Det jeg derimot har et forhold til er boka Life of Pi, eller Historien om Pi som den heter på norsk. Jeg vet jeg har skrevet om den i et tidligere innlegg, men siden jeg leser den på nytt nå, så er det noe jeg tenker på ofte. Jeg har en del å gjøre for tida, og det tror jeg nok er mange flere enn meg som har også. Av og til syns jeg det blir litt tungt og får en smule gi-faen-holding. What’s the use anyway, right? Men så kommer jeg på at det er bare syting, og syting hjelper faktisk ikke for noe. Tro meg, jeg syter ganske mye, so I should know. Marianne har ofte prøvd å muntre meg opp og sagt at det er bare å ta en ting av gangen. Og her kommer vi tilbake til utgangspunktet mitt! I Life of Pi kom jeg over dette avsnittet:

“I had to stop hoping so much that a ship would rescue me. I should not count on outside help. Survival had to start with me. In my experience, a castaway’s worst mistake is to hope too much and do too little. Survival starts by paying attention to what is close at hand and immediate. To look out with idle hope is tantamount to dreaming one’s life away.”

- LIFE OF PI

Jeg har ventet for mye på at et skip skal komme og redde meg. Det tror jeg er lett for oss alle å gjøre innimellom, men med meg kan det ta litt av. Heldigvis lever jeg i Norge og ikke på en livbåt i Stillehavet med en mannevond tiger, og det er faktisk ikke snakk om liv og død. Richard Parker hadde spist meg for lengst. Så jeg starter med det som er nært og tar det derfra. First we take Manhattan, then we take Berlin!

En liten del av meg sitter og ler av skadefryd. Ah, poetic justice! Men resten er ganske forferdet og kan formelig kjenne syren dryppe ned i øyet. Hvor smertefullt er ikke det? Og muligens litt i mot menneskerettighetene, hva vet vel jeg?

Jeg har vært avhengig av noen serier opp gjennom årene. Det er helt merkelig hvilke serier jeg plukker ut. De som har vært absolutt verst med tanke på avhengighet i kronologisk rekkefølge: Buffy, Charmed, Stargate SG-1, Medium, Bones og Ghost Whisperer. Hva i all verden? 4 av disse omhandler døden på en eller annen måte. Buffy: Her dør folk stadig vekk, eller… for det meste har folk dødd, blitt vampyrer og blir drept av Buffy etter en lang slosskamp. Medium og Ghost Whisperer: Damer som snakker med de døde, der den ene gjør det for å løse mord og slikt, mens den andre vil få folk til å gå inn i lyset. Bones… sier seg selv. Og er den mest geniale av alle seriene jeg har et litt usunt forhold til.

Akkurat denne sommeren har jeg sett tre sesonger Bones i løpet av under ei uke (og dette var mens jeg fremdeles jobbet) og vil fremdeles ha mer. Det er noe med den serien, jeg blir bare ikke lei. Så gikk det en stund med Wii og Guitar Hero, helt til jeg og Storebror så en spennende episode av Ghost Whisperer, og jeg bare måtte vite hva som skjedde etterpå. Derfor, etter å ha sett de siste to episodene av den sesongen, så jeg hele neste sesong i løpet av tre dager. Og nye episoder av disse kommer ikke før i henholdsvis september og oktober! I’m dying here!

Jeg vet at min smak i tv-serier er skikkelig sær. Marianne har påpekt det flere ganger når hun vil se Hotel Cæsar og jeg vil se Stargate. Men hvis man ser bort fra akkurat seriesmaken, er selve måten å se dem på litt merkelig. Jeg er rett og slett ikke tålmodig nok til å vente med å se en og en episode hver uke. Og kan man egentlig kalles tv-slave når man ikke ser på tv?

Jeg skjønner jo at hvis folk har lyst å røyke, så er det helt og holdent deres valg. Et utrolig dumt valg, men deres even so. Just don’t do it around me. Jeg merket det helt plutselig denne uka, hvor vant jeg er til ikke å ha den lukta rundt meg eller på folk jeg omgås med. Det skjedde den dagen jeg hadde hatt gitareksamen, og de andre to gitaristene hadde kommet på besøk hjem til meg for en liten feiring med rødvin og snacks. Aslak hadde kjøpt seg røyk, og spurte om det var greit at han hadde døra oppe mens han røykte. Jeg sa ja, siden jeg ikke trodde det ville kjennes noe inn uansett. Men det gjorde det. Og det første jeg tenkte var: “Å herregud, jeg håper ikke lukta setter seg!” Jeg tror kanskje jeg hadde frika ut hvis det luktet røyk der jeg bor. Det hadde jeg virkelig ikke taklet!

