Tag Archives: Everyday Wonders

O Jul med din Glæde

Posted on by

Nå har det skjedd mye i den siste tiden! Jula har kommet for min del, siden jeg nå sitter hjemme på Stokmarknes og skriver det her. Men jeg tenkte jeg skulle fortelle om hva jeg har bedrevet den siste tiden i Trondheim med. So here goes:

Tirsdag forrige uke hadde vi som sagt gitarklubb. Vi spilte litt julesanger, drakk gløgg, spiste pepperkaker og i stedet for allsang hadde vi allspilling. Veldig hyggelig og morsomt. Onsdag kveld kom Ingrid med toget fra Dovre. Vi rundet av onsdagskvelden med først kjeks, ost og vin, for så å gå videre til gløgg, pepperkaker og Jul i Blåfjell. Meget vellykket. Torsdag øvde jeg, og Ingrid var med klassen sin på “sightseeing” i Trondheim. Fredag hadde vi på konsen julemasterclass med gitarlæreren vår. Det gikk ganske bra å spille og jeg fikk relativt gode tilbakemeldinger. Men dette var jo bare oppladning til kvelden da vi skulle ha gitaristjulebord. Eller, gitaristjulebord pluss Ingrid. Når man får sjansen til å vise noen de indre mekanismer til en så spesiell gruppe, under avslappende omstendigheter, så tar man den. Hva Ingrid egentlig syns om oss etter den kvelden lurer jeg litt på…

Men for å forklare litt mer om dette julebordet, som jeg kanskje tror kommer til å gå ned i historien: Gitaristjulebordene foregår alltid på det viset at vi møtes på Krambua og tar en øl, før Jarl leder oss ut på en liten rundtur. Ingen av oss vet noensinne hvor vi skal. Det er nesten litt spennende og morsomt å prøve å tippe hvor vi skal. Dette året greide jeg faktisk å komme frem til riktig svar. Sushirestauranten i Ravnkloa. Stakkars Erik gikk lenge med et håp om at vi egentlig var på tur til Big Horn Steak House som ligger like ved, men den gang ei. Det var første gangen for nesten alle, bortsett fra Jarl og Ingrid. Så vi satte i gang med varierende grad av skepsis og entusiasme.

Sushi var ikke så merkelig som jeg hadde forestilt meg. Litt merkelig konsistens og forunderlig søt, men ikke så verst alt i alt. Andreas og Erik derimot gav seg og bestilte frityrstekt fisk etter hvert. Men vi var alle enige om at sake er kjempegodt! Merkelig å drikke varm risvin, det høres liksom ikke akkurat godt ut, men det var det. Utover kvelden flyttet vi oss til en latterlig dyr bar, der vi heldigvis fikk gratis nøtter fordi vi måtte bytte bord. Der kom vi inn på all slags mulige diskusjoner og Ingrid var helt i fyr og flamme. Ganske vellykket kveld syns nå jeg.

Dagen etter, da Ingrid hadde reist, var det julebord igjen, denne gangen med ped-gjengen fra konsen hjemme hos læreren vår. Hun har en gård med et kjempefint hus, og vi fikk chili-gryte, gløgg, kake og kaffe. Utover kvelden ble det korsynging og diverse folk spilte litt. Etterpå dro en gjeng på Krambua, men det ble tidlig kveld for min del. Jeg var så utrolig trøtt og visste jeg måtte opp og øve til tentamen på mandag.

Tentamen ja… Et lite kapittel i seg selv. Jeg hadde egentlig ikke øvd nok, eller mest hadde jeg ikke øvd godt nok. Syntes nesten hele greia var litt pinlig fordi jeg ikke spilte noe spesielt bra, men etter kommentarene følte jeg meg faktisk bedre. Uansett var jeg ferdig og det er bare et lite stopp på veien til den store eksamen i slutten av fjerde. Og den gruer jeg meg til, samtidig som jeg begynner å glede meg litt. Merkelig nok… Siden vi endelig var ferdige gikk vi ned og tok oss en kaffe og bolle/kake for å feire.

Så var det bare én ting igjen å gjøre før jeg reiste hjem: Pepperkakehusbaking! Jeg, Marianne og Anniken satte i gang med stor iver, og uten spesielt spesifikke planer for hvordan dette huset egentlig skulle se ut. Men resultatet ble fantastisk! Et stort flott hus med inngangsparti, utedo, spark og juletre (alle disse laget av Anniken. Well done, indeed!). Så var det tid for julegaver! Vi brøt tradisjonen totalt da vi åpnet gavene den kvelden, siden vi var sammen da. Og jeg skjønte plutselig hvorfor Anniken også var for det. Vi hadde kjøpt den samme gaven til hverandre! De hadde kjøpt meg Life of Pi, og jeg hadde kjøpt Historien om Pi til Marianne. Det var hysterisk festlig! Og en veldig fin juleavslutning i Trondheim!

