Jeg tror jeg har hatt tidenes raskeste forkjølelse, i hvert fall personlig beste. Den varte i ca 3 dager, og som bonus gikk avvenninga fra nesespray overraskende fort. Vanligvis pleier jeg å bli helt avhengig og bruker det i et halvt år, mens nå greide jeg å slutte før de anbefalte ti dagene var gått! Jeg håper nå inderlig at jeg skal slippe å bli noe mer sykt, og ikke få noe av denne svinepesten som er ute og går.

Dette har vært en måned med mye gitarspilling. Det begynte med konsert i Vår Frue, hvor jeg til og med ble intervjuet i forkant! Ganske morsom og merkelig opplevelse. Det lå ute på nett en stund, men er dessverre ikke der lenger. Konserten i seg selv var en blandet opplevelse. Jeg spilte to satser fra et ganske stort verk. Den første satsen gikk skikkelig dårlig, rett og slett fordi jeg ble så utrolig nervøs, mens den andre gikk ganske bra. Det er nok den mest frustrerende følelsen jeg vet om; Å ikke få vist hva jeg faktisk kan. Spesielt når jeg vil gjøre det bra. Så jeg var litt nedfor etter den konserten, og da jeg et par dager etter spilte det samme på interpretasjon for gitaristene, er det ikke en overdrivelse å si at jeg var litt smådeprimert og ga ganske faen i hvordan jeg spilte. Og jeg følte ikke at det gikk spesielt bra. Men kommentarene fra de andre var ekstremt positive og læreren min sa til og med at det var det beste jeg noensinne hadde spilt på interpretasjon. Snakk om ambivalent forhold til egen prestasjon da! Uka etter det igjen hadde jeg masterclass hvor jeg spilte de samme stykkene. Det gikk ganske bra og jeg følte jeg fikk veldig mye ut av responsen. Det er litt vanskelig å forklare hva vi snakket om, men det går mye på hvordan man tenker musikken, avslapping og ikke kutte bevegelser. Og jeg tror det var sånn type input jeg trengte akkurat nå. Så jeg prøver å tenke positivt og konstruktivt, og prøver å glede meg til eksamen.

Apropos eksamen, dette er min siste. Den er riktignok ikke før til våren, men når jeg er ferdig med den har jeg faktisk en bachelor i musikk. Hvor sært er ikke det..? Og så må jeg finne på noe annet å gjøre. Jeg hadde lenge tenkt å søke på Guildhall i London, men har tatt en beslutning om å vente et år med det. Jeg føler meg ikke helt klar enda og det blir for mye stress frem mot jul. Så det blir nok bare Trondheim og Oslo jeg prøvespiller. Hva jeg skal gjøre med meg selv gjenstår ennå å se.

I oktober er vi en gjeng fra ped-klassene som skal på tur til Bosnia og ha workshop med unger i en by som heter Stolac. Vi har begynt med forberedelsene, men det er fremdeles sykt mye å gjøre før vi er klare til å dra og det er bare tre uker igjen. Stressa er bare fornavnet på hva jeg er nå. I tillegg har jeg som nevnt fått litt vondt i armene igjen. Jeg håper jeg skal klare å bli kvitt det rimelig fort og kjapt, men øvinga blir litt annerledes når man ikke klarer så lenge av gangen. Det er og en av grunnene til at jeg har skrevet lite. Min geniale iPhone-plan slo feil siden jeg fikk omtrent like vondt av å skrive på den. Denne posten har allerede blitt altfor lang, og ekstremt sytete og random, så nå gir jeg meg for i kveld. Forhåpentligvis betyr dette innlegget at jeg er tilbake igjen!

For tiden så er det faktisk dette jeg føler. Alt kommer til å gå bra. Jeg har vært ekstremt nervøs for å begynne på skolen igjen, med alt som jeg vet kommer i løpet av året. Men det er noe med å få snakket med folk, å få litt oversikt over ting i stedet for å bare ignorere dem. Da vet jeg i det minste hvor jeg står, og det i seg selv er litt godt. Selv om jeg oppdaget at det fakisk var mer å gjøre enn jeg trodde.

