Defibrillator! Stat!

Enten trenger jeg en adrenalinsprøyte eller intravenøs koffein for å begynne å blogge igjen. I mangel av disse to, ble det en kopp kaffe. Kort oppsummering av jula: Den var flott. Jeg hadde ferie. Traff familie, venner og katt igjen. Deilig å være nordaførr. Fikk fine gaver. Og så langt har stort sett hele januar vært en eneste stor jule-hangover. Prøver å overbevise kroppen og psyken min om at den ikke trenger å sove hele tiden, at deilige middager som jeg slipper å lage selv er oppskrytt og at det strengt tatt ikke er nødvendig å ha øl og akevitt til maten. Sålangt har det vært litt humpete.

Det er rart å befinne seg i 2010. Sier man tjueti eller totusenogti? Er det egentlig noen som bryr seg? Personlig får jeg litt følelsen av at tjueti er et liksomtall. Tjueåtte, tjueni, tjueti, tjueelleve etc. Det høres veldig rart når det settes i den sammenhengen. Jeg tror jeg tar det litt som det kommer. Vi får se hvordan tiåret utvikler seg.

Jeg har vært og sett Avatar i 3D, noe som i seg selv ikke er en nevneverdig begivenhet sånn egentlig. Filmen er ganske fantastisk, og jeg drar gjerne og ser den igjen en gang. Men til poenget: Jeg hadde bestilt billetter på internett og skulle skrive dem ut på printeren min her hjemme. Jeg hater printeren min. Først måtte jeg installere ny programvare for den, så ville den ikke ta inn papiret og når den endelig gjorde det, tok utskriften i seg selv en halv evighet. Vanligvis har jeg ikke så mye med den å gjøre siden jeg foretrekker å ta utskrifter på skolen, og jeg begynner å lure på om den egentlig bare er snurt på meg fordi jeg bruker den så lite. Men jeg tror bare det er printere som en rase det er noe feil med. Noe jeg fikk videre underbygget da jeg kom over denne lille herligheten: “Why I believe printers were sent from Hell to make us miserable.” Truer words have never been spoken. Jeg tror alle som eier, eller i det hele tatt har kommet i kontakt med printere, kan kjenne seg igjen i frustrasjonen. Heldigvis hadde jeg god tid da jeg skulle skrive ut, ellers hadde jeg sett ut som fyren sist i artikkelen.

Anyways, forhåpentligvis betyr dette at jeg er tilbake i bloggmodus. Godt nyttår, forresten.

*Oppdatering!
Her er noen andre som tydeligvis heller ikke er så begeistret for printere.

The Hissing of Summer Lawns

Nå har jeg ankommet verdens vakreste plass, Stokmarknes, og her skal jeg tilbringe mesteparten av ferien min. Som vanlig er det veldig deilig å være hjemme. There’s no place like home, som de sier. Uansett hvordan du velger å tolke det utsagnet. Og hva er “hjemme”, egentlig?

Jeg har et hjem i Trondheim også. Et veldig rent hjem akkurat nå. Marianne og jeg vasket nemlig rundt leiligheten før jeg dro og nå skinner alt som kan skinne! Bortsett fra rommet mitt da. Det fikk jeg bare tid til å rydde og støvsuge, men det er i det minste mer enn jeg gjør til vanlig før jeg reiser. Rundvaskinga var litt av et prosjekt kan dere tro! Stua var i totalt kaos mens det sto på, og det tok sin tid. Jeg hadde et lite prosjekt med ovnen. Ovnsrens er skumle greier altså! Ikke måte på ting man måtte passe seg for, og forferdelige konsekvenser hvis det kom i kontakt med huden. Ovnen ble derfor dratt frem, og plastposer kuttet opp og lagt på gulvet. Med plasthansker og lite pusting ble det sprayet løs inni ovnen, og resultatet ble fantastisk! Endelig kunne vi se inn i ovnen, nesten som en tv!

Oi, jeg tok litt av med vaskeberetninga. Det er tross alt ikke så interessant. Men for å komme til poenget: Siden det var så fint og hyggelig i leiligheten, var det nesten litt trist å dra fra den. Og Trondheim for den saks skyld. Byen er en bra plass når det er fint vær, grønne trær og man har ferie. Jeg hadde forresten gitareksamen noen dager før jeg reiste hjem. Det gikk forholdsvis bra. Men det er alltid så mye som kan bli bedre! Frustrerende!

