, og jeg vet akkurat hvem!

Så her er litt hverdagslige ting som skjer: Jeg har bare en eksamen i år, nemlig hovedinstrument, så jeg øver til den. Jeg skal levere en oppgave i ex.phil som jeg ennå ikke har begynt å jobbe med, eller sett på i det hele tatt. Jeg er ekstremt trøtt for tida. Det er ikke godt å si hvorfor, men jeg mistenker allergimedisinen. De sier man blir trøtt idet man tar den, men jeg blir bare generelt trøtt og helt slått ut. Dette har da resultert i en enda større avhengighet av kaffe enn til vanlig. Jeg har aldri før følt kaffesuget på denne måten. Litt skummelt, men litt godt også, på et deilig kaffete vis.

Apropos kaffe! Jeg er ikke noe flink til å finne på vitser, men jeg kom på en som faktisk var ganske bra på Toneheim. Men det var mer et ordspill enn en faktisk spøk. Jeg og Ragnhild diskuterte en gang om det hypotetisk sett kunne gå an å gråte kaffe, siden jeg gråter når jeg ler. Og da kom jeg med dette utsagnet: “Ja, og så kunne jeg si: Skal du ha en tår? Tok du den, tok du den? En kaffetår!” Ja, jeg vet, ikke spesielt morsomt. Du er her frivillig, husk det!!!

Jeg er altfor mye alene! Siden jeg praktisk talt bor alene for tiden, tar den asosiale siden min helt av. Hardcore asosial, rett og slett. Det er egentlig ikke sunt for meg siden jeg tenker altfor mye og overanalyserer absolutt alt. Jeg har nesten lagt ned denne bloggen omtrent ti ganger den siste uka. Mye av det folk sier eller gjør virker superdumt, og siden jeg syns det om de fleste, er det en ganske sterk indikasjon på at det egentlig er meg det er noe galt med, ikke dem. Det har faktisk vært en litt tung periode, og det hele ble utløst av kinken i nakken. Ser du?! Syting før jeg vet ordet av det! Somebody stop me! Men samtidig, hvor er grensa mellom syting og å snakke om reelle problemer? But that’s beside the point…

Åja! Og i følge pappan til Siri, så heter jeg Guru! Ganske festlig! Kanskje jeg rett og slett skulle skifte navn til Guru Bjelland?

Korrekturlest og godkjent av Stine