Jeg har en plan. Jeg skal bli en handlingens Guro. Gjøre ting med en gang og ikke utsette. Denne planen kommer sikkert ikke til å bli gjennomført, men jeg har den i hvert fall. Tanken og intensjonen er der, og som Vegard sier så er det tanken som teller. Ett av målene for denne planen er å blogge mer, men ikke så lange poster hver gang. Vær forberedt på mundane, kjedelige ting og syting. En stund trodde jeg ikke at jeg skulle klare det for jeg ha fått litt vondt i armen i det siste når jeg skriver på dataen. Men så kom jeg på: iPhone! Så nå skriver jeg en del fra den, og forhåpentligvis er det nok inspirasjon til at jeg blogger mer. Men dere kjenner meg, det går i perioder. Jeg skriver når jeg skriver, men her er et lite tips: Kommentarer er oppmuntrende!

“I could be
Here and now
I would be, I should be
But how?
I could have been
One of these things first.”

Som vanlig er det en merkelig overgang fra å ha vært hjemme og fått mat servert hver dag, til å være her i Trondheim og skal klare seg helt selv. For ikke å snakke om at det er fryktelig mye mørkere her enn hjemme. Det kombinert med regn har virkelig fått meg i høsthumør og musikken blir deretter. Joni og Nick er nesten fast inventar, og jeg får se hvilke andre jeg sper på med utover. Jeg hører mest på musikk på høsten, virker det som. Det er noe med stemningen.

Men over til noe helt annet. Ingrid har fått seg blogg! Endelig! Den handler for det meste om hennes store lidenskap, treskjæring, men jeg håper jeg (og dere) kan overtale henne til å skrive om andre ting også, for Ingrid har mange synspunkter som i hvert fall jeg liker å lese. Mens jeg syns treskjæring virker utrolig fascinerende. Jeg vet veldig lite om det, men derfor er det jo bare enda mer interessant å lese bloggen hennes. Link til bloggen finner dere til høyre under “folk”, og jeg gleder meg til å lese alle de fantastiske innleggene hun kommer til å skrive! Forhåpentligvis blir mine bedre når jeg har kommet meg etter ferien.

Men jeg har noe jeg vil dele med dere: Om noen dager, 6. juli, slippes den første plata til Florence and the Machine. Ganske nye og ganske ukjente, men virker ganske kult. Jeg husker ikke hvordan jeg kom over dem, men etter å ha hørt sangen Dog Days Are Over var jeg solgt. Jeg vet ikke helt hvordan resten av plata kommer til å bli, men den sangen skal i hvert fall jeg kjøpe, og de som vil kan høre og se den her. Jeg fikk en merkelig trang til å kaste glitter av den videoen.

Det er utrolig lyst om natta her. Det er noe som jeg hadde glemt litt av. Det er liksom en ting å vite om det, og en annen ting å virkelig kjenne det på kroppen. Jeg er egentlig litt glad for at jeg glemmer av sånne ting også, for det er helt fantastisk å kunne oppdage det på nytt. Midnattssola er ganske god å ha når man snur døgnet, men ikke så bra når man faktisk prøver å få sove. Utrolig fin er den uansett.

Akkurat nå sitter jeg faktisk på verandaen og skriver resten av denne posten på min fantastiske iPhone mens jeg hører på P.I.L.S. Podcaster har hittil vært et ukjent fenomen for meg, men den siste tiden har jeg fått øynene opp for hvor utrolig det er og hvor mye bra stoff som ligger ute helt gratis. Er det rart folk ikke har tv?

Jeg har hatt prøver i didaktikk og pedagogikk. Jeg måtte ta et ganske heftig skippertak med lesinga for å få til å skrive noe som helst. Sålangt vet jeg at jeg har bestått didaktikkprøven. Krysser fingrene for den neste! Nasjonaldagen ble tilbrakt i fred og ro hjemme. Eller… så fred og ro man kan få når korpsene tar til gatene. Jeg ble vekket rundt sju på morgenen av Marianne og korpset hennes som spilte for eldrehjemmet på andre siden av gaten vår. Men etterpå var det relativt lite aktivitet i nabolaget.

