La meg nevne noe her. Jeg liker ingen av påleggene. Av en eller annen mystisk grunn fant mamma og pappa ut at de skulle kjøpe det til meg da de var her. Jeg tenkte ikke noe over det da, jeg trodde de skulle spise det før de dro. Men neida, i kjøleskapet ble det liggende. De gjorde det jo for å være snille. Bare synd dette er pålegg Storebror liker og ikke jeg.

Jeg har tidligere i høst hatt et forsøk med skinkeosten. Kan det være så ille? Kanskje jeg liker det likevel? Kanskje med litt faktisk skinke og litt ost?

Nei. Det gjorde jeg ikke.

Så, når skrubbsultne Guro tenker at hun må spise noe før hun skal på butikken, ellers kommer hun hjem med alt mulig rart (liste be damned!), og det ikke er noe annen mat å spise, da virker plutselig makrell i tomat som en lur idé. Kanskje jeg har forandret meg og liker det kjempegodt nå?

Åpner boksen, lukter. Hmm, litt som spaghetti rimini (hermetikk). Av en eller annen grunn tok jeg dette som et positivt tegn og fortsatte med å smøre det utover skalken. Første bit: Tja, tjo, smaker jo litt som spaghetti rimini også faktisk. Går overraskende bra og prøver bit nummer to. Nei, er dette noe godt da? Men jeg er så sulten!

En plass rundt bit nummer fem var det nok, dette er noe forferdelige saker som må kastes! Nå! Herregud, smaken sitter igjen i munnen! Vann! Havregryn (straight up)! Salt! Te! Tyggis! Alt prøves for å bli kvitt den.

Jeg kan fremdeles lukte den. Makrell i tomat. Og minnet om smaken følger etter. Jeg tror jeg er litt kvalm… og må fremdeles på butikken.

“I don’t want to make a mistake.”

“Your guard is up before you hit the ball?”

“I’m not preparing to hit my shot; I’m prepping to judge my future mistake.”

Leste akkurat dette, og det traff litt for godt. Svei litt faktisk. Det her er meg i et nøtteskall når det gjelder, vel, stort sett det meste jeg foretar meg.

Det skal ikke mer til enn at noe skjer én gang, før det dannes en forventing om at det kommer til å skje neste gang og. For meg er dette sant mest med negative opplevelser. Det er faktisk ganske sjelden at jeg forventer meg at noe godt skal skje igjen. Det har totalt forgiftet mitt forhold til å spille for folk, for eksempel. De gode opplevelsene blir alltid overskygget av de dårlige.

“Maybe because I don’t really believe that it’s going to work and then I make sure that it doesn’t work.”

Hvis det bare fantes en lett vei til å bryte slike mønstre. Men det er kanskje et poeng det óg. Det er ingenting som er lett. Dette mener jeg på begge måter det kan leses som. Det eneste som er lett er ingenting, og det er ikke noe som er lett. Hvis du mener hva jeg skjønner.

Dette var faktisk mandagen mellom Vår Frue-konserten(lørdag) og interpretasjonen(tirsdag). Mandager generelt har ikke et godt rykte på seg, og denne mandagen var særdeles mandagsk*. Som nevnt i tidligere post var jeg litt smådeprimert og dagen hadde ikke gått spesielt bra. Jeg var på tur hjem for å deppe og slappe av, og bestemte meg for å ta ruta over torget og Prinsenkrysset. Så jeg sto der på sykkelen min og ventet på grønn mann. Da han endelig kom begynte jeg å sykle, og kjente plutselig at noe dro i det ene buksebenet. Før jeg visste ordet av det fikk jeg ikke pedalene rundt lenger og buksa mi satt fast i pedalfestet uten noe rom for bevegelse. Midt i gata. Jeg måtte selvfølgelig stoppe og prøvde å komme meg tilbake på fortauet for å få foten min løs. Noe som ikke er så lett når man står på en sykkel man skal ha med seg og kun kan hinke på ett bein. Da jeg endelig fikk bala meg tilbake og skulle komme meg løs, viste det seg at det heller ikke var så lett. Jeg stod en god stund og strevde, lenge nok til at det ble en ny grønn mann og det kom et par gående mot meg. “Ja! Hjelp!” tenkte jeg i mitt stille sinn. Men nei, de stilte seg opp to meter unna og begynte å kline. “Takk ska du faaaan mæ ha!” Jeg skulle ønske jeg hadde sagt det høyt. At folk virkelig ikke gidder å hjelpe andre mennesker i nød (med en rimelig vid definisjon av nød).

