Dette stykket er helt utrolig kult. Jeg må innrømme at jeg har en forkjærlighet for Sven Lundestad sin innspilling av den, siden det var den første jeg hørte. Men jeg fant disse to versjonene på youtube, og det var litt morsomt å se og høre forskjellen på både arrangementene, instrumentene og teknikk.

Liker som sagt Lundestad bedre, but not bad.

Barokkgitar er så utrolig tøft. De ser så fine ut inni. Beklager den lange introen, men det er lite jeg kan gjøre med det.

Han ser kanskje ut som en søvnig… hm, ja hva er det han ser ut som? Men du og du, som den fyren kan spille! Dette er dessuten et av favorittstykkene mine. Det skal sies at det finnes en del av dem, men det er bare fordi jeg liker gitar. Det er første sats av Suite Castellana av Federico Moreno Torroba. Fant dessverre ikke de to andre satsene med Andrés Segovia. Så derfor legger jeg bare ut denne fordi jeg syns han spiller den helt utrolig bra. Godeste herr Segovia er en av mine favoritter, selv om jeg ikke alltid liker tolkningene hans, og syns at klangen hans av og til blir litt i overkant “neglete”. Men nok om det. Enjoy!

Så var vi ferdig med konsert i Vår Frue kirke for denne gangen. Neste gang blir vel i oktober neste semester eller noe slikt. Litt godt å ha tid til å konsentrere seg om litt større verk, men litt trist at vi ikke kommer til å ha det mer. Var egentlig ganske god trening, selv om jeg føler at jeg bare blir mer og mer nervøs uansett hvor mye jeg spiller for folk. Fant en teknikk som funka på Toneheim, men den har jeg glemt nå… Æsj.

Dette tror jeg var den konserten jeg har vært minst forberedt til på ganske lenge. Og spillinga gikk jo deretter… Men gjort er gjort og det er alltids en neste konsert man kan gjøre det bedre på. Eller i det minste prøve.

Etter konserten gikk vi gitaristene fra konsen, eksgitarist turned barnehagetante Ida og fløytist Marit på Dromedar i Nordre. Som en liten belønning til oss selv kjøpte jeg og Erik en moccabolle hver. Herregud noe så søtt, men godt! Mmm! Tror ikke Erik sin var noe særlig god siden han hadde i en pose med sukker i tillegg. Tror han fikk et lite sukkersjokk eller noe. Han ble i hvert fall mer energisk!

På veien hjem utpå ettermiddagen møtte jeg Mari fra musikklinja! Hadde ikke den ringeste anelse om at hun holdt til her. Veldig hyggelig å snakke med henne igjen, selv om det var ganske kort. Jeg har så ufattelig lite styr på hvor klassen min har gjort av seg. Litt synd egentlig. Det virker nesten som om det er en maksimumsgrense på hvor mange mennesker man kan ha i livet sitt på én gang. Ikke det at jeg har så fryktelig mange, men de jeg har tar opp en del plass.

Nattens sang: Morrissey – “You Know I Couldn’t Last”

Tenkte det var på tide å tilegne en post til herr Bream. Hvis du lurer på hvem dette er så kan du alltids lese på wikipedia eller noe om ham. Men jeg ville vise litt av hvorfor jeg syns han er en helt fantastisk gitarist/musiker. Det kommer kjempegodt til uttrykk i denne videoen sammen med John Williams (dette er ikke filmmusikk-John Williams). Se på uttrykkene han kommer med! Ikke at musikken i seg selv er det beste som finnes, men det å ha drevet med musikk såpass lenge og fremdeles ha så stor glede av den, gir meg et enormt håp for fremtida. Man ser at de to kommuniserer og har det morsomt. Jeg må innrømme at jeg syns at dette stykket er litt festlig og blir i ganske godt humør av det… Marvelous!

Ps! Julian Bream er han fyren til venstre. Sjekk uttrykket like før de begynner! Priceless!