Det som er irriterende når det er fint vær er alle insektene. Æ hær dæm ikkje, for å si det slik. Jeg prøver ganske hardt å ikke bry meg om dem, men innimellom gjør kroppen min det den selv vil og slår rundt seg som en eller annen galning. Eller hopper opp av stolen uten at jeg vil det. For ikke å snakke om at jeg er hyperparanoid for summelyder. Kanskje jeg rett og slett skal plugge meg på iPhonen min og høre på musikk.

Mayfly

Hvor ble mai av? Seriøst. Plutselig var det juni, og bare litt over en uke til jeg skal ha årseksamen i gitar, og to uker til jeg reiser hjem. Hva skjedde? Ganske mye skjedde egentlig. Mai gikk fryktelig sakte og fryktelig fort, som tiden ofte gjør.

Jeg har hatt prøver i didaktikk og pedagogikk. Jeg måtte ta et ganske heftig skippertak med lesinga for å få til å skrive noe som helst. Sålangt vet jeg at jeg har bestått didaktikkprøven. Krysser fingrene for den neste! Nasjonaldagen ble tilbrakt i fred og ro hjemme. Eller… så fred og ro man kan få når korpsene tar til gatene. Jeg ble vekket rundt sju på morgenen av Marianne og korpset hennes som spilte for eldrehjemmet på andre siden av gaten vår. Men etterpå var det relativt lite aktivitet i nabolaget.

I slutten av mai begynte eksamenskonsertene til de som går ut fra konservatoriet i år. Den ene jeg har vært på så langt var virkelig bra, og jeg gleder meg til å se flere etter hvert. Nå kommer de på løpende bånd utover. Det er alltid en litt spesiell stemning rundt disse tider på skolen. Mange nerver i lufta og mye øving. Jeg kjenner jeg blir veldig spent for hvordan det kommer til å være neste år. Da er det jeg som skal ha eksamenskonsert. Gleder meg litt og gruer meg mye. Jeg håper jeg klarer å snu på prosentfordelinga i løpet av året.

Som dere kanskje skjønner så skriver jeg ikke om alt som har skjedd i mai. Det ville tatt for lang tid og det er langt fra alt jeg har interesse av å skrive om her. Jeg kjenner at jeg ikke skjønner meg helt på de som totalt utleverer livet sitt i blogger. Jeg tar den delen som jeg er villig til å dele og prøver å gjøre noe ut av det. Ekshibisjonistisk? Jepp. Selvopptatt? Ganske. Interessant? Neppe. Slik er ståa.

Songs to a Seagull

Jeg hadde satt meg ned og skrevet en fin og lang tekst som jeg skulle legge ut her. Plutselig hadde jeg blitt automatisk logget av og der forsvant den fine teksten min! Litt irritert nå. For å oppsummere det jeg skrev:

I dag var første gangen i år at jeg hørte måser. For meg er det et sikkert vårtegn. Spesielt siden jeg bor i byen. Når måsen har kommet seg så langt inn at jeg hører den, da er det gjort. Men før jeg tillater meg selv å få skikkelig vårfølelse bærer det hjem på påskeferie.

Selv om jeg egentlig er overbevist om at blogging er noe tull, sånn egentlig, så blogger jeg. Og noen ganger er det ganske fint å gå tilbake i arkivet og lese hva jeg gjorde på denne tiden for ett eller to år siden. Spesielt interessant for andre er det nok ikke, så da gjør det kanskje ikke så mye at arkivet mitt ikke er oppe og går enda. I tidligere innlegg har jeg vært litt opphengt i å nevne påskeharen. Jeg lurer veldig på hvorfor… For årets påske håper jeg inderlig det blir fint vær, hyttetur med isfiske, TP, eggmaling med gjengen og alt annet som hører påska til. Til og med Påskelabyrinten med Viggo Valle. Dessverre kan det hende jeg må gjøre litt skolearbeid. Jeg henger etter på en del lesing og oppgaveskriving, men jeg trenger virkelig en ferie nå kjenner jeg. Så det blir nok moderate mengder.

Ellers for tida har jeg totalt mistet evnen til å uttrykke meg muntlig. Det bare henger seg totalt opp og ordene vil ikke formes. Jeg lurer på hva som egentlig skjer oppe i hjernen min innimellom. Et lite eksempel: I går var jeg på felles bursdagsfeiring for Tom Erik og Lise, og vi kom inn på tegnspråk og videre til Helen Keller. Da greide jeg å uttale at hun var både “…dum, blind og støv”. Har ennå ikke kommet over at jeg faktisk sa det. Jeg trøster meg med at til tross for at det var totalt gale ord, så var det litt logisk likevel. Så lenge alle mener hva jeg skjønner.