Så kanskje jeg skulle fortelle om eksamen i samme slengen? Hovedinstrumenteksamen har jeg snakket litt om før. Merkelig nok skjedde ingen av de to tingene jeg hadde sett for meg. Det var ganske godt å bli ferdig med det, men det var bemerkelsesverdig antiklimaktisk. Jeg var relativt fornøyd med selve spillinga, rett og slett fordi det gikk bedre enn forventet. Og tilbakemeldingene var omtrent det jeg hadde forventet. Jeg tror det er det som er litt skummelt med å ha bare gitarister som sensorer. Jeg vet hva de vil legge vekt på og hva de kommer til å “overse”. Derfor så jeg egentlig frem til å ha eksamen med fløytelæreren som sensor, og ble faktisk litt skuffa da det viste seg at hun ikke kunne. Jeg tror det kan være ganske sunt å høre hvordan andre som ikke kan ting om gitarteknikk and so on, oppfatter spillinga og musikken.

Men nok om det! Hvordan har du tenkt å feire markere World No Tobacco Day?

Jeg er også litt oppgitt. Søvnrytmen min er blitt helt tullete, for å si det mildt. Jeg er, som nevnt tidligere, ekstremt trøtt for tida, og i tillegg til det har jeg nå problemer med å sovne og at jeg våkner hele tiden etter at jeg faktisk får sovne. Hva er det som skjer? Den litt morsomme bivirkningen av det, er at jeg husker veldig mye mer av hva jeg drømmer siden jeg våkner oftere og kan “lagre” det. Men jeg tror rett og slett at jeg er litt stressa, og bekymrer meg over ting som ikke hjelper noe å tenke på. Bare for å avklare slik at ingen blir bekymret: Det går egentlig bra med meg, jeg tror ikke det er noe alvorlig på gang, både med tanke på den forrige posten og denne. Jeg bare forundrer meg over at det er mulig å føle at noe er galt uten at man har noe synlig og håndfast å vise til, og det tror jeg egentlig er noe alle kan kjenne seg igjen i. It’s just the condition of being human.

Nå er det bare fem dager igjen til hovedinstrumenteksamen. Jeg er litt spent, for det kan slå ut begge veier; Enten kan det bli en veldig positiv og bra opplevelse, eller så kan det bli helt forferdelig. Jeg er på det stadiet der jeg fremdeles er litt usikker på noe av stoffet, så alt avhenger av om jeg tør å satse. Det gjør det jo uansett, men denne gangen spesielt, siden ikke alt er like bra som det burde være. Litt synd at jeg ikke kan legge til “moves”, slik at folk blir distrahert og ikke legger merke til det som er dårlig. Det får gå som det går. Jeg har fremdeles to år igjen til det virkelig teller. I’ll let you know how it works out. Apropos det! Det er nesten litt fælt å være på skolen for tida. Det er så mye nerver som svirrer i lufta at jeg faktisk blir påvirket av dem. Det er også litt forunderlig, at man kan være en atmosfære på den måten, uten å vite at folk er nervøse.

Det har blitt veldig mye engelsk i denne posten merket jeg plutselig. Det er sånt som skjer når jeg leser mye på engelsk, og faktisk følger med på tekstene til sanger jeg hører på. Og denne posten er også totalt random (jeg har ikke noe bedre norsk ord for det!), så det er lettere å bruke et mer muntlig språk, og jeg bruker mye engelske uttrykk når jeg snakker. Denne posten ble også mye lengre enn forventet, så jeg får fortelle om min 17. mai-feiring ved en senere anledning. Så til da; Cheerio, toodle-oo, sjetthau!

1. Æ hær ikkje nåle. Jeg har nevnt dette i en tidligere post, men jeg følte jeg måtte si det igjen. Siden jeg bare har holdt meg hjemme med kinken min, så fikk jeg faktisk med meg Rachael Ray, hvor de hadde et innslag om akupunkturansiktsløftning (ikke det at det egentlig er noe å få med seg, men jeg kjedet meg). Synet av en person som ligger med ansiktet fullt av nåler… Grøss!

2. Æ hæres ikkje når andre skada sæ. Det går liksom greit når det er meg, for da vet jeg i det minste hva som skjer. Hvis det skjer noe med andre vet jeg aldri helt hva jeg skal gjøre, og skadene virker mer alvorlige da, enn hvis det hadde skjedd med meg.

3. Æ hær ikkje kald eller svak kaffe. Ick, it’s disgusting! Svak kaffe er det nesten ingen vits i, og den eneste kalde kaffen som er god, er iskaffe. Basta!