*(Og ja, dette er et ord, for jeg fant det nettopp på!)

Forresten, nevnte jeg at Prinsenkrysset er et av kryssene i Trondheim hvor det sitter mest folk og har utsikt til hva som skjer? Jeg stod rett ved en irsk pub, og BrukBar, en frisørsalong, Egon og en annen restaurant er rett over gata for det igjen. For ikke å snakke om alle menneskene som pleier å stå i Kongens gate og vente på bussene. Så mens jeg sleit var jeg rimelig selvbevisst, og mer og mer flau etterhvert som jeg ikke kom meg løs.

Endelig! Buksa begynte å løsne og jeg var fri! Igjen måtte jeg stå og vente på grønn mann, med rimelig varme og røde kinn. Ganske forkava, flau og egentlig litt pissed off på folk for at ingen hjalp meg, kom jeg meg endelig over og kunne sykle videre. Og det var hendelsen i Prinsenkrysset.

Jeg fortalte dette først til Marianne, da hun kom hjem fra spilling. Det satt fremdeles ganske ferskt i minnet og humøret var omtrent på bunn. Marianne being who she is prøvde å muntre meg opp, men det ville jeg ikke ha noe av! Jeg var i dårlig humør, basta! De neste jeg fortalte det til var Toril og Tom Erik, som reagerte med å le, en ikke uventet eller ubegrunnet reaksjon. Men selv om det er morsomt nå, var det virkelig bare en ekstremt pinlig situasjon.

Det som slår meg i ettertid er hvor lite som egentlig skal til for å ødelegge humøret hvis man har en litt dårlig periode til å begynne med. Den dagen føltes det som om alt var galt i utgangspunktet, og nå hadde til og med buksa og sykkelen slått seg sammen og konspirert mot meg! Da kan det ikke bli verre. Føles det som i hvert fall. Men så våkner man dagen etter og ting går bedre. It’s a funny old world.

Beklager kortheten og merkeligheten til denne posten. Det ble på en måte en stemningsrapport, et forsøk på å formidle en følelse jeg fikk. Men noe kan ikke ord uttrykke. Alas. Men det er følelsen av at høsten er her, og det har blitt mørkt om natten igjen. Dette er jo selvsagt relativt, jeg er jo nordlending og vant med at sola er bak fjellet knapt en time før den er der igjen. Og nå som den ikke gjør det virker det mørkt. Men lyst og. For snart er det høst.

Hører på: Joni Mitchell — Michael from Mountains

Det er det jeg pleier å gjøre i ferier. Se på serier, lese bøker, høre på musikk og ha et eller annet merkelig prosjekt på gang med noe jeg vil lære meg. Det blir sjelden resultater av det sistnevnte, men denne gangen kan dere se med egne øyne hva som har kommet ut av det. Jeg har nemlig atter en gang prøvd å lære meg noe om css og html-koding, og det har resultert i noen småforandringer i designet her på This Side. Jeg har lært litt, men for det meste innsett hvor mye jeg ikke kan og hvor vanskelig det er å lære seg ting alene. Så jeg har også fått litt hjelp fra Storebror. Men det har vært øyeblikk hvor jeg følte at jeg hadde tippet over grensen til gal etter å ha slitt med et problem kjempelenge, for så å skjønne hvor lett det egentlig var. Men alt er jo lett når man kan det.

