Dream Caused by the Flight of a Bee Around a Pomegranate a Second Before Awakening

Man kan trygt si at jeg tilbringer en del tid på internett. Vel, egentlig tilbringer jeg jo rent fysisk tiden i sofaen eller mellom øvingsøkter på skolen, men du skjønner hva jeg mener. Jeg har mine faste sider jeg sjekker hver dag, og selv når jeg har sjekket alle, greier jeg liksom ikke å legge fra meg dataen. Så behovet for nye sider melder seg jevnlig. Hvor jeg finner dem husker jeg nesten aldri, noe som er ganske dumt siden jeg sikkert kunne brukt samme sted til å finne flere nye sider. Men de fleste finner veien inn i bokmerkene mine. Jeg har “oppdaget” to ganske nylig, blant annet den jeg nevnte i forrige post, The Oatmeal. Men så til den andre!

Under navnet Sleep talkin’ man har en dame startet en blogg hvor hun skriver ned hva mannen hennes sier i søvne (takk for tipset, Stine!). Man skulle kanskje ikke tro det var så fantastisk festlig, men tro meg, det er det. Her er noen smakebiter:

“Yah, I can’t believe in God when I’m THIS good.”

“My badger’s gonna unleash hell on your ass. Badgertastic!”

“I can’t control the kittens. Too many whiskers! Too many whiskers!”

“Can you hold… can you hold my starfish? It doesn’t like it when I’m getting excited. Oh look, it likes you! Its legs are all cree-py cree-py.”

Jeg har hatt skikkelig problemer med å velge hvilke jeg skulle ta med, for det er et hav av gullkorn å ta av! Det ser ut som om temaer som går igjen er forskjellige dyr og ekstremt høy selvtillit. Kona utviklet en teori om at han blir en annen person når han sover, for han er visstnok ikke slik i virkeligheten. Og for the record skulle jeg ønske at jeg kunne komme på utrolige ord som badgertastic! I tillegg er det lydklipp av ham når han snakker i søvne, og siden er absoutt verdt et besøk for en enormt god latter.

Etter å ha lest disse badgertastiske utsagnene han kommer med har jeg begynt å lure på hva jeg ville sagt hvis jeg snakket i søvne, spesielt siden mange av drømmene jeg har er rimelig far out there. Noen som har lyst å dele sine drømmer eller søvnutsagn?

Hendelsen i Prinsenkrysset

Jeg har fortalt denne historien til bare tre personer så langt, og har fått litt forskjellige reaksjoner. Mest på grunn av måten jeg fortalte det på tror jeg. Slike historier har også en tendens til å bli morsommere når man får dem litt på avstand. For når det skjedde var det alt annet enn morsomt.

Dette var faktisk mandagen mellom Vår Frue-konserten(lørdag) og interpretasjonen(tirsdag). Mandager generelt har ikke et godt rykte på seg, og denne mandagen var særdeles mandagsk*. Som nevnt i tidligere post var jeg litt smådeprimert og dagen hadde ikke gått spesielt bra. Jeg var på tur hjem for å deppe og slappe av, og bestemte meg for å ta ruta over torget og Prinsenkrysset. Så jeg sto der på sykkelen min og ventet på grønn mann. Da han endelig kom begynte jeg å sykle, og kjente plutselig at noe dro i det ene buksebenet. Før jeg visste ordet av det fikk jeg ikke pedalene rundt lenger og buksa mi satt fast i pedalfestet uten noe rom for bevegelse. Midt i gata. Jeg måtte selvfølgelig stoppe og prøvde å komme meg tilbake på fortauet for å få foten min løs. Noe som ikke er så lett når man står på en sykkel man skal ha med seg og kun kan hinke på ett bein. Da jeg endelig fikk bala meg tilbake og skulle komme meg løs, viste det seg at det heller ikke var så lett. Jeg stod en god stund og strevde, lenge nok til at det ble en ny grønn mann og det kom et par gående mot meg. “Ja! Hjelp!” tenkte jeg i mitt stille sinn. Men nei, de stilte seg opp to meter unna og begynte å kline. “Takk ska du faaaan mæ ha!” Jeg skulle ønske jeg hadde sagt det høyt. At folk virkelig ikke gidder å hjelpe andre mennesker i nød (med en rimelig vid definisjon av nød).

