Det som i det minste må nevnes er turen til Stolac. Vi som går pedagogikk på konsen fikk tilbud om å bli med på et prosjekt som ble satt i gang for noen år tilbake, og som NTNU ble med på i fjor. For oss gikk prosjektet ut på at vi skulle sette sammen en musikkworkshop hovedsaklig for unger fra Stolac, men også fra andre byer i nærheten. Vi var da 8 studenter og 4 veiledere som skulle være der i en uke, og vi var innom byene Mostar, Stolac og Dubrovnik. Hvis jeg skulle fortelle om alt vi gjorde og hele opplegget ville det tatt en evighet, så jeg holder meg til mine tanker om turen.

Det var kjempeartig å få oppleve kulturen, landskapet, og de fantastiske menneskene som vi møtte der. Jeg hadde egentlig ingen formening om hvordan det skulle se ut i Bosnia Herzegovina, men ble likevel overrasket da vi kom dit. Frukttrær overalt, hus som enten var ganske nye og fine, eller totalødelagt og full av kulehull, flotte elver, minareter som sang ut bønnerop (hvor jeg opplevde en merkelig trang til å synge med) og kors plantet på høyder over byene. Kontrastene var mange og store.

Det morsomste var å jobbe med gitarelevene mine. Jeg hadde fire stykker og det er så utrolig motiverende som lærer å jobbe med elever som ikke bare er flinke, men også veldig tydelig viser at de syns det vi driver med er morsomt. I løpet av turen fikk jeg og flere av de andre en skikkelig selvtillitsboost som pedagoger (les: pedagååååg!), og jeg fikk se at det kunne være morsomt å jobbe som lærer. Den typen optimisme for mitt fremtidige yrke hadde jeg ikke hatt før i det hele tatt, og det kjennes utrolig godt å ha den nå. Håper virkelig at den varer. For de av dere som vil høre mer om turen og se bilder, blir dere rett og slett nødt til å snakke med meg ansikt til ansikt!

Ellers har jeg vært på stjernekikking. Jeg leste rykter i avisene og diverse blogger om en meteorstorm, kjent som Leonidene.* Det var ikke mye til storm, mer som spredte dråper. Jeg så hele 4 stjerneskudd til sammen. Noe som er kult i seg selv, men jeg hadde forventet så mye mer. Skuffelsen var rimelig stor. Men det var en hyggelig kveld å stå ute og se på stjerner. For ikke å snakke om at vi traff på en hel flokk med ender. Så for meg filmtittelen “Attack of the ducks!” da de kravlet opp av Nidelva og mot oss med “Mat!” skrevet i øynene.

*Jeg tenker litt på det som Leonidenes natt, rett og slett på grunn av et hørespill som gikk i radioteateret da jeg var lita, som har satt varige spor etter seg. Det het I Trifidenes dager, men jeg tenker alltid at det het Trifidenes natt. Ergo koblingen. Sånn btw…

Reisen dit i seg selv var nesten verdt turen. Men landskapet på Andøya er merkelig. Med flatt myrlandskap rundt omkring ble vi enige om at det var rett og slett litt uVesterålsk. Andre deler av strekning var derimot veldig Vesterålsk, og minnet om veien til Nyksund. Da vi kom fram til Bleik åpenbarte det seg et problem: “Kor e nu dein her strainna hæn?” Bleik er ikke spesielt stort, men vi tenkte kanskje det fantes noe skilt som viste veien. Det var det ikke. Vi kjørte først ned til en campingplass rett ved havet, og det var jo strand der, men var det Stranda? Vi var usikre og kjørte derfor videre. Til slutt fant vi ut at vi måtte ha kjørt forbi den og snudde bilen, stoppet på en utkjørsel og rådslo. Vi hadde nå god utsikt mot Bleik og så plutselig Stranda som gikk langs hele fjæra. Vi kjørte derfor tilbake til campingen hvor det var ca fem meter fra der bilen stod til Stranda. Doh! Vi var i hvert fall veldig glade for at vi ikke stoppet og spurte noen om veien!

