Tag Archives: Randomness thy name is Kubb

Mayfly

Posted on by

Hvor ble mai av? Seriøst. Plutselig var det juni, og bare litt over en uke til jeg skal ha årseksamen i gitar, og to uker til jeg reiser hjem. Hva skjedde? Ganske mye skjedde egentlig. Mai gikk fryktelig sakte og fryktelig fort, som tiden ofte gjør.

Jeg har hatt prøver i didaktikk og pedagogikk. Jeg måtte ta et ganske heftig skippertak med lesinga for å få til å skrive noe som helst. Sålangt vet jeg at jeg har bestått didaktikkprøven. Krysser fingrene for den neste! Nasjonaldagen ble tilbrakt i fred og ro hjemme. Eller… så fred og ro man kan få når korpsene tar til gatene. Jeg ble vekket rundt sju på morgenen av Marianne og korpset hennes som spilte for eldrehjemmet på andre siden av gaten vår. Men etterpå var det relativt lite aktivitet i nabolaget.

I slutten av mai begynte eksamenskonsertene til de som går ut fra konservatoriet i år. Den ene jeg har vært på så langt var virkelig bra, og jeg gleder meg til å se flere etter hvert. Nå kommer de på løpende bånd utover. Det er alltid en litt spesiell stemning rundt disse tider på skolen. Mange nerver i lufta og mye øving. Jeg kjenner jeg blir veldig spent for hvordan det kommer til å være neste år. Da er det jeg som skal ha eksamenskonsert. Gleder meg litt og gruer meg mye. Jeg håper jeg klarer å snu på prosentfordelinga i løpet av året.

Som dere kanskje skjønner så skriver jeg ikke om alt som har skjedd i mai. Det ville tatt for lang tid og det er langt fra alt jeg har interesse av å skrive om her. Jeg kjenner at jeg ikke skjønner meg helt på de som totalt utleverer livet sitt i blogger. Jeg tar den delen som jeg er villig til å dele og prøver å gjøre noe ut av det. Ekshibisjonistisk? Jepp. Selvopptatt? Ganske. Interessant? Neppe. Slik er ståa.

Bitter? No, I just love to complain

Posted on by

Jeg fant ut at nå må jeg oppdatere, rett og slett for å oppdatere! Jeg har ikke noe spesielt profound eller tankevekkende å komme med, men det har jeg uansett ikke til vanlig heller.

Har jeg fortalt dere om bandinstrumentkurset? Det er jeg ganske sikker på at jeg har. TIl nå har jeg spilt mye piano, koret på Knockin’ on Heaven’s Door og spilt trommer på Umbrella. Ja, den Umbrella ella ella ella… Men vi gjør det ganske parodisk så det er faktisk litt morsomt. I tillegg er ikke resten av settlista vår så fantastisk seriøs at det gjør noe. Det ble til at jeg arrangerte What’s wrong with you? av Sivert Høyem, og den slo veldig godt an! Alle syntes det var en bra låt, og jeg fikk skryt for å være en god leder. Litt stolt ja, så jeg skryter litt.

Jeg var på bursdagsfest i går. Veldig hyggelig. Traff noen nye folk, og noen gamle som jeg ikke kjenner så veldig godt. Syns det er morsomt å henge med folk man vanligvis ikke har så mye å gjøre med. Og så er de jo veldig hyggelige også. Kvelden tok en litt uventet retning da vi som var igjen til slutt begynte å leke “I have never”-drikkeleken. Litt for mye informasjon. Jeg har heller aldri vært så stor fan av sånne leker. Jeg ville aldri være med når de andre lekte “nødt eller sannhet” da vi var små.

Det er veldig travelt på skolen for tida. Jeg føler meg litt overveldet og at jeg henger litt etter. Liker ikke den følelsen av å ikke ha kontroll, og at ting ikke er på stell. Jeg liker det uttrykket. At ting er på stell. Jeg vil være en person som har ting på stell. Det er mitt stor mål i livet. Jeg skrev i min lille “mini-biografi” som jeg hadde på sida her tidligere at: “Hvis du spør meg om mine ambisjoner i livet, ikke forvent deg et bedre svar enn: Kem æ? Ambisjona…?” Nå tror jeg svaret er “å ha ting på stell”. Rett og slett.