4. Æ hæres ikkje kink i nakken. Jeg tror jeg har snakket nok om akkurat den…

5. Æ hær ikkje når folk som æ ikkje kjenn kommer litt før nært, før eksempel når man står i kø på butikken. Eller ennu værre, sælgera som kommer heilt opp i ansekte på dæ. Jeg hadde en rimelig stor personlig sfære før, selv for folk jeg kjenner. Heldigvis har den krympet en god del, men når det gjelder fremmede mennesker, så er den fremdeles ganske stor.

Dette konkluderer da en litt spesiell “episode” av Ka farsken? Jeg må si det faktisk var vanskelig å komme på 5 ting jeg ikke hæres. Men jeg kommer helt sikkert til å komme på en haug med ting etter at jeg har lagt ut denne. Etterpåklokskap er jeg god på! Noe du ikke hæres?

Nå over til noe helt annet. Jeg har vært på skitur i dag! Det er vår i byen, sola er ute og det er varmt og deilig. Men det er ikke for sent, gitaristene skal ha sin årlige skitur! Og det ble en riktig fin tur også. Den varmeste skituren jeg noensinne har vært på, skal jeg bare fortelle deg. Vi gikk egentlig ikke så sinnsykt langt, bare en liten del av den løypa vi gikk i fjor, men vi måtte jo stoppe på veien opp for en liten “matrast” for det. En matrast er da cognac som, ja… styrtes. Så gikk vi videre og fant en flott plass på ei myr som jeg ikke husker hva het. Frem med sitteunderlaget og i gang med å lage bål. Jarl gitarlærer hadde som vanlig med seg skikkelig utstyr: Sammenleggbar spade, sag, samekniv og en skikkelig hardbarka kaffekjele. Så han gikk for å finne noe å lage bål av, og kom tilbake med et halvt tre. Det ble et bra bål. Vi brukte mesteparten av turen på å kose oss der, med sladder, pølser, lefse, kaffe og cognac. Og alt smakte helt fortreffelig, spesielt kaffen. Kokekaffe er godt altså!

Jeg er veldig i mot røyking. Det kan Storebror bekrefte. Men det er helt utrolig deilig å sitte i marka og få litt bålrøyk på seg. Jeg liker heller ikke pølser, sånn egentlig. Men når man steker dem på spidd, eller som jeg gjør, svir dem på spidd over bålet, smaker de helt fantastisk! Her er det virkelig snakk om at det er omstendighetene som utgjør den store forskjellen.

Turen tilbake gikk bra, og jeg datt bare én gang på hele turen! Hvem sin glupe idé var det å lage humper (Les:hopp) i løypa? Jeg passa meg for dem etter det! Og vi så et andepar som holdt til i ei elv. Det er forresten en skikkelig merkelig situasjon å stå på parkeringsplassen etter en skitur, og ei humle holder på å krasje i øret ditt. Nå sitter jeg fornøyd hjemme. Jeg har bare én ting jeg er misfornøyd med. Hvordan har det seg at selv om jeg vet at jeg kommer til å få gnagsår, så teiper jeg ikke føttene før turen?! Eller i det minste sørger for at jeg har gnagsårplaster hjemme…

Fingeravtrykklåsen! Først fikk de tak i fingeravtrykkene som skulle til for å åpne låsen. Deretter overførte de dem til en bit lateks, laget en finger i ballistics gel og tok en vanlig kopi av dem på et ark. Så var det fram til låsen for å teste. Bear in mind at produsenten sa at ingen noensinne hadde klart å “dirke” låsen. Først prøvde de med lateks. Det funket ikke. Men så slikket de på det og da gikk det med en gang. Så ballistics gel. Den funket også hvis man slikket på den. I sin begeistring over at de hadde klart det, tenkte de: “What the heck”, og slikket på papirkopien. Og den funket også! Unbreakable, my ass!

Så over til det infrarøde kameraet. Det måler da temperaturen i rommet og med en gang den går over en viss grense, utløses en alarm. Her prøvde de tusen forskjellige metoder, men det som funket forbausende bra, var en varmedrakt. Sånn type stor aluminiumslignende drakt som de bruker når de skal nært en vulkan eller noe slikt. Men det som funket enda bedre: Glass! Bare hold en glassplate fremfor deg, eller putt en liten firkant med glass over kameralinsen, og vips! Du er usynlig.

