La meg nevne noe her. Jeg liker ingen av påleggene. Av en eller annen mystisk grunn fant mamma og pappa ut at de skulle kjøpe det til meg da de var her. Jeg tenkte ikke noe over det da, jeg trodde de skulle spise det før de dro. Men neida, i kjøleskapet ble det liggende. De gjorde det jo for å være snille. Bare synd dette er pålegg Storebror liker og ikke jeg.

Jeg har tidligere i høst hatt et forsøk med skinkeosten. Kan det være så ille? Kanskje jeg liker det likevel? Kanskje med litt faktisk skinke og litt ost?

Nei. Det gjorde jeg ikke.

Så, når skrubbsultne Guro tenker at hun må spise noe før hun skal på butikken, ellers kommer hun hjem med alt mulig rart (liste be damned!), og det ikke er noe annen mat å spise, da virker plutselig makrell i tomat som en lur idé. Kanskje jeg har forandret meg og liker det kjempegodt nå?

Åpner boksen, lukter. Hmm, litt som spaghetti rimini (hermetikk). Av en eller annen grunn tok jeg dette som et positivt tegn og fortsatte med å smøre det utover skalken. Første bit: Tja, tjo, smaker jo litt som spaghetti rimini også faktisk. Går overraskende bra og prøver bit nummer to. Nei, er dette noe godt da? Men jeg er så sulten!

En plass rundt bit nummer fem var det nok, dette er noe forferdelige saker som må kastes! Nå! Herregud, smaken sitter igjen i munnen! Vann! Havregryn (straight up)! Salt! Te! Tyggis! Alt prøves for å bli kvitt den.

Jeg kan fremdeles lukte den. Makrell i tomat. Og minnet om smaken følger etter. Jeg tror jeg er litt kvalm… og må fremdeles på butikken.

Hvis vi begynner med februar: Prosjektuke! Temaet var engelsk og spansk renessansemusikk for gitaristene og noen av sangerne. Jeg fikk litt vel mye å gjøre den uka, og var ganske sliten da konserten var overstått. Men det er ganske morsomt stoff å drive med, og alt i alt tror jeg resultatet ble ganske bra. Den neste store tingen var et lite spilleoppdrag på Suhmhuset, som kunstnerisk innslag på et seminar om aktiv dødshjelp. Og ja, du hørte riktig. Aktiv dødshjelp.

Så var vi i mars. Den store opptaksmåneden for musikkutdanninger rundt om i landet. I år satt jeg ikke i noen opptakskommisjon for bachelorsøkerne, men det var egentlig bare bra. Jeg skulle nemlig selv søke, men på master, og man kan trygt si jeg trengte den tiden jeg kunne få. Lang historie kort: Det ble ikke noen plass på meg i år, og det er helt ok. Neste ting på planen var masterclass med Duo Frevo bare noen dager etter prøvespillet. Utrolig hyggelige folk og veldig lærerikt, både på det musikalske og den forretningsmessige delen av å være musiker. De holdt også en flott konsert mens de var her, som dessverre ikke var så veldig godt besøkt. Jeg tror det var to stykker utenom oss gitaristene fra konsen. Trist altså.

Uka etter det hadde jeg enda et spilleoppdrag, denne gangen på masterutstillingen til arkitektlinja. Jeg var kveldens musikkanlegg, og satt i et hjørne og spilte mens folk spiste tapas, så på de forskjellige prosjektene og drakk vin. Det var mitt første taffeloppdrag og var en merkelig, men bra opplevelse. Dagen etter bar det avgårde til Møre og Romsdal, nærmere bestemt Rindal, hvor vi var tre stykker som skulle ha praksis på ungdomsskolen der. Det tror jeg faktisk er den fineste skolen jeg har vært på, helt seriøst. Ganske nyoppusset og ganske nydelig. Folkene var kjempetrivelige og de to dagene vi var der gikk fort. Men det å stå opp klokka halv seks for å kjøre dit var ikke spesielt fantastisk for et b-menneske som meg.

Endelig var det påskeferie! Men først måtte jeg komme meg hjem, og denne gangen sto vekkeklokka på fire om natta. Det var grusomt å stå opp, nesten fysisk vondt, men på et vis gjorde det reisen lettere. Jeg har vanligvis store problemer med å sove eller slappe av når jeg flyr, men da var jeg bare så trøtt at akkurat det gikk veldig bra. Og det føltes veldig godt å forlate et grått Trøndelag for et solfylt og vakkert Nordland! Påskeferien skulle bli fantastisk med hyttetur og kjempevær. Været ble kjempebra, men dessverre ble min lille forkjølelse som jeg hadde fått helga før til en stor forkjølelse. Så mesteparten av ferien har jeg tilbrakt inne, med nesespray og Kleenex. Helt på slutten av ferien fikk jeg meg en dagstur til hytta, og traff Stine og Iselin for et slag med reisekokkelimonke. Smashing!

