30. November 2009 3 kommentarer
Nesten som man skulle tro hendelsen i Prinsenkrysset hadde tatt helt knekken på meg! I don't call, I don't write… Men dette er dessverre bare sånn jeg er, kan det virke som. Om det er treghet, latskap eller glemsomhet er ikke godt å si. Jeg lider av alle tre, so take your pick. Jeg orker faktisk ikke engang å prøve og oppsummere alt som har skjedd den siste tiden. For noe har vært dagligdags og kjedelig, mens noe har vært så fantastisk at jeg nesten ikke har ord for det engang. I tillegg har ikke jeg den beste hukommelsen i verden, og må innrømme at jeg selv nesten har litt problemer med å huske hva som har skjedd.
Det som i det minste må nevnes er turen til Stolac. Vi som går pedagogikk på konsen fikk tilbud om å bli med på et prosjekt som ble satt i gang for noen år tilbake, og som NTNU ble med på i fjor. For oss gikk prosjektet ut på at vi skulle sette sammen en musikkworkshop hovedsaklig for unger fra Stolac, men også fra andre byer i nærheten. Vi var da 8 studenter og 4 veiledere som skulle være der i en uke, og vi var innom byene Mostar, Stolac og Dubrovnik. Hvis jeg skulle fortelle om alt vi gjorde og hele opplegget ville det tatt en evighet, så jeg holder meg til mine tanker om turen.
Det var kjempeartig å få oppleve kulturen, landskapet, og de fantastiske menneskene som vi møtte der. Jeg hadde egentlig ingen formening om hvordan det skulle se ut i Bosnia Herzegovina, men ble likevel overrasket da vi kom dit. Frukttrær overalt, hus som enten var ganske nye og fine, eller totalødelagt og full av kulehull, flotte elver, minareter som sang ut bønnerop (hvor jeg opplevde en merkelig trang til å synge med) og kors plantet på høyder over byene. Kontrastene var mange og store.
Det morsomste var å jobbe med gitarelevene mine. Jeg hadde fire stykker og det er så utrolig motiverende som lærer å jobbe med elever som ikke bare er flinke, men også veldig tydelig viser at de syns det vi driver med er morsomt. I løpet av turen fikk jeg og flere av de andre en skikkelig selvtillitsboost som pedagoger (les: pedagååååg!), og jeg fikk se at det kunne være morsomt å jobbe som lærer. Den typen optimisme for mitt fremtidige yrke hadde jeg ikke hatt før i det hele tatt, og det kjennes utrolig godt å ha den nå. Håper virkelig at den varer. For de av dere som vil høre mer om turen og se bilder, blir dere rett og slett nødt til å snakke med meg ansikt til ansikt!
Ellers har jeg vært på stjernekikking. Jeg leste rykter i avisene og diverse blogger om en meteorstorm, kjent som Leonidene.* Det var ikke mye til storm, mer som spredte dråper. Jeg så hele 4 stjerneskudd til sammen. Noe som er kult i seg selv, men jeg hadde forventet så mye mer. Skuffelsen var rimelig stor. Men det var en hyggelig kveld å stå ute og se på stjerner. For ikke å snakke om at vi traff på en hel flokk med ender. Så for meg filmtittelen "Attack of the ducks!" da de kravlet opp av Nidelva og mot oss med "Mat!" skrevet i øynene.
31. December 2007 1 kommentar
Hjelp, nyttår igjen. Tiden går så altfor fort. Man får ikke sukk for seg før enda et år har gått. Før sånn går faktisk dagan...
Jeg har ofte en følelse av at uansett hvor mye vi prøver å sette tida i båser, so to speak, så går det bare ikke. Selv om alle år, bortsett fra skuddår da, inneholder 365 dager, så er aldri dette året like langt som det forrige. Dette året gikk eksepsjonelt fort syns jeg. Spesielt høsten. Jeg får helt angst av tanken på at resten av årene skal gå så fort. Da er jeg ferdig på konservatoriet før jeg vet ordet av det uten at jeg nødvendigvis har fått gjort det jeg vil i løpet av den tida. Greit nok, jeg har fire år på meg, men nå er jeg snart halvveis. Det er litt skummelt. Får håpe det går saktere etter hvert... Tiden er et ganske interessant tema, men jeg tror jeg får komme tilbake til det en annen gang. Jeg er for full av pinnekjøtt til å tenke.
Dette er også tiden for forsett og nye sjanser. Jeg har veldig ofte gode intensjoner, men jeg tør aldri si at jeg har et spesifikt forsett, for jeg er nesten sikker på at jeg ikke kommer til å holde det.
Men det jeg har store ambisjoner for på nyåret er: Øve bedre og muligens mer (som jeg planlegger å gjøre hvert år), lese mer, oppdage ny musikk og sist, men ikke minst, holde godt liv i denne bloggen. On that note vil jeg gjerne benytte anledningen til å bemerke en meget positiv trend. Det har vært ganske mange flere kommentarer i det siste, og det setter jeg enormt stor pris på. Det er det som gjør at jeg i det hele tatt får lyst til å skrive. Så fortsett slik!!! Så skal jeg gjøre mitt for å gi dere stoff å kommentere på. Men nå skal jeg ut og se på raketter.
Godt nyttår folkens!
Yeah, remarkable bird the Norwegian Blue, beautiful plumage, innit? —Monty Python
Dette er den famøse bloggen til Guro, en 23 år ung klassisk gitarist som studerer ved Institutt for Musikk (konservatoriet) i Trondheim. Hun kommer opprinnelig fra Stokmarknes i Vesterålen.
Guros eneste ambisjon her i livet er å ha ting på stell.