Hands up – I love you

Posted on by

Jeg var på Madrugada-konsert i går. Fy fader, det var bra! Jeg var litt sent ute med billettbestilling, så jeg trodde toget var gått for meg, men heldigvis satte de opp en ekstrakonsert. Og da fikk jeg meg billett! Jeg har alltid likt musikken deres, og jeg tror en stor del av grunnen til at jeg fortsatte å spille gitar var på grunn av dem. Jeg kunne hele første plata, akkorder og soloer, utenat. Men de er også et utrolig bra live-band, og stemninga var stor. Hele konserten var egentlig ganske bittersøt. Vi var alle ganske klare over at dette mest sannsynlig var den siste konserten med Madrugada vi noensinne kom til å oppleve. Så det er litt surt, men absolutt en verdig avskjed.

Litt senere skjedde det en annen stor begivenhet; Valg i USA. Jeg har egentlig hatt ganske mange meninger om hele greia, men kanskje mest om Sarah Palin. Til slutt ble jeg ganske lei. Men Obama vant, og det tror jeg vi alle er glade for. Det blir spennende å følge med på hva som kommer til å skje fremover. Jeg er egentlig mest redd for å bli skuffet. Så jeg krysser fingrene for at det ikke skjer.

I dag var jeg på et virkelig inspirerende foredrag med Anne Bamford på Britiannia Hotel, i forbindelse med didaktikkundervisninga på konsen. Hun snakket om forskning hun har gjort på effekten av kunstfag på læring i andre fag, spesielt med tanke på PISA-undersøkelsene. Den viste at landene som gjorde det bra i undersøkelsene hadde også veldig gode kunstfag-programmer, eller arts education programme som det heter. Alt var veldig interessant og nyttig for oss som antakeligvis kommer til å drive med undervisning og ting som henger sammen med det hun snakket om. Men det jeg syns var morsomst, i tillegg til at hun sa “fyrstikk”, var et eksempel hun kom med for hva verdien av musikk er. Hun spurte hvor mye vi ville ha for musikken vår. Hun kunne betale oss penger for at vi ikke skulle høre på musikk, ikke synge, ikke plystre, ikke spille instrument, ikke gå på konserter, ikke tenke på musikk, ikke gjøre noe som helst som har med musikk å gjøre. Og hun lurte på hvor mye hun måtte betale for det. Hun kom opp til ganske høye summer og folk ville fremdeles ikke “selge” musikken sin. Jeg tror aldri jeg hadde solgt musikken min til noen. Med mindre jeg hadde komponert noe og faktisk ville selge det da. Hvor mye er din musikk verdt?

Uppsala, Sweden

Posted on by

Så jeg har vært i Uppsala på gitarfestival. Min første ever gitarfestival. Uppsala Internationella Gitarrfestival. La meg si det igjen: Gitarfestival. Klinger godt, hva?

Det var en helt fantastisk tur! Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive den. Det tar for lang tid å skulle oppsummere alt som skjedde og selv om jeg skulle finne på å gjøre det, så blir ikke opplevelsen formidlet godt nok uansett. Høydepunkter: Konserter, masterclasser, workshops, gitarer, gitarister, noter, strenger, neglefiler og mer! Alt var så utrolig bra og høyt nivå på at det var bare en fryd å få være der og oppleve alt. Jeg kan ikke beskrive hvordan det er å plutselig oppleve at det finnes et miljø, et relativt stort miljø, av gitarister. Og jeg vil være en del av det.

Men en ting: Jeg spilte faktisk på masterclass. Det var en av de merkeligste opplevelsene i mitt liv. Det var to stykker som skulle spille før meg, og jeg satt i salen og hørte på, men jeg kan bare huske den første… Under hele den andre var jeg så nervøs at jeg ikke fikk med meg noe av det som skjedde. Et kvarter før det var min tur begynte hjertet mitt å slå utrolig fort og jeg skalv rett og slett. Hadde ingen kontroll over kroppen min i det hele tatt! Så skulle jeg spille. På en scene. På en scene med lys. På en scene med lys, med mikrofon-headset og Ana Vidovic rett ved siden av meg. Dærduen, da var jeg nervøs! Men jeg greide å spille ganske bra, og klarte å ta instruksjoner fra henne etterpå. Det var i det store og hele en meget positiv spilleopplevelse. Etterpå følte jeg meg helt ferdig, og ville bare le fordi det var så absurd hva som akkurat hadde skjedd. Og jeg følte meg litt som en kvasikjendis. Det kom flere folk opp til meg etterpå og kommenterte og ville snakke med meg. Helt latterlig! Det er egentlig sånn det føles med alt! Helt surrealistisk, absurd, latterlig og fantastisk! Her har jeg hatt og sett på masterclasser med verdenskjente gitarister, vært på konserter med dem, sett Leo Brouwer(!), en levende legende, gå rett forbi meg sammen med kona, og alle rundt omkring har peiling på gitar! Så rart at midt oppi alt det der, var jeg.