I slutten av mai begynte eksamenskonsertene til de som går ut fra konservatoriet i år. Den ene jeg har vært på så langt var virkelig bra, og jeg gleder meg til å se flere etter hvert. Nå kommer de på løpende bånd utover. Det er alltid en litt spesiell stemning rundt disse tider på skolen. Mange nerver i lufta og mye øving. Jeg kjenner jeg blir veldig spent for hvordan det kommer til å være neste år. Da er det jeg som skal ha eksamenskonsert. Gleder meg litt og gruer meg mye. Jeg håper jeg klarer å snu på prosentfordelinga i løpet av året.

Som dere kanskje skjønner så skriver jeg ikke om alt som har skjedd i mai. Det ville tatt for lang tid og det er langt fra alt jeg har interesse av å skrive om her. Jeg kjenner at jeg ikke skjønner meg helt på de som totalt utleverer livet sitt i blogger. Jeg tar den delen som jeg er villig til å dele og prøver å gjøre noe ut av det. Ekshibisjonistisk? Jepp. Selvopptatt? Ganske. Interessant? Neppe. Slik er ståa.

Har jeg fortalt dere om bandinstrumentkurset? Det er jeg ganske sikker på at jeg har. TIl nå har jeg spilt mye piano, koret på Knockin’ on Heaven’s Door og spilt trommer på Umbrella. Ja, den Umbrella ella ella ella… Men vi gjør det ganske parodisk så det er faktisk litt morsomt. I tillegg er ikke resten av settlista vår så fantastisk seriøs at det gjør noe. Det ble til at jeg arrangerte What’s wrong with you? av Sivert Høyem, og den slo veldig godt an! Alle syntes det var en bra låt, og jeg fikk skryt for å være en god leder. Litt stolt ja, så jeg skryter litt.

Jeg var på bursdagsfest i går. Veldig hyggelig. Traff noen nye folk, og noen gamle som jeg ikke kjenner så veldig godt. Syns det er morsomt å henge med folk man vanligvis ikke har så mye å gjøre med. Og så er de jo veldig hyggelige også. Kvelden tok en litt uventet retning da vi som var igjen til slutt begynte å leke “I have never”-drikkeleken. Litt for mye informasjon. Jeg har heller aldri vært så stor fan av sånne leker. Jeg ville aldri være med når de andre lekte “nødt eller sannhet” da vi var små.

Det er veldig travelt på skolen for tida. Jeg føler meg litt overveldet og at jeg henger litt etter. Liker ikke den følelsen av å ikke ha kontroll, og at ting ikke er på stell. Jeg liker det uttrykket. At ting er på stell. Jeg vil være en person som har ting på stell. Det er mitt stor mål i livet. Jeg skrev i min lille “mini-biografi” som jeg hadde på sida her tidligere at: “Hvis du spør meg om mine ambisjoner i livet, ikke forvent deg et bedre svar enn: Kem æ? Ambisjona…?” Nå tror jeg svaret er “å ha ting på stell”. Rett og slett.

Til tross for at jeg liker å sove lenge, så er det litt deilig å være oppe tidlig, når dagen er ny. Det er noe med morgentimene som er veldig avslappende, fordi man har jo hele dagen foran seg. Hva som helst kan, rent hypotetisk, skje. Dessverre blir det mye hypotetisk på meg. Hypotetisk sett kan jeg øve mer. Hypotetisk sett kan jeg være veldig sosial. Hypotetisk sett kan jeg lese masse ped og bli ferdig med det kjempetidlig. Hypotetisk sett kan jeg bli en superberømt gitarist og det blir fred i verden. Ikke det at de to nødvendigvis har så mye med hverandre å gjøre, men man vet aldri. Hypotetisk sett.

Jeg har begynt å lage meg kaffe om morgenen som jeg tar med på skolen i termosen min. Den er nydelig. Veldig mye bedre enn kaffen som selges i kantina vår. Jeg innbiller meg at den er en eksepsjonelt god kaffe. Dette mest fordi jeg har ei fancy måleskje nå, som gjør det ekstra morsomt og på en måte eksklusivt å lage kaffen. Jeg kan takke Åshild for begge deler. Og Kari Jaquesson sier det er sunt. Kaffe altså.