Bjørnen sover.
Ikke. (working title)

Posted on by

Jeg lurer på hvor lang tid bjørnen bruker på å gå ut av hi. Jeg bruker i hvert fall rimelig lang tid. Juleferien føles som en ekkel forkjølelse som henger igjen i kroppen, bare at det er en god forkjølelse. If there is such a thing… Det er helt utrolig hvor tullete man kan gjøre døgnrytmen sin i løpet av noen uker. Dager for den saks skyld! Det er nesten slik at jeg skulle ønske jeg var et a-menneske, men tror vi har slått fast at jeg er et z-menneske. Eller noe slikt.

Til tross for at jeg liker å sove lenge, så er det litt deilig å være oppe tidlig, når dagen er ny. Det er noe med morgentimene som er veldig avslappende, fordi man har jo hele dagen foran seg. Hva som helst kan, rent hypotetisk, skje. Dessverre blir det mye hypotetisk på meg. Hypotetisk sett kan jeg øve mer. Hypotetisk sett kan jeg være veldig sosial. Hypotetisk sett kan jeg lese masse ped og bli ferdig med det kjempetidlig. Hypotetisk sett kan jeg bli en superberømt gitarist og det blir fred i verden. Ikke det at de to nødvendigvis har så mye med hverandre å gjøre, men man vet aldri. Hypotetisk sett.

Jeg har begynt å lage meg kaffe om morgenen som jeg tar med på skolen i termosen min. Den er nydelig. Veldig mye bedre enn kaffen som selges i kantina vår. Jeg innbiller meg at den er en eksepsjonelt god kaffe. Dette mest fordi jeg har ei fancy måleskje nå, som gjør det ekstra morsomt og på en måte eksklusivt å lage kaffen. Jeg kan takke Åshild for begge deler. Og Kari Jaquesson sier det er sunt. Kaffe altså.

Randomness, my friend!

Posted on by

Da var verden tilbake igjen. Det var deilig å gå i hi i nesten tre uker, men man må komme ut en eller annen gang. Det er like rart hver gang jeg gjør det. Ingenting er helt som jeg husker det, enten verre eller i noen tilfeller bedre. Øving for eksempel, er fantastisk nå, noe det ikke var før jul. Mye forandrer seg, og ganske ofte gjør jeg det også, og selv om det er i små mengder blir det til slutt en stor å.

Jeg hadde store planer om å skrive om hvordan det er å være tilbake i Trondheim, men jeg kommer ikke på noe å skrive. Det er Trondheim. Jeg bor her. That’s it. Hver gang jeg har prøvd å skrive noe kommer jeg bare inn i en veldig filosofisk stemning. Jeg begynner bare å tenke på hvor rart alt er. Life, the universe and everything, you know. Og det virker som om i hvert fall noen av mine venner ikke er interessert i å lese om ting og tang jeg tenker på. De skummer. Jeg kunne skrevet så utrolig mye mer om akkurat dette, men jeg trenger ikke det. Jeg vet hva jeg syns og føler, og jeg driter i om noen andre bryr seg.

Jeg tror faktisk det at øvinga går bedre, og at jeg er mer engasjert i musikk, data og lesing har mye med at jeg var hjemme og fikk nye impulser fra storebror. Det er litt rart, men jeg har egentlig alltid sett opp til ham og sånn er det nok fremdeles. Merkelig hvordan mye forandrer seg, men samtidig ikke. Du blir bare ikke kulere enn storebror.

Gjør denne bloggen det kjedeligere å snakke med meg? Det har jeg lurt litt på i det siste. Hvis jeg har skrevet om et eller annet, og så begynner å snakke med noen som har lest det, så vet de jo allerede hva jeg mener og kommer til å si. Det skjedde i hvert fall i jula, da jeg begynte å snakke om Brat camp, og både Iselin og Ingrid gjengav hva jeg hadde skrevet før jeg i det hele tatt kom meg så langt. Men jeg tror at hvis jeg ikke skriver om det her, så kommer jeg aldri til å komme på å snakke om det ellers.

Jeg tror jeg lider av et merkelig, sjeldent syndrom. Jeg kan tydeligvis ikke overrekke en gave uten å si “Gratulerer med dagen”. Nå har jeg gjort det ved flere anledninger. Den berømte hendelsen der Vegard kom på besøk (der jeg hadde glemt å pakke inn gaven hans, han fant den i hylla mi, jeg kom plutselig på hva det var og utbrøt: “Gratulerer med… God jul!) og nå i jula da jeg gav Ingrid gaven hennes. Jeg la ikke merke til at jeg sa gratulerer med dagen engang, før Iselin påpekte det. Lurer på hva dette syndromet burde hete… Forslag?