Judgement call

“I don’t want to make a mistake.”

“Your guard is up before you hit the ball?”

“I’m not preparing to hit my shot; I’m prepping to judge my future mistake.”

Leste akkurat dette, og det traff litt for godt. Svei litt faktisk. Det her er meg i et nøtteskall når det gjelder, vel, stort sett det meste jeg foretar meg.

Det skal ikke mer til enn at noe skjer én gang, før det dannes en forventing om at det kommer til å skje neste gang og. For meg er dette sant mest med negative opplevelser. Det er faktisk ganske sjelden at jeg forventer meg at noe godt skal skje igjen. Det har totalt forgiftet mitt forhold til å spille for folk, for eksempel. De gode opplevelsene blir alltid overskygget av de dårlige.

“Maybe because I don’t really believe that it’s going to work and then I make sure that it doesn’t work.”

Hvis det bare fantes en lett vei til å bryte slike mønstre. Men det er kanskje et poeng det óg. Det er ingenting som er lett. Dette mener jeg på begge måter det kan leses som. Det eneste som er lett er ingenting, og det er ikke noe som er lett. Hvis du mener hva jeg skjønner.

 

Rollespill

Hvis du nå vil lese om folk som kler seg ut og later som om de er alver i skogen, eller mer erotiske versjoner sådan, så er du på feil plass. Tenkte jeg bare skulle advare deg.

Alle er del av et slags rollespill hver dag. I hvert fall føles det sånn for meg. Jeg skrev et innlegg for en stund siden om hvordan man kan oppfatte seg selv og hvordan andre oppfatter deg. At man er noen andre i hodet sitt. Det er litt det jeg tenker på nå. For jeg havner alltid i en eller annen “rolle” avhengig av hvem jeg er sammen med. Jeg tror det gjelder de fleste mennesker egentlig. For ikke å snakke om at det finnes folk som er så fascinert av dette at de forsker på det. Gruppedynamikk og greier.

Av og til er det litt deilig. Det er som å ta på seg et par velbrukte sko. Man slipper å prøve så hardt fordi man allerede har en rolle. Man trenger ikke å gjøre noe spesielt, for man fyller den bare ved å være der.

Av og til er det kvelende. Alt jeg vil er å bryte ut av den formen jeg føler jeg har blitt presset inn i. Som om noen har tvunget meg inn i den. Det merkelige er jo at det er vi selv som plasserer oss i dem. Jeg har den rollen jeg har fordi jeg er meg. Og det er problemet. For ganske ofte vil jeg være alt og alle andre enn meg selv.

Happy Pi Day

Litt sent på dagen kanskje, men jeg tenkte jeg skulle bemerke det likevel. I dag er det den internasjonale pi-dagen. Jeg kommer ikke til å snakke så mye mer om det heller, siden mitt fohold til tallet pi er ekstremt begrenset.

Det jeg derimot har et forhold til er boka Life of Pi, eller Historien om Pi som den heter på norsk. Jeg vet jeg har skrevet om den i et tidligere innlegg, men siden jeg leser den på nytt nå, så er det noe jeg tenker på ofte. Jeg har en del å gjøre for tida, og det tror jeg nok er mange flere enn meg som har også. Av og til syns jeg det blir litt tungt og får en smule gi-faen-holding. What’s the use anyway, right? Men så kommer jeg på at det er bare syting, og syting hjelper faktisk ikke for noe. Tro meg, jeg syter ganske mye, so I should know. Marianne har ofte prøvd å muntre meg opp og sagt at det er bare å ta en ting av gangen. Og her kommer vi tilbake til utgangspunktet mitt! I Life of Pi kom jeg over dette avsnittet:

“I had to stop hoping so much that a ship would rescue me. I should not count on outside help. Survival had to start with me. In my experience, a castaway’s worst mistake is to hope too much and do too little. Survival starts by paying attention to what is close at hand and immediate. To look out with idle hope is tantamount to dreaming one’s life away.”

- LIFE OF PI

Jeg har ventet for mye på at et skip skal komme og redde meg. Det tror jeg er lett for oss alle å gjøre innimellom, men med meg kan det ta litt av. Heldigvis lever jeg i Norge og ikke på en livbåt i Stillehavet med en mannevond tiger, og det er faktisk ikke snakk om liv og død. Richard Parker hadde spist meg for lengst. Så jeg starter med det som er nært og tar det derfra. First we take Manhattan, then we take Berlin!

A new outlook on life

Jeg har fått meg nye briller. Får man et annet syn på livet med på kjøpet? Tenk hvis det å forandre sitt syn på verden og livet var så lett som å bytte briller? In the word of Owl: “I have good eyesight, insight and foresight.” Nå som det første er fikset hos meg: Kan jeg få briller for de to siste også?

Nytt år ja… Som jeg skrev i 2008: For meg er alltid høsten starten på noe nytt. At vi går inn i et nytt tall har ikke så mye for meg å si. Det er akkurat som med bursdager: Man får et nytt tall, men forandringer skjer aldri i det du går over den terskelen. Den skjer i tiden mellom. Men likevel er nyttår og bursdager fine å feire syns jeg. Man skal belønne den tiden som har vært mellom i fjor og nå, og se forhåpningsfullt ut på det nye og alt som skal skje. Det føles godt å ha litt fremtidsoptimisme innimellom. Apropos syns jeg Kongen hadde en veldig fin nyttårstale. Sånn merket jeg forandringen fra i fjor: Jeg hørte etter på nyttårstalene. Jens, du prøver så hardt, but could you be any more boring?

Tilbake til brillene og syn på livet: Jeg gjorde meg en liten observasjon på flyet tilbake til Trondheim. Vi skulle lette fra Bodø lufthavn (jeg liker ordet lufthavn, som om flyene var båter) og var selvsagt forsinket på grunn av været. Kapteinen, som var fra østlandet en plass, holder oss jevnlig og grundig oppdatert. Nesten litt for mye syns jeg, siden vi alle skjønte hvorfor vi var forsinket, men hyggelig var han da. Plutselig biter jeg meg merke i noe han sier midt i en setning:

“… her i Bodø var det jo ikke mye til vær…”

Det er omtrent helt motsatt av hva en nordlending ville og har sagt. Mamma hadde nemlig uttalt et par dager tidligere at vi hadde da hatt så mye vær i jula, og med det ment mye stygt vær. Det er faktisk et uttrykk. Merkelig hvordan ting blir satt i perspektiv innimellom.