Vi fant et egnet sted og slo oss ned, klare for ost og kjeks med tilbehør. Skuffelsen ble stor da det viste seg at osten var gått ut på dato og lite spiselig! Mega ble plutselig en dårlig butikk. Men vi klarte oss og satt lenge på stranda før vi gikk en tur, for så å ta fatt på hjemreisen. Alt i alt en ganske vellykket tur til tross for ikke helt optimalt vær og matkrise.

Jeg har et hjem i Trondheim også. Et veldig rent hjem akkurat nå. Marianne og jeg vasket nemlig rundt leiligheten før jeg dro og nå skinner alt som kan skinne! Bortsett fra rommet mitt da. Det fikk jeg bare tid til å rydde og støvsuge, men det er i det minste mer enn jeg gjør til vanlig før jeg reiser. Rundvaskinga var litt av et prosjekt kan dere tro! Stua var i totalt kaos mens det sto på, og det tok sin tid. Jeg hadde et lite prosjekt med ovnen. Ovnsrens er skumle greier altså! Ikke måte på ting man måtte passe seg for, og forferdelige konsekvenser hvis det kom i kontakt med huden. Ovnen ble derfor dratt frem, og plastposer kuttet opp og lagt på gulvet. Med plasthansker og lite pusting ble det sprayet løs inni ovnen, og resultatet ble fantastisk! Endelig kunne vi se inn i ovnen, nesten som en tv!

Oi, jeg tok litt av med vaskeberetninga. Det er tross alt ikke så interessant. Men for å komme til poenget: Siden det var så fint og hyggelig i leiligheten, var det nesten litt trist å dra fra den. Og Trondheim for den saks skyld. Byen er en bra plass når det er fint vær, grønne trær og man har ferie. Jeg hadde forresten gitareksamen noen dager før jeg reiste hjem. Det gikk forholdsvis bra. Men det er alltid så mye som kan bli bedre! Frustrerende!

Det som er irriterende når det er fint vær er alle insektene. Æ hær dæm ikkje, for å si det slik. Jeg prøver ganske hardt å ikke bry meg om dem, men innimellom gjør kroppen min det den selv vil og slår rundt seg som en eller annen galning. Eller hopper opp av stolen uten at jeg vil det. For ikke å snakke om at jeg er hyperparanoid for summelyder. Kanskje jeg rett og slett skal plugge meg på iPhonen min og høre på musikk.

Fredag hang jeg med familien. Først gikk vi rundt omkring i byen og så dro vi opp til vår andre bror og hans familie for å spise middag, og endte opp med å bli der resten av kvelden. Lørdag skulle jeg møte en hel gjeng av familien for kafébesøk. Det er ganske interessant når noen prøver å forklare deg veien og man ikke har peiling på hvor noe som helst er. Spesielt når de begynner å snakke om nord og sør i tillegg. Jeg vet ikke hva det er med Oslo, men jeg mister retningssansen min totalt der. Ikke det at jeg har peiling på nord og sør og sånt til vanlig heller (ser det ut som jeg har innebygd kompass?), men der er jeg virkelig lost. Etter det hang jeg litt hos Storebror før jeg dro for å møte Åshild på en eller annen Deli de Luca. Vi drakk en kaffe før Iselin kom og vi skulle se Tolvskillingsoperaen på Det Norske Teatret. Det var utrolig bra og morsomt å få sett det. Jeg har et litt sentimentalt forhold til den, fordi vi satte den opp når vi gikk i 1. klasse på musikklinja, way back in the day. Etter det gikk vi til Tullins og spiste deilig mat. Så bar det innom enda en Deli de Luca og videre til Aker Brygge for å se på fyrverkeriet fra operaen. Da det var på tide for folk å rekke t-baner og slikt, satte Åshild meg på en trikk til Schous plass, der jeg møtte Storebror og noen av hans venner for en øl. Søndag gikk jeg og familien (aka “mamma og dem”) på operaen. Og da mener jeg bokstavelig talt på operaen. Veldig morsomt bygg det der altså. Det var jo selvfølgelig stappfullt av folk. Uttrykket “rene folkevandringen” hørte jeg flere ganger i løpet av dagen. Etter det ble det middag på Egon og på kvelden, før jeg dro tilbake til Trondheim med toget, fikk jeg møtt Sara på kafé.

