29. September 2009 4 kommentarer
Typisk at når jeg lover at alt skal bli så mye bedre, og jeg skal skrive så mye blogg at dere kommer til å bli lei meg, så stopper det helt opp. Nå er det faktisk en hel måned siden sist, og det har ikke akkurat manglet på ting som har skjedd. Jeg har vært på Thomas Dybdahl-konsert, vært syk, spilt på konsert og masterclass, ydmyket meg selv midt i Prinsenkrysset og gjort noen beslutninger for å nevne noe.
Jeg tror jeg har hatt tidenes raskeste forkjølelse, i hvert fall personlig beste. Den varte i ca 3 dager, og som bonus gikk avvenninga fra nesespray overraskende fort. Vanligvis pleier jeg å bli helt avhengig og bruker det i et halvt år, mens nå greide jeg å slutte før de anbefalte ti dagene var gått! Jeg håper nå inderlig at jeg skal slippe å bli noe mer sykt, og ikke få noe av denne svinepesten som er ute og går.
Dette har vært en måned med mye gitarspilling. Det begynte med konsert i Vår Frue, hvor jeg til og med ble intervjuet i forkant! Ganske morsom og merkelig opplevelse. Det lå ute på nett en stund, men er dessverre ikke der lenger. Konserten i seg selv var en blandet opplevelse. Jeg spilte to satser fra et ganske stort verk. Den første satsen gikk skikkelig dårlig, rett og slett fordi jeg ble så utrolig nervøs, mens den andre gikk ganske bra. Det er nok den mest frustrerende følelsen jeg vet om; Å ikke få vist hva jeg faktisk kan. Spesielt når jeg vil gjøre det bra. Så jeg var litt nedfor etter den konserten, og da jeg et par dager etter spilte det samme på interpretasjon for gitaristene, er det ikke en overdrivelse å si at jeg var litt smådeprimert og ga ganske faen i hvordan jeg spilte. Og jeg følte ikke at det gikk spesielt bra. Men kommentarene fra de andre var ekstremt positive og læreren min sa til og med at det var det beste jeg noensinne hadde spilt på interpretasjon. Snakk om ambivalent forhold til egen prestasjon da! Uka etter det igjen hadde jeg masterclass hvor jeg spilte de samme stykkene. Det gikk ganske bra og jeg følte jeg fikk veldig mye ut av responsen. Det er litt vanskelig å forklare hva vi snakket om, men det går mye på hvordan man tenker musikken, avslapping og ikke kutte bevegelser. Og jeg tror det var sånn type input jeg trengte akkurat nå. Så jeg prøver å tenke positivt og konstruktivt, og prøver å glede meg til eksamen.
Apropos eksamen, dette er min siste. Den er riktignok ikke før til våren, men når jeg er ferdig med den har jeg faktisk en bachelor i musikk. Hvor sært er ikke det..? Og så må jeg finne på noe annet å gjøre. Jeg hadde lenge tenkt å søke på Guildhall i London, men har tatt en beslutning om å vente et år med det. Jeg føler meg ikke helt klar enda og det blir for mye stress frem mot jul. Så det blir nok bare Trondheim og Oslo jeg prøvespiller. Hva jeg skal gjøre med meg selv gjenstår ennå å se.
I oktober er vi en gjeng fra ped-klassene som skal på tur til Bosnia og ha workshop med unger i en by som heter Stolac. Vi har begynt med forberedelsene, men det er fremdeles sykt mye å gjøre før vi er klare til å dra og det er bare tre uker igjen. Stressa er bare fornavnet på hva jeg er nå. I tillegg har jeg som nevnt fått litt vondt i armene igjen. Jeg håper jeg skal klare å bli kvitt det rimelig fort og kjapt, men øvinga blir litt annerledes når man ikke klarer så lenge av gangen. Det er og en av grunnene til at jeg har skrevet lite. Min geniale iPhone-plan slo feil siden jeg fikk omtrent like vondt av å skrive på den. Denne posten har allerede blitt altfor lang, og ekstremt sytete og random, så nå gir jeg meg for i kveld. Forhåpentligvis betyr dette innlegget at jeg er tilbake igjen!
31. August 2009 7 kommentarer
Dette var da emnet på en av de maaaange spam-mailene jeg har fått i det siste. På ett eller annet merkelig vis var det litt betryggende. Slapp av, alt kommer til å bli bra! Hvor sært er det ikke å trekke trøst fra en spam-mail?
For tiden så er det faktisk dette jeg føler. Alt kommer til å gå bra. Jeg har vært ekstremt nervøs for å begynne på skolen igjen, med alt som jeg vet kommer i løpet av året. Men det er noe med å få snakket med folk, å få litt oversikt over ting i stedet for å bare ignorere dem. Da vet jeg i det minste hvor jeg står, og det i seg selv er litt godt. Selv om jeg oppdaget at det fakisk var mer å gjøre enn jeg trodde.
Jeg har en plan. Jeg skal bli en handlingens Guro. Gjøre ting med en gang og ikke utsette. Denne planen kommer sikkert ikke til å bli gjennomført, men jeg har den i hvert fall. Tanken og intensjonen er der, og som Vegard sier så er det tanken som teller. Ett av målene for denne planen er å blogge mer, men ikke så lange poster hver gang. Vær forberedt på mundane, kjedelige ting og syting. En stund trodde jeg ikke at jeg skulle klare det for jeg ha fått litt vondt i armen i det siste når jeg skriver på dataen. Men så kom jeg på: iPhone! Så nå skriver jeg en del fra den, og forhåpentligvis er det nok inspirasjon til at jeg blogger mer. Men dere kjenner meg, det går i perioder. Jeg skriver når jeg skriver, men her er et lite tips: Kommentarer er oppmuntrende!
Co-existence or no existence. —Piet Hein
Dette er den famøse bloggen til Guro, en 23 år ung klassisk gitarist som studerer ved Institutt for Musikk (konservatoriet) i Trondheim. Hun kommer opprinnelig fra Stokmarknes i Vesterålen.
Guros eneste ambisjon her i livet er å ha ting på stell.