Jeg begynte plutselig å tenke på tid. Det er en merkelig sak, det der. Nå har jeg prøvd en stund å tappe maskinen min for strøm (don’t ask), men det tar jo en evighet. Det føles i hvert fall sånn. Selv om maskinen min selv forteller meg at det bare er en time igjen å vente. Kryss i taket, æ sei det bære!

Det finnes tusen sanger om tid! Jeg har begynt å ha iTunes på random når jeg spiller musikk, og minst to ganger mens jeg har skrevet har det dukket opp en sang om tid.

Damien Rice: “Time, always time. Just give me time”
Beth Gibbons: “Time is but a memory. The bitter note unsung.”

Og så videre… Akkurat nå føles det som om jeg sitter og kverner ut enda en versjon av den største klisjéen av dem alle. Huff, det tror jeg ikke jeg har noe lyst til. Jeg vil da i det minste prøve å komme på noe som ikke absolutt alle har tenkt og skrevet om før meg. La oss se på det fra en litt annen vinkel:

The duke had a mind that ticked like a clock and, like a clock, it regularly went cuckoo.

Didn’t see that one coming, eh? Jeg skulle ønske hjernen min fungerte slik, så hadde den i det minste fungert en time av gangen i stedet for å være permanent cuckooed. Jeg vet jeg har rotet meg totalt bort fra det jeg begynte å skrive om, men det er sånt som skjer.

Kanskje det er bra at galskapen får komme ut jevnlig i moderate mengder. Så slipper man de store eksplosjonene. Jeg er ganske glad for at folk ikke vet hva som foregår oppi hodet mitt hele tida. Av og til overrasker jeg meg selv. Senest i dag på bussen dukket det opp et merkelig scenario i fantasien min. Jeg tror kanskje ikke jeg skal skrive om det her, siden jeg er ganske interessert i å beholde venner og familie.

Dette er det mest usammenhengende innlegget jeg har skrevet på ganske lenge tror jeg. Håper jeg. Så jeg skal bare slutte nå og prøve hardere neste gang. Håper min fantastiske tankerekke i det minste har vært litt underholdende i en ellers hvit og vakker hverdag.