Jeg hadde store planer om å skrive om hvordan det er å være tilbake i Trondheim, men jeg kommer ikke på noe å skrive. Det er Trondheim. Jeg bor her. That’s it. Hver gang jeg har prøvd å skrive noe kommer jeg bare inn i en veldig filosofisk stemning. Jeg begynner bare å tenke på hvor rart alt er. Life, the universe and everything, you know. Og det virker som om i hvert fall noen av mine venner ikke er interessert i å lese om ting og tang jeg tenker på. De skummer. Jeg kunne skrevet så utrolig mye mer om akkurat dette, men jeg trenger ikke det. Jeg vet hva jeg syns og føler, og jeg driter i om noen andre bryr seg.

Jeg tror faktisk det at øvinga går bedre, og at jeg er mer engasjert i musikk, data og lesing har mye med at jeg var hjemme og fikk nye impulser fra storebror. Det er litt rart, men jeg har egentlig alltid sett opp til ham og sånn er det nok fremdeles. Merkelig hvordan mye forandrer seg, men samtidig ikke. Du blir bare ikke kulere enn storebror.

Gjør denne bloggen det kjedeligere å snakke med meg? Det har jeg lurt litt på i det siste. Hvis jeg har skrevet om et eller annet, og så begynner å snakke med noen som har lest det, så vet de jo allerede hva jeg mener og kommer til å si. Det skjedde i hvert fall i jula, da jeg begynte å snakke om Brat camp, og både Iselin og Ingrid gjengav hva jeg hadde skrevet før jeg i det hele tatt kom meg så langt. Men jeg tror at hvis jeg ikke skriver om det her, så kommer jeg aldri til å komme på å snakke om det ellers.

Jeg tror jeg lider av et merkelig, sjeldent syndrom. Jeg kan tydeligvis ikke overrekke en gave uten å si “Gratulerer med dagen”. Nå har jeg gjort det ved flere anledninger. Den berømte hendelsen der Vegard kom på besøk (der jeg hadde glemt å pakke inn gaven hans, han fant den i hylla mi, jeg kom plutselig på hva det var og utbrøt: “Gratulerer med… God jul!) og nå i jula da jeg gav Ingrid gaven hennes. Jeg la ikke merke til at jeg sa gratulerer med dagen engang, før Iselin påpekte det. Lurer på hva dette syndromet burde hete… Forslag?

Som alltid når jeg har eksamen har jeg bare lyst til å gjøre alt annet enn å lese. Det er aldri så morsomt å stirre på veggen som når læreboka ligger åpen foran deg. Jeg har mistet tellinga på hvor mange ganger jeg har gått ut og inn av stua uten helt å vite hva jeg skal ha, om jeg skal ha noe i det hele tatt eller hvorfor i all verden jeg er der, bare fordi jeg vil vekk fra boka. Hjernen min blir rett og slett veldig lei og full. Men nå er det bare en eksamen igjen og så er det juleferie!

Det er merkelig hvor snikete julefølelsen kan være. Jeg ville egentlig ikke ha noe av den før jeg skulle hjem. Men så var den der plutselig, og det var kjempeflott. Det er så fint å gå ute med alle lysene på husene og den flotte julegata. For ikke å snakke om den fantastiske julestjerne jeg har hengt opp i vinduet vårt. I did it all by myself! Føler meg så merkelig handy hvis jeg fikser noe her. Noe så enkelt som å bytte lyspære er plutselig en stor bragd. Men tilbake til jul, det er merkelig hvordan det er en helt spesifikk følelse, men samtidig er det så vanskelig å sette fingeren på hva det er som gjør jul til jul.

Ps, I am so sorry about the randomness of this blog.
It is not always as apparent as in this blogpost, but there you have it.

Jeg kan ikke si at blogging var slik jeg trodde. Det blir liksom aldri så bra som man vil det skal være, eller like godt skrevet som andres blogger. Ikke få meg til å begynne på innholdet. Der har jeg holdt meg tro til det jeg sa jeg skulle skrive om i tidligere nevnte blogpost: Veldig lite vettugt, og har absolutt ingen relevans for noen andre. So, happy birthday me! Måtte besøkstallene bli skyhøye!