Så nå er jeg tilbake i Bartebyen og hardkjøret har begynt. Men jeg tror fremdeles jeg er i denial om alt jeg må gjøre. Hvis det er noen som lurer på tittelen, så er det et band Storebror tipset meg om som er helt fantastisk. For de som er interessert.

Under navnet Sleep talkin’ man har en dame startet en blogg hvor hun skriver ned hva mannen hennes sier i søvne (takk for tipset, Stine!). Man skulle kanskje ikke tro det var så fantastisk festlig, men tro meg, det er det. Her er noen smakebiter:

“Yah, I can’t believe in God when I’m THIS good.”

“My badger’s gonna unleash hell on your ass. Badgertastic!”

“I can’t control the kittens. Too many whiskers! Too many whiskers!”

“Can you hold… can you hold my starfish? It doesn’t like it when I’m getting excited. Oh look, it likes you! Its legs are all cree-py cree-py.”

Jeg har hatt skikkelig problemer med å velge hvilke jeg skulle ta med, for det er et hav av gullkorn å ta av! Det ser ut som om temaer som går igjen er forskjellige dyr og ekstremt høy selvtillit. Kona utviklet en teori om at han blir en annen person når han sover, for han er visstnok ikke slik i virkeligheten. Og for the record skulle jeg ønske at jeg kunne komme på utrolige ord som badgertastic! I tillegg er det lydklipp av ham når han snakker i søvne, og siden er absoutt verdt et besøk for en enormt god latter.

Etter å ha lest disse badgertastiske utsagnene han kommer med har jeg begynt å lure på hva jeg ville sagt hvis jeg snakket i søvne, spesielt siden mange av drømmene jeg har er rimelig far out there. Noen som har lyst å dele sine drømmer eller søvnutsagn?

Det er rart å befinne seg i 2010. Sier man tjueti eller totusenogti? Er det egentlig noen som bryr seg? Personlig får jeg litt følelsen av at tjueti er et liksomtall. Tjueåtte, tjueni, tjueti, tjueelleve etc. Det høres veldig rart når det settes i den sammenhengen. Jeg tror jeg tar det litt som det kommer. Vi får se hvordan tiåret utvikler seg.

Jeg har vært og sett Avatar i 3D, noe som i seg selv ikke er en nevneverdig begivenhet sånn egentlig. Filmen er ganske fantastisk, og jeg drar gjerne og ser den igjen en gang. Men til poenget: Jeg hadde bestilt billetter på internett og skulle skrive dem ut på printeren min her hjemme. Jeg hater printeren min. Først måtte jeg installere ny programvare for den, så ville den ikke ta inn papiret og når den endelig gjorde det, tok utskriften i seg selv en halv evighet. Vanligvis har jeg ikke så mye med den å gjøre siden jeg foretrekker å ta utskrifter på skolen, og jeg begynner å lure på om den egentlig bare er snurt på meg fordi jeg bruker den så lite. Men jeg tror bare det er printere som en rase det er noe feil med. Noe jeg fikk videre underbygget da jeg kom over denne lille herligheten: “Why I believe printers were sent from Hell to make us miserable.” Truer words have never been spoken. Jeg tror alle som eier, eller i det hele tatt har kommet i kontakt med printere, kan kjenne seg igjen i frustrasjonen. Heldigvis hadde jeg god tid da jeg skulle skrive ut, ellers hadde jeg sett ut som fyren sist i artikkelen.

Anyways, forhåpentligvis betyr dette at jeg er tilbake i bloggmodus. Godt nyttår, forresten.

*Oppdatering!
Her er noen andre som tydeligvis heller ikke er så begeistret for printere.

Jeg har et hjem i Trondheim også. Et veldig rent hjem akkurat nå. Marianne og jeg vasket nemlig rundt leiligheten før jeg dro og nå skinner alt som kan skinne! Bortsett fra rommet mitt da. Det fikk jeg bare tid til å rydde og støvsuge, men det er i det minste mer enn jeg gjør til vanlig før jeg reiser. Rundvaskinga var litt av et prosjekt kan dere tro! Stua var i totalt kaos mens det sto på, og det tok sin tid. Jeg hadde et lite prosjekt med ovnen. Ovnsrens er skumle greier altså! Ikke måte på ting man måtte passe seg for, og forferdelige konsekvenser hvis det kom i kontakt med huden. Ovnen ble derfor dratt frem, og plastposer kuttet opp og lagt på gulvet. Med plasthansker og lite pusting ble det sprayet løs inni ovnen, og resultatet ble fantastisk! Endelig kunne vi se inn i ovnen, nesten som en tv!