Det ble en svært hyggelig og begivenhetsfull helg, alt i alt. Men det er kjipt å sitte med noen mot deg på nattoget hjem. Spesielt når det er polakker eller russere eller hva de nå var, som lukter rart. Jeg ankom da Trondheim klokka 7 om morran og dro rett på skolen for å få øvd litt før vi skulle ha foredrag og masterclass. “Men Guro, øvde du ikke i helga du da?” ser jeg at du sitter og tenker for deg selv. Nei, det gjorde jeg ikke. Hvordan gikk det da å spille masterclass med en times søvn? Ikke så ille som jeg hadde trodd, men føler absolutt ikke det var min beste opptreden. Nå går tida unna med øving til neste masterclass, som er i slutten av denne uka, skolearbeid og akkurat nå har jeg besøk av Ingrid. Hun er på tur sørover og stoppet et par dager her for å hilse på og drikke litt øl. Tuborg er visstnok et godt valg.

Hvis du tror jeg har drevet med name dropping i denne posten, så er det bare en tilfeldighet. Hverken NSB, Det Norske Teatret, Egon, Deli de Luca, Tullins eller Tuborg har betalt meg uhorvelige mengder penger. Seriously.

17.mai var en fin dag. Jeg tror det var første gang noensinne at det har vært morsomt å være ute og se på toget. Har aldri egentlig likt 17.mai, som jeg vet noen av vennene mine har observert. Men det begynner å bli bedre. Jeg hadde til og med litt lyst til å ha på meg bunad. Sprøtt. Uka etter fikk jeg meg sykkel. Den ble sendt hjemmefra med Hurtigruta og vår hyggelige ”nabo” Jan som jobber ombord. Det ble plutselig mye lettere å komme seg rundt omkring. Det er en fantastisk følelse å suse rundt med vinden i ansiktet. Men nok om det. Musikkhistorieeksamen, satslæretentamen, pianoeksamen og gitareksamen har siden det kommet på rekke og rad. Heldigvis stod jeg. Hurra!

Men så til det viktigste. Nå i helga var jeg på Toneheimtreff! Helt absurd, snodig og vidunderlig. Togturen ned og opp var tortur. Det var utrolig varmt og bortimot ingen ventilasjon. Man skulle nesten tro at nsb har råd til å installere air condition. Men den gang ei. Anywho… Det var utrolig morsomt å se folk igjen! Tror faktisk ikke jeg skal si mer om det, bare legge med et bilde av den fantastiske hytta mi. Bare synd at Angelo ikke kunne komme.

Nå er jeg hjemme og skal ha sommerferie i et par dager før jeg begynner å jobbe. Skal på et kurs neste uke som ifølge Tom Erik er et “kvalitetskurs”. Så snart kan det være meg du snakker med hvis du ringer Opplysningen 1881!

Heldigvis hadde Toril og Tom Erik meldt seg frivillig til å hjelpe meg. Poor sods, de visste virkelig ikke hva de hadde begitt seg ut på. For det første har jeg en del ting, så det i seg selv var ille nok. Men ikke bare det, jeg trengte nemlig møbler også. Off we go to Ikea! Jeg hadde prøvd å tenke ut hva jeg skulle ha før vi kom dit, men det er aldri så lett, spesielt ikke med meg. Ellers kjent som Vinglepetter. Ja, jeg vet jeg ser litt annerledes ut i Fjordlandreklamen.

Men jeg greide da å bestemme meg til slutt. Så det ble Hannes arbeidsbordsak, Billy hylle og sist, men ikke minst, Stefano the chair! Er fremdeles noen småting jeg trenger, men det får komme etter hvert. Veldig spent på å se hvordan dette blir altså!