*(Og ja, dette er et ord, for jeg fant det nettopp på!)

Forresten, nevnte jeg at Prinsenkrysset er et av kryssene i Trondheim hvor det sitter mest folk og har utsikt til hva som skjer? Jeg stod rett ved en irsk pub, og BrukBar, en frisørsalong, Egon og en annen restaurant er rett over gata for det igjen. For ikke å snakke om alle menneskene som pleier å stå i Kongens gate og vente på bussene. Så mens jeg sleit var jeg rimelig selvbevisst, og mer og mer flau etterhvert som jeg ikke kom meg løs.

Endelig! Buksa begynte å løsne og jeg var fri! Igjen måtte jeg stå og vente på grønn mann, med rimelig varme og røde kinn. Ganske forkava, flau og egentlig litt pissed off på folk for at ingen hjalp meg, kom jeg meg endelig over og kunne sykle videre. Og det var hendelsen i Prinsenkrysset.

Jeg fortalte dette først til Marianne, da hun kom hjem fra spilling. Det satt fremdeles ganske ferskt i minnet og humøret var omtrent på bunn. Marianne being who she is prøvde å muntre meg opp, men det ville jeg ikke ha noe av! Jeg var i dårlig humør, basta! De neste jeg fortalte det til var Toril og Tom Erik, som reagerte med å le, en ikke uventet eller ubegrunnet reaksjon. Men selv om det er morsomt nå, var det virkelig bare en ekstremt pinlig situasjon.

Det som slår meg i ettertid er hvor lite som egentlig skal til for å ødelegge humøret hvis man har en litt dårlig periode til å begynne med. Den dagen føltes det som om alt var galt i utgangspunktet, og nå hadde til og med buksa og sykkelen slått seg sammen og konspirert mot meg! Da kan det ikke bli verre. Føles det som i hvert fall. Men så våkner man dagen etter og ting går bedre. It’s a funny old world.

Da Capo!

Her er et virkelig nødvendig hjelpemiddel når juletida kommer: Da Capos julesangbok! Denne fantastiske boka trakk blikket mitt i MFOs blad, med sin liflige forside. Så jeg måtte bare dele denne med dere!

"… you’ve got a pink kink in your think!"

What’s up with this? Jeg har fått kink i nakken! En seriøs kink også! Jeg våkna torsdag (dagen etter skituren. Hmm, coincidence?) med litt stiv nakk og tenkte: “Jaja, det går vel over…” But nooo! Med en gang jeg hadde fått klærne på meg kunne jeg ikke bevege hodet uten å få en kniv stukket inn i nakken. Not literary, of course, men det er sånn jeg føler og ser det for meg. Dagen ble tilbrakt med paracetknasking og i blindende smerte hvis jeg rørte hodet. Til slutt gjorde det ondt uansett hva jeg gjorde, så jeg gikk rett og slett til sengs. Klokka var da sånn ca åtte.

Hva er det med meg og planlegging? Hvorfor må jeg få noe sånt på 1. mai når apoteket har stengt? Jeg vet hvor jeg har vondt, og trenger ikke behandle hele kroppen, so hand over the Zon!!!

Det første jeg gjorde i dag var å gå på apoteket for mer paracet og Zon, for ikke å snakke om gnagsårplaster. Nevnte jeg forresten at jeg putta mentholatum på nakken i ren desperasjon før det? Det skal den ha at det faktisk fungerte litt. Jeg tror jeg så litt seriemorder-aktig ut der jeg gikk og så veldig bestemt ned til venstre hele veien, mens jeg prøvde å myse oppover for å se om det var biler jeg burde unngå.

Så nå sitter jeg her og syns rimelig synd på meg selv, og tenkte jeg skulle benytte meg av anledningen til å syte. Det er jo tross alt her jeg får mest uttelling for det, siden det er en del som leser her. Why you people keep coming back, I’ll never know…