Så over til kameraet som er lyd- og bevegelsesfølsomt. Mythbusterne tenkte de skulle få de teiteste løsningene unna med det samme. Noensinne laget en drakt av et enormt, gult og loddent teppe? Det gjorde Mythbusters, og det så veldig festlig ut. Og det funka i det minste et lite stykke inn i rommet før alarmen gikk av. Så en myte om at hvis man holder opp et laken foran seg, så merker ikke kameraet deg. Latterlig, ikke sant? Det som er enda mer latterlig er at det funker helt utrolig bra! Kameraet merket ingenting. Hva annet kan da være sant? Gå så sakte man kan gjennom rommet? Ja visst! Det tar deg kanskje 20 minutter, men det funker som bare det!

Så med andre ord, det eneste man trenger for å komme seg forbi fancy tyverisikringsdingser er: En kopi av et godkjent fingeravtrykk (som man selvfølgelig slikker på) og litt glass. Laken er valgfritt. Noen som har lyst å tjene seg noen kroner?

Det ironiske er jo at 1. april er en faktisk dato. Man burde nesten se den komme, men likevel blir folk lurt stadig vekk. Spesielt morsomt er det å følge med på hva media gjør ut av det. Jeg hørte et kåseri der kåsøren påpekte at det var dagen i året der media fabrikerte falske nyheter og prøvde etter beste evne å lure deg. Han turte ikke tenke på hva de gjorde ellers i året. Nyheter 1. april: Giske som biskop og Dagbladet solgt til et engelsk selskap. Men den jeg syns var litt morsom var Statkraft sin. De hadde laga en reklame, som så veldig profesjonell og ordentlig ut, om den nye sensasjonen Stjernekraft, der en satelitt-lignende sak samler opp gammastråling fra eksploderende stjerner. Én eksploderende stjerne hadde angivelig nok energi i seg til å forsyne hele verden i hele fem år. Her er det jeg syns var best: De kalte disse satelitt-lignende greiene for “gammafangere”! Hvis man ikke skjønte det var en aprilspøk til å begynne med, burde man skjønne det bare på grunn av det navnet! I dag har de kommet med en ny reklame der de melker aprilspøken for alt det er verdt for å promotere seg selv og at de satser på energi fra saltvann, tidevann og bølgekraft, og at stjernekraft kanskje ikke kommer til å være en så dum idé i fremtida. Jeg håper inderlig de kaller de eventuelle apparatene for noe annet enn gammafangere…

In other news, ja, jeg gikk på en spøk i år. For dere som har mac, så vet dere at man har et innebygd kamera som heter iSight. Et mac-forum på internett hadde lagt ut en artikkel om et flott nytt program som lovte mange nye funksjoner til det kameraet, blant annet å justere lysbalansen og zoom og all slags fancy ting. De kalte dette programmet iGlasses. Og jeg tenkte: “Oi, så bra! Æ syns kameraet verkeli træng nåkka sånt, før æ syns at det sug litt.” Så jeg sendte linken til storebror, som øyeblikkelig (double entendre intended) tok den og svarte: “iGlasses… REEEALLY?” Nei huff, vi ser hvor the brains har endt opp i familien Bjelland.

April Fish

Skuddår er merkelig. For det første har jo ikke februar like mange dager som de andre månedene, men plutselig får februar en ekstra dag, som en liten påskjønnelse for alt det harde arbeidet. Men det skjer ikke hvert fjerde år heller. Det er unntak til regelen, som du kan lese her hvis du er interessert. Kort oppsummert: Vi må trikse og mikse enda litt mer for å få det til å gå opp. Woopsie!

Dette med skuddår fikk meg til å tenke på tall. For en stund siden så jeg The Number 23, og ble helt hektet på tall. Men ikke på samme måte som Jim Carrey, som så ett tall over alt, men mer betydningen av de forskjellige tallene. På bonusmaterialet på dvd-en var det nemlig en hel del om numerologi. Siden jeg ofte henger meg opp i slike ting som jeg syns er litt interessante, men totalt uten nytteverdi, begynte jeg å finne ut hva mine tall var.

Det tallet numerologi ser på som det viktigste er Lifepath-nummeret, eller livsvei-nummeret som jeg kommer til å si. Det finner man ved å legge sammen alle tallene i fødselsdatoen sin, helt til man sitter igjen med ett siffer. Mitt ble, you guessed it, sju. Jeg kan leve med det. Sju er et fint tall, og ganske mye av det som sto om det passet bra. Men det gjør for så vidt alle horoskopene i VG også, så det sier egentlig ikke mye. Det som derimot gjør det litt skummelt: Jeg var på badet og oppdaget plutselig at en hårmousseboks jeg hadde kjøpt, hadde nettopp tallet 7 på seg, håndskrevet med tusj! Coincidence? I think not!