Oi, jeg tok litt av med vaskeberetninga. Det er tross alt ikke så interessant. Men for å komme til poenget: Siden det var så fint og hyggelig i leiligheten, var det nesten litt trist å dra fra den. Og Trondheim for den saks skyld. Byen er en bra plass når det er fint vær, grønne trær og man har ferie. Jeg hadde forresten gitareksamen noen dager før jeg reiste hjem. Det gikk forholdsvis bra. Men det er alltid så mye som kan bli bedre! Frustrerende!

Det som er irriterende når det er fint vær er alle insektene. Æ hær dæm ikkje, for å si det slik. Jeg prøver ganske hardt å ikke bry meg om dem, men innimellom gjør kroppen min det den selv vil og slår rundt seg som en eller annen galning. Eller hopper opp av stolen uten at jeg vil det. For ikke å snakke om at jeg er hyperparanoid for summelyder. Kanskje jeg rett og slett skal plugge meg på iPhonen min og høre på musikk.

Jeg har hatt prøver i didaktikk og pedagogikk. Jeg måtte ta et ganske heftig skippertak med lesinga for å få til å skrive noe som helst. Sålangt vet jeg at jeg har bestått didaktikkprøven. Krysser fingrene for den neste! Nasjonaldagen ble tilbrakt i fred og ro hjemme. Eller… så fred og ro man kan få når korpsene tar til gatene. Jeg ble vekket rundt sju på morgenen av Marianne og korpset hennes som spilte for eldrehjemmet på andre siden av gaten vår. Men etterpå var det relativt lite aktivitet i nabolaget.

I slutten av mai begynte eksamenskonsertene til de som går ut fra konservatoriet i år. Den ene jeg har vært på så langt var virkelig bra, og jeg gleder meg til å se flere etter hvert. Nå kommer de på løpende bånd utover. Det er alltid en litt spesiell stemning rundt disse tider på skolen. Mange nerver i lufta og mye øving. Jeg kjenner jeg blir veldig spent for hvordan det kommer til å være neste år. Da er det jeg som skal ha eksamenskonsert. Gleder meg litt og gruer meg mye. Jeg håper jeg klarer å snu på prosentfordelinga i løpet av året.

Som dere kanskje skjønner så skriver jeg ikke om alt som har skjedd i mai. Det ville tatt for lang tid og det er langt fra alt jeg har interesse av å skrive om her. Jeg kjenner at jeg ikke skjønner meg helt på de som totalt utleverer livet sitt i blogger. Jeg tar den delen som jeg er villig til å dele og prøver å gjøre noe ut av det. Ekshibisjonistisk? Jepp. Selvopptatt? Ganske. Interessant? Neppe. Slik er ståa.

I dag var første gangen i år at jeg hørte måser. For meg er det et sikkert vårtegn. Spesielt siden jeg bor i byen. Når måsen har kommet seg så langt inn at jeg hører den, da er det gjort. Men før jeg tillater meg selv å få skikkelig vårfølelse bærer det hjem på påskeferie.

Selv om jeg egentlig er overbevist om at blogging er noe tull, sånn egentlig, så blogger jeg. Og noen ganger er det ganske fint å gå tilbake i arkivet og lese hva jeg gjorde på denne tiden for ett eller to år siden. Spesielt interessant for andre er det nok ikke, så da gjør det kanskje ikke så mye at arkivet mitt ikke er oppe og går enda. I tidligere innlegg har jeg vært litt opphengt i å nevne påskeharen. Jeg lurer veldig på hvorfor… For årets påske håper jeg inderlig det blir fint vær, hyttetur med isfiske, TP, eggmaling med gjengen og alt annet som hører påska til. Til og med Påskelabyrinten med Viggo Valle. Dessverre kan det hende jeg må gjøre litt skolearbeid. Jeg henger etter på en del lesing og oppgaveskriving, men jeg trenger virkelig en ferie nå kjenner jeg. Så det blir nok moderate mengder.

Ellers for tida har jeg totalt mistet evnen til å uttrykke meg muntlig. Det bare henger seg totalt opp og ordene vil ikke formes. Jeg lurer på hva som egentlig skjer oppe i hjernen min innimellom. Et lite eksempel: I går var jeg på felles bursdagsfeiring for Tom Erik og Lise, og vi kom inn på tegnspråk og videre til Helen Keller. Da greide jeg å uttale at hun var både “…dum, blind og støv”. Har ennå ikke kommet over at jeg faktisk sa det. Jeg trøster meg med at til tross for at det var totalt gale ord, så var det litt logisk likevel. Så lenge alle mener hva jeg skjønner.