Uansett, med mindre css/html klarer å faktisk gjøre meg gal, skal jeg skrive litt mer om hva jeg egentlig bedriver dagene med når jeg har totalt ferie. Jeg vet det er ganske surt at jeg har fri mens andre jobber, så jeg skal prøve å ikke gni det mer inn enn jeg allerede har gjort. Hvis det overhodet er mulig… I mellomtiden kan dere jo komme med tilbakemeldinger (ris eller ros, begge tas imot med takk). Eller eventuelt for dere kreative mennesker, kan dere bygge videre på Tom Eriks mysterium: “Hva har skjedd med Guro?” Beste historie (bidrag skrives i kommentarfeltet) belønnes med et fantastisk postkort fra Vesterålen!

Det finnes tusen sanger om tid! Jeg har begynt å ha iTunes på random når jeg spiller musikk, og minst to ganger mens jeg har skrevet har det dukket opp en sang om tid.

Damien Rice: “Time, always time. Just give me time”
Beth Gibbons: “Time is but a memory. The bitter note unsung.”

Og så videre… Akkurat nå føles det som om jeg sitter og kverner ut enda en versjon av den største klisjéen av dem alle. Huff, det tror jeg ikke jeg har noe lyst til. Jeg vil da i det minste prøve å komme på noe som ikke absolutt alle har tenkt og skrevet om før meg. La oss se på det fra en litt annen vinkel:

The duke had a mind that ticked like a clock and, like a clock, it regularly went cuckoo.

Didn’t see that one coming, eh? Jeg skulle ønske hjernen min fungerte slik, så hadde den i det minste fungert en time av gangen i stedet for å være permanent cuckooed. Jeg vet jeg har rotet meg totalt bort fra det jeg begynte å skrive om, men det er sånt som skjer.

Kanskje det er bra at galskapen får komme ut jevnlig i moderate mengder. Så slipper man de store eksplosjonene. Jeg er ganske glad for at folk ikke vet hva som foregår oppi hodet mitt hele tida. Av og til overrasker jeg meg selv. Senest i dag på bussen dukket det opp et merkelig scenario i fantasien min. Jeg tror kanskje ikke jeg skal skrive om det her, siden jeg er ganske interessert i å beholde venner og familie.

Dette er det mest usammenhengende innlegget jeg har skrevet på ganske lenge tror jeg. Håper jeg. Så jeg skal bare slutte nå og prøve hardere neste gang. Håper min fantastiske tankerekke i det minste har vært litt underholdende i en ellers hvit og vakker hverdag.

Jo, nu ska du hør! Endelig har porttelefonsystemet blitt installert. Det er den merkeligste telefonen jeg noensinne har sett. Jeg kan ikke forklare ordentlig hvordan den ser ut heller. Men se for deg en swizzle stick, en slik som er i de Double Dip-pakkene. Omtrent sånn er den.

Hvem vet hvor lang tid det kommer til å ta før den faktisk kommer til å fungere. Stort sett ingen bygg her nede i “slummen” har fungerende porttelefonsystem. Vi fikk beskjed om at de kom til å begynne på vårt bygg 5. januar og at arbeidet kom til å ta ei uke. Så kryss i taket hvis de faktisk fikser det!

Flere enn meg som fikk veldig lyst på Double Dip nå? Dette var ikke en god idé…

Grunnen til denne lille informerende snutten er nemlig dette: SuntBygg, eller hva de nå heter, har begynt med asbestsanering på blokka mi. Så ikke bare har vi nå luftetid fra 17.00-07.00, men jeg ble vekket i morges av en mann uttafor vinduet mitt som holdt på å rive ned veggen. Når da den samme mannen begynner å snakke ganske høylytt og stressa om ett av vinduene og må ringe til “Øyvind”, ble en søvndrukken Guro rimelig freaka ut! Jeg trodde han hadde borra hull i vinduet eller noe i stedet for veggen. Det hørtes i hvert fall slik ut, skal jeg bare fortelle deg!

Siden det da var helt umulig å få ro i sjelen, selv etter jeg forstod at ingenting var galt, stod jeg liksågodt opp og dro tidlig på skolen. Fyttikatta, for et vær det er her! Har vært ganske fint i det siste, men i dag var det grått, kaldt, vått og trist! Trodde været ble bedre hvis man bare flytta sørover, men tydeligvis har jeg ikke flytta langt nok. Akk ja, sånn går nu dagan!

Mer om senere: Eksamensangst, spilling og tyskere!