Happy Pi Day

Litt sent på dagen kanskje, men jeg tenkte jeg skulle bemerke det likevel. I dag er det den internasjonale pi-dagen. Jeg kommer ikke til å snakke så mye mer om det heller, siden mitt fohold til tallet pi er ekstremt begrenset.

Det jeg derimot har et forhold til er boka Life of Pi, eller Historien om Pi som den heter på norsk. Jeg vet jeg har skrevet om den i et tidligere innlegg, men siden jeg leser den på nytt nå, så er det noe jeg tenker på ofte. Jeg har en del å gjøre for tida, og det tror jeg nok er mange flere enn meg som har også. Av og til syns jeg det blir litt tungt og får en smule gi-faen-holding. What’s the use anyway, right? Men så kommer jeg på at det er bare syting, og syting hjelper faktisk ikke for noe. Tro meg, jeg syter ganske mye, so I should know. Marianne har ofte prøvd å muntre meg opp og sagt at det er bare å ta en ting av gangen. Og her kommer vi tilbake til utgangspunktet mitt! I Life of Pi kom jeg over dette avsnittet:

“I had to stop hoping so much that a ship would rescue me. I should not count on outside help. Survival had to start with me. In my experience, a castaway’s worst mistake is to hope too much and do too little. Survival starts by paying attention to what is close at hand and immediate. To look out with idle hope is tantamount to dreaming one’s life away.”

- LIFE OF PI

Jeg har ventet for mye på at et skip skal komme og redde meg. Det tror jeg er lett for oss alle å gjøre innimellom, men med meg kan det ta litt av. Heldigvis lever jeg i Norge og ikke på en livbåt i Stillehavet med en mannevond tiger, og det er faktisk ikke snakk om liv og død. Richard Parker hadde spist meg for lengst. Så jeg starter med det som er nært og tar det derfra. First we take Manhattan, then we take Berlin!

An eye for an eye

Bokstavelig talt.

En liten del av meg sitter og ler av skadefryd. Ah, poetic justice! Men resten er ganske forferdet og kan formelig kjenne syren dryppe ned i øyet. Hvor smertefullt er ikke det? Og muligens litt i mot menneskerettighetene, hva vet vel jeg?

TV on the radio

Jeppers peppers, jeg er en litt merkelig tv-slave. Jeg greier aldri å følge med et program på tv fordi det forutsetter at jeg er tilgjengelig til samme tid hver uke, og jeg greier aldri å huske hva som skjer på hvilken dag eller når det går. Da er det ganske greit at man kan anskaffe seg diverse serier som man kan se helt uavhengig av noe som helst. Det som vanligvis skjer da er at jeg ser en hel sesong i løpet av noen dager, og blir frustrert fordi det ikke finnes mer når jeg er ferdig.

Jeg har vært avhengig av noen serier opp gjennom årene. Det er helt merkelig hvilke serier jeg plukker ut. De som har vært absolutt verst med tanke på avhengighet i kronologisk rekkefølge: Buffy, Charmed, Stargate SG-1, Medium, Bones og Ghost Whisperer. Hva i all verden? 4 av disse omhandler døden på en eller annen måte. Buffy: Her dør folk stadig vekk, eller… for det meste har folk dødd, blitt vampyrer og blir drept av Buffy etter en lang slosskamp. Medium og Ghost Whisperer: Damer som snakker med de døde, der den ene gjør det for å løse mord og slikt, mens den andre vil få folk til å gå inn i lyset. Bones… sier seg selv. Og er den mest geniale av alle seriene jeg har et litt usunt forhold til.

Akkurat denne sommeren har jeg sett tre sesonger Bones i løpet av under ei uke (og dette var mens jeg fremdeles jobbet) og vil fremdeles ha mer. Det er noe med den serien, jeg blir bare ikke lei. Så gikk det en stund med Wii og Guitar Hero, helt til jeg og Storebror så en spennende episode av Ghost Whisperer, og jeg bare måtte vite hva som skjedde etterpå. Derfor, etter å ha sett de siste to episodene av den sesongen, så jeg hele neste sesong i løpet av tre dager. Og nye episoder av disse kommer ikke før i henholdsvis september og oktober! I’m dying here!

Jeg vet at min smak i tv-serier er skikkelig sær. Marianne har påpekt det flere ganger når hun vil se Hotel Cæsar og jeg vil se Stargate. Men hvis man ser bort fra akkurat seriesmaken, er selve måten å se dem på litt merkelig. Jeg er rett og slett ikke tålmodig nok til å vente med å se en og en episode hver uke. Og kan man egentlig kalles tv-slave når man ikke ser på tv?

If we see you smoking we will assume you are on fire and take appropriate action

I dag, 31. mai, er World No Tobacco Day. Det var det de kalte det på Wiki, og jeg gadd ikke oversette det, til tross for at det var et ganske dårlig navn på dagen (syns nå jeg). Denne dagen i 2004 var også den siste dagen det var tillat å røyke på utesteder i Norge, siden røykeloven ble innført 1. juni samme år. Jeg har ikke ord for hvor glad jeg er i den loven!

Jeg skjønner jo at hvis folk har lyst å røyke, så er det helt og holdent deres valg. Et utrolig dumt valg, men deres even so. Just don’t do it around me. Jeg merket det helt plutselig denne uka, hvor vant jeg er til ikke å ha den lukta rundt meg eller på folk jeg omgås med. Det skjedde den dagen jeg hadde hatt gitareksamen, og de andre to gitaristene hadde kommet på besøk hjem til meg for en liten feiring med rødvin og snacks. Aslak hadde kjøpt seg røyk, og spurte om det var greit at han hadde døra oppe mens han røykte. Jeg sa ja, siden jeg ikke trodde det ville kjennes noe inn uansett. Men det gjorde det. Og det første jeg tenkte var: “Å herregud, jeg håper ikke lukta setter seg!” Jeg tror kanskje jeg hadde frika ut hvis det luktet røyk der jeg bor. Det hadde jeg virkelig ikke taklet!

Så kanskje jeg skulle fortelle om eksamen i samme slengen? Hovedinstrumenteksamen har jeg snakket litt om før. Merkelig nok skjedde ingen av de to tingene jeg hadde sett for meg. Det var ganske godt å bli ferdig med det, men det var bemerkelsesverdig antiklimaktisk. Jeg var relativt fornøyd med selve spillinga, rett og slett fordi det gikk bedre enn forventet. Og tilbakemeldingene var omtrent det jeg hadde forventet. Jeg tror det er det som er litt skummelt med å ha bare gitarister som sensorer. Jeg vet hva de vil legge vekt på og hva de kommer til å “overse”. Derfor så jeg egentlig frem til å ha eksamen med fløytelæreren som sensor, og ble faktisk litt skuffa da det viste seg at hun ikke kunne. Jeg tror det kan være ganske sunt å høre hvordan andre som ikke kan ting om gitarteknikk and so on, oppfatter spillinga og musikken.

Men nok om det! Hvordan har du tenkt å feire markere World No Tobacco Day?