Tror nok det jeg er mest spent på er om jeg kommer til å overleve uten internett. Huff… Hva i all verden tenkte jeg egentlig på? Jeg har jo gjort meg fullstendig avhengig i løpet av dette skoleåret. Verdensveven ble en av mine beste venner oppe på Moholt. Skal først prøve å se om jeg kan avvenne meg, og hvis det ikke går, forsøke å overtale de andre her til å skaffe internett. Det hadde vært veldig greit for lommeboka å slippe den utgiften, og hvem vet? Kanskje det er sunt…

But I doubt it.

Men for å oppsummere påska: Veldig mye avslapping! Har faktisk ikke øvd i det hele tatt mens jeg var hjemme. Stort sett så isolerte jeg meg hjemme med familien. Gikk uansett nesten ikke an å gå ut på grunn av været. Tok en dag og hjalp mormor å vaske i skapene. Har blitt en fast ting at jeg drar alene til mormor og hjelper henne med noe. Er skikkelig hyggelig å få snakket med henne. Hun er seriøst det snilleste mennesket jeg vet om. Utenom familien har jeg nesten ikke sett folk i ferien. Men det ble en liten samling med gamle venner helt på slutten. Åshild, du var sårt savnet! Når jeg vinner i spardame, så er universet totalt ute av balanse.

Så til det store spørsmålet:
Finnes påskeharen? Jeg har i hvert fall ikke sett snurten av noe egg…

I løpet av helga spiste vi god mat, så filmer, sløva litt, ble vekket av den trommespillende menigheta i kjelleren min, spiste en uanstendig mengde grønnsaker med dipp og jeg fikk gjort musikkhistorieinnleveringa mi (kryss i taket!). Mandag, tirsdag og onsdag gikk ganske fort. Mens jeg var på skolen, satt Vegard hjemme og sløva på internett. Vi vandra litt i byen, var blant annet på Cielo og på besøk hos noen kompiser av Vegard der vi fikk ripspai og is.

Onsdag hadde vi en litt forsinket fastelavensfeiring med boller og besøk av Toril, Tom Erik og Roar. Jeg hadde da møtt Roar én gang før, på verdens korteste visitt til hytte 2. Det ble en hyggelig kveld, der til og med den ene tyskeren heiv seg med. Etter at trøndertrioen hadde dratt ble vi sittende en stund og Christian slo seg også ned for litt bollefortæring. Tida gikk og vi kom oss ikke i seng før klokka var to, selv om de andre dro ca elleve.

Torsdag stod jeg opp klokka sju. Altfor tidlig! Jeg var helt ødelagt den dagen. Ingenting som fungerte oppe i tenkeboksen. Jeg klarer meg tydeligvis ikke uten nok søvn. Eirin kom en tur på kvelden for å spise boller siden hun ikke kunne dagen før.

Vegard har forresten en litt merkelig overtalelsesevne. Eller så er vi bare en gjeng med pushovers. Han overtalte meg til å la enda en person bo på rommet mitt (som jeg attpåtil ikke kjente). Han overtalte Liv Marie (personen jeg ikke kjente) til å komme til Trondheim, blant annet for å høre på John Rutters Requiem. Han overtalte Eirin til å kjøre oss ned til jernbanestasjonen for å hente henne på torsdagskvelden, og han overtalte oss til å spille Alias etter at vi kom tilbake. Besynderlig…

Etter at Eirin dro hjem, ble madrassen nok en gang blåst opp. Jeg var litt spent på hvordan det kom til å fungere med to personer på den kvasidoble luftmadrassen min, spesielt siden den ene av de to var Vegard. Men det gikk overraskende bra. Som Liv Marie sa: Vegard er helt grei han, så lenge han sover.

Fredag dro vi tre på kinarestaurant sammen med Roar. Etter det hentet Eirin oss og så dro vi på konsert i Strindheim kirke. Studentkoret Aks sang John Rutters Requiem, med hjelp av noen instrumentalister og en sanger fra konsen. For meg ble konserten litt ødelagt av en tenor som sang veldig stygt og høyt. Ikke for å fornærme noen, men demp deg da menneske. Du er ikke solist, du synger i kor. Var jeg litt for direkte nå?
Etter konserten dro vi tilbake til Moholt og så Gremlins. Det er en veldig underholdende film. Jeg vil forresten ha en mogwai, men ikke en av de slemme. Hvis det er noen som har sangen “Do you hear what I hear?” ta kontakt! Jeg har hatt den på hjernen siden jeg så filmen, og trenger å høre den igjen.

