Relativt paff prøvde jeg meg på et takk, og tror jeg virket ganske forfjamset der jeg stod. Mannen, som var relativt “godt voksen”, fortsatte å prate. Forklarte at han mente det helt ærlig, for hvis han ikke syntes brillene mine var fine ville han jo rett og slett ikke ha snakket til meg.

Fremdeles ganske satt ut greide jeg likevel å ta meg nok sammen til å svare: “Det var jo veldig hyggelig av deg å si”.

“Du veit, du e i Trøndelag no.”

Det er veldig rart egentlig. Jeg, som mange andre, er nesten litt avhengig av å ha dataen og diverse andre strømkrevende ting tilgjengelig, at my convenience. Men når det er totalt umulig å bruke disse tingene kan jeg være fullstendig tilfreds med å sitte stille og gjøre ingenting. For strømmen har gått og man kan ikke gjøre noe. Hvis jeg en dag bare satt og ikke gjorde noe her i Trondheim, ville jeg blitt superstresset, fordi det er mange ting jeg kan gjøre og enda flere ting jeg må gjøre. Jeg tror faktisk det er en viktig faktor at det skjer hjemme. Da jeg var lita betydde det alltid at hele familien samlet seg i stua, kanskje hadde vi en batteridrevet radio, eller vi kanskje rett og slett bare var sammen.

Jeg tror jeg trenger å lage meg noen mentale strømbrudd. For det første begynner jeg å lure på om jeg faktisk er iPhone-avhengig, og for det andre er jeg for mye på nettet uten å ha noe der å gjøre. Eller så ser jeg på Doctor Who i stedet for å ta oppvasken. Og mer enn det, trenger jeg å gjøre noe som ikke relaterer seg til skole eller praksis uten å bli stresset av det jeg ikke gjør. Rett og slett power down.

Det som i det minste må nevnes er turen til Stolac. Vi som går pedagogikk på konsen fikk tilbud om å bli med på et prosjekt som ble satt i gang for noen år tilbake, og som NTNU ble med på i fjor. For oss gikk prosjektet ut på at vi skulle sette sammen en musikkworkshop hovedsaklig for unger fra Stolac, men også fra andre byer i nærheten. Vi var da 8 studenter og 4 veiledere som skulle være der i en uke, og vi var innom byene Mostar, Stolac og Dubrovnik. Hvis jeg skulle fortelle om alt vi gjorde og hele opplegget ville det tatt en evighet, så jeg holder meg til mine tanker om turen.

Det var kjempeartig å få oppleve kulturen, landskapet, og de fantastiske menneskene som vi møtte der. Jeg hadde egentlig ingen formening om hvordan det skulle se ut i Bosnia Herzegovina, men ble likevel overrasket da vi kom dit. Frukttrær overalt, hus som enten var ganske nye og fine, eller totalødelagt og full av kulehull, flotte elver, minareter som sang ut bønnerop (hvor jeg opplevde en merkelig trang til å synge med) og kors plantet på høyder over byene. Kontrastene var mange og store.

Det morsomste var å jobbe med gitarelevene mine. Jeg hadde fire stykker og det er så utrolig motiverende som lærer å jobbe med elever som ikke bare er flinke, men også veldig tydelig viser at de syns det vi driver med er morsomt. I løpet av turen fikk jeg og flere av de andre en skikkelig selvtillitsboost som pedagoger (les: pedagååååg!), og jeg fikk se at det kunne være morsomt å jobbe som lærer. Den typen optimisme for mitt fremtidige yrke hadde jeg ikke hatt før i det hele tatt, og det kjennes utrolig godt å ha den nå. Håper virkelig at den varer. For de av dere som vil høre mer om turen og se bilder, blir dere rett og slett nødt til å snakke med meg ansikt til ansikt!

Ellers har jeg vært på stjernekikking. Jeg leste rykter i avisene og diverse blogger om en meteorstorm, kjent som Leonidene.* Det var ikke mye til storm, mer som spredte dråper. Jeg så hele 4 stjerneskudd til sammen. Noe som er kult i seg selv, men jeg hadde forventet så mye mer. Skuffelsen var rimelig stor. Men det var en hyggelig kveld å stå ute og se på stjerner. For ikke å snakke om at vi traff på en hel flokk med ender. Så for meg filmtittelen “Attack of the ducks!” da de kravlet opp av Nidelva og mot oss med “Mat!” skrevet i øynene.

*Jeg tenker litt på det som Leonidenes natt, rett og slett på grunn av et hørespill som gikk i radioteateret da jeg var lita, som har satt varige spor etter seg. Det het I Trifidenes dager, men jeg tenker alltid at det het Trifidenes natt. Ergo koblingen. Sånn btw…

Tirsdag forrige uke hadde vi