Jeg vet at dere som leser ikke har den ringeste anelse om hvem disse folkene jeg snakker om er, men tro meg, innen gitarverdenen er de store. Det er så mye annet jeg kunne fortalt om turen til Uppsala, men jeg tror faktisk jeg vil ha resten for meg selv. For å oppsummere: Dødsbra tur, gode musikere og jeg liker Sverige.

Bartebylarm

Posted on by

Ja, det er en stund siden sist. Sånn blir det bare av og til. Hva har skjedd? Turen nedover til Trondheim gikk ganske smertefritt. Mamma og pappa hadde bestemt seg for å kjøre meg nedover, så da hadde jeg jo nesten ubegrenset hva jeg kunne ta med meg. Likevel var jeg flink til å ikke ta for mye, siden rommet mitt her ikke er verdens største og jeg vet at det må flyttes ut en gang også. Men det er veldig greit å ha foreldre på besøk som blir med på Ikea og hjelper til med å få tak i ting jeg lenge skulle ha kjøpt. Så etter noen dager med dem i byen, måtte jeg ta fatt på jobben det var å rydde og få ting på stell. Resultatet ble veldig bra, om jeg så må si det selv. Ellers har jeg vært på Mamma Mia med Tom Erik, Toril og Eirin. Det var faktisk en ganske bra film. Sikkert mye på grunn av musikken da, hvordan kan det gå galt med ABBA? Også fikk jeg henge noen dager med Vegard før han reiste tilbake til Sverige, og det er jo alltid koselig.

Så nå har skolen startet så smått. Jeg får alltid en sånn rar følelse om høsten og spesielt ved skolestart. Den har utviklet seg litt over årene, men har alltid hatt den samme grunnfølelsen som ikke går an å beskrive. Men jeg kan si noe om hva jeg tenker for tida. Høsten er litt sånn spesiell. Selv om man tradisjonelt hører om at våren er årstiden for ny start, nye muligheter og alt det der, så er det høsten for meg som er det. Verden rundt oss forandrer seg drastisk, fargepaletten blir skiftet ut, og man aner ikke hva det nye “året” kommer til å by på. Tiden går så fort, derfor føles det alltid så godt med høsten og skolestart fordi det er en begynnelse og man har uante mengder tid å se frem til. Det er ofte sånn med begynnelser, men fortsettelsen blir sjelden slik man har tenkt seg. Jeg blir ganske nostalgisk og litt innadvendt rundt denne årstida også. Det er noe med mørket. Jeg har alltid likt høsten, med høstlufta og den typen stemning det hele fører med seg. Jeg har vanskelig for å velge en årstid jeg liker best, men hvis jeg måtte ville jeg nok si høsten.

Hva kan jeg se frem til dette semesteret? Jeg har begynt på ped. og skal ha en del slike fag og praksis med faktiske elever. Mon tro hvordan det kommer til å gå? Men fagene virker interessante og selv om det nok blir mye jobb, angrer jeg absolutt ikke på at jeg valgte det. Jeg satser også stort på den utøvende fronten. Riktignok med en god dytthjelp av gitarlæreren min siden det var han som foreslo de gigantiske og vanskelige stykkene jeg skal gi meg i kast med. Konsertserien Øverst i Nordre kommer også til å starte opp igjen nå, så uke 38 da inntar gitaristene Vår Frue kirke for en liten konsert. Det kan hende jeg minner om det igjen senere, men det kommer litt an på hvordan jeg ligger an… I oktober skal vi også ta en liten studietur, hvis man kan kalle det det, til Uppsala Internationella Gitarrfestival der jeg kanskje skal spille på masterclass. Det kommer virkelig til å bli spennende. Jeg har jo ikke peiling på hvordan internasjonalt nivå er i det hele tatt, så det skal bli interessant å bare være der og suge til seg gitarspill og gitarmiljø. Det eneste negative er at jeg blir så nervøs når jeg tenker på det at jeg nesten blir litt kvalm. Så jeg er litt spent på hvordan jeg kommer til å takle situasjonen, men det får jeg ta etter hvert.

Så for nå tar jeg sats, hopper i det og håper på det beste. Og det er vel egentlig alt vi kan gjøre, uansett hvordan utfallet blir.