Lørdag satt vi på Dromedar ganske lenge med Roar og Henriette, som også går på Toneheim i år. Der hadde Roar, Vegard og Liv Marie tegnekonkurranse for å se hvem som var verst til å tegne. Er ikke helt sikker på hvem som vant. Eller skal man si tapte. Skal se om jeg ikke får lagt ut noen av de tegningene etter hvert. Vi dro tilbake til Moholt, og mens jeg satte bolledeig gikk Vegard og Liv Marie på butikken. Jeg var nemlig litt nysgjerrig på denne vegetarmaten, så jeg måtte jo benytte meg av anledningen da jeg hadde to av den rasen i huset. Til tross for en litt lei uvane med å lete etter kjøtt i maten, var det en veldig god middag. Etter det dro vi til Roar og bakte ut bollene. Eller jeg bakte ut bollene mens Vegard, Roar, Eirin og Liv Marie spilte Alias. Etter det spiste vi brownies og spilte litt mer spill.

Denne søndagen behersket menigheta i kjelleren seg. Ikke noe trommespilling, bare litt synging og klapping. Hadde de bare vært slik hver søndag. Roar kom og hentet oss i halv ett-tida. Vi dro på Mormors på kakebuffet, og ble der til toget til Hamar gikk. Skikkelig nedtur at jeg ikke skulle tilbake til Toneheim jeg også. Nå er det ganske snart et år siden vi sluttet. Skummelt hvor tiden flyr.

Jeg har forresten litt angst når jeg skriver nå, siden det har vist seg at hele gjengen er språknerder. Hvis jeg skriver noe feil eller dårlig formulert, må jeg bare unnskylde. Jeg prøver så godt jeg kan.

Jeg trodde det kom til å bli tungt å ha besøk så lenge, men det var faktisk ikke det. Jeg ble på en måte vant til å ha dem her. Nå er det ganske tomt og litt smått ensomt. Men samtidig er det deilig å være alene, og jeg tror ikke de har noe i mot å få sin egen seng tilbake. For ikke å snakke om Toneheim.

Til Liv Marie og Vegard: Takk for besøket, det var hyggelig. Det var fint med et snev av Toneheim-stemning. Men hvis jeg begynner med overdreven bruk av ordet krise holder jeg deg direkte ansvarlig, Liv Marie!

Såe… Når blir neste besøk? Luftmadrassen er alltid parat!

Ingen sør for polarsirkelen vet hva mørketid er! Det var så mye mørkere hjemme, og man kjente det skikkelig godt på kroppen når man er vant til å ha det lyst stort sett hele dagen. Jeg trodde egentlig ikke det var så stor forskjell. Jeg ble litt småskremt av at jeg faktisk hadde glemt hvor mørkt det pleier å være. Føler nesten at jeg holder på å gjøre søring av meg… Grøss.

Ingen kjenner deg som gamle venner. No offense til alle nye, jeg er like glad i dere altså, men det er noe spesielt med de man deler fortid med. Det er kanskje et sekund med: “Såe, ka driv dokker med før tia da?”, før man er tilbake til den gode kontakten man hadde før. De vet det meste om deg, og det er så lite man trenger å forklare. Man er bare seg selv.

Det er ingenting som å komme hjem og bli laget mat til! Det er så flott å være hjemme og bare slappe av. For første gang i mitt liv ville jeg hjem før jul, og jeg ville være der lenger da juleferien var over. Jeg kan ikke si at jeg så fram til å komme tilbake til studenthybelen der ingenting føles som “hjem”.

Jeg er helt sikker på at det var noe annet jeg også skulle skrive om, men det har jeg helt glemt hva er… Anywho, nå skal jeg slutte å syte and leave you good people alone.