Denne uka har vært kjempedeilig. Siden det var opptaksuke hadde ikke vi noen undervisning, og jeg fikk være med i opptakskomiteen for gitar! Det var kjempeartig og spennende. Rett og slett morsomt å høre på hyggelige, flinke folk som kommer og bare vil spille. Det har nesten føltes ut som om noen har trykket på pauseknappen og jeg har fått nok tid til å trekke pusten før jeg hiver meg utpå igjen. Skulle ønske jeg hadde en pauseknapp som jeg kunne trykke på litt oftere.

I dag så jeg reprisen av Det Store Korslaget. Det var faktisk et ganske morsomt program. Hanne Krogh er bare helt fantastisk. Jeg blir oppriktig glad av den dama. Jørn Hoel var bare så nordlending at jeg fikk litt hjemlengsel, og litt lyst til å bo i Tromsø. Og hvordan kan man ikke bli glad i hippielaget til Elg? Resten er jeg ikke like begeistret for, må jeg innrømme.

Og i dag er det kvinnedagen. Jeg har mye jeg kunne sagt om det, but I don’t think I want to go there.

Har jeg fortalt dere om bandinstrumentkurset? Det er jeg ganske sikker på at jeg har. TIl nå har jeg spilt mye piano, koret på Knockin’ on Heaven’s Door og spilt trommer på Umbrella. Ja, den Umbrella ella ella ella… Men vi gjør det ganske parodisk så det er faktisk litt morsomt. I tillegg er ikke resten av settlista vår så fantastisk seriøs at det gjør noe. Det ble til at jeg arrangerte What’s wrong with you? av Sivert Høyem, og den slo veldig godt an! Alle syntes det var en bra låt, og jeg fikk skryt for å være en god leder. Litt stolt ja, så jeg skryter litt.

Jeg var på bursdagsfest i går. Veldig hyggelig. Traff noen nye folk, og noen gamle som jeg ikke kjenner så veldig godt. Syns det er morsomt å henge med folk man vanligvis ikke har så mye å gjøre med. Og så er de jo veldig hyggelige også. Kvelden tok en litt uventet retning da vi som var igjen til slutt begynte å leke “I have never”-drikkeleken. Litt for mye informasjon. Jeg har heller aldri vært så stor fan av sånne leker. Jeg ville aldri være med når de andre lekte “nødt eller sannhet” da vi var små.

Det er veldig travelt på skolen for tida. Jeg føler meg litt overveldet og at jeg henger litt etter. Liker ikke den følelsen av å ikke ha kontroll, og at ting ikke er på stell. Jeg liker det uttrykket. At ting er på stell. Jeg vil være en person som har ting på stell. Det er mitt stor mål i livet. Jeg skrev i min lille “mini-biografi” som jeg hadde på sida her tidligere at: “Hvis du spør meg om mine ambisjoner i livet, ikke forvent deg et bedre svar enn: Kem æ? Ambisjona…?” Nå tror jeg svaret er “å ha ting på stell”. Rett og slett.

Ellers har jeg hatt gitartime med en særdeles gravid hund til stede, som tydeligvis syntes det hele var en kjedelig opplevelse. For min del var det interessant. Snakk om konsentrasjonsprøve når en hund ligger og klynker/sukker, så reiser seg og går rundt oppå notene som jeg hadde litt strødd utover gulvet. Jeg var sikker på at det hvert øyeblikk kom til å ploppe ut små hundevalper over Tedesco-notene, som jeg faktisk har betalt penger for. Heldigvis skjedde ikke det! Og hvis jungeltelegrafen har rett kom de dagen etter. Flaks! Apropos gitartime, jeg så på Star Wars V, og Yoda kommer plutselig med utsagnet:

Do, or do not. There is no “try”.

Det er akkurat det Jarl pleier å si til oss når vi er litt usikre på det vi skal spille, og sier at vi “skal prøve”. Jeg lurer på om dette er et bevisst pedagogisk valg fra hans side, å trekke fram ting eleven kan kjenne igjen fra sin egen livsverden? Nevnte jeg at vi har ped-uke denne uka? I morgen bærer det av sted til Dragvoll for særdeles upedagogiske pedagogikkforelesninger. Jeg tviler på at det kommer til å påvirke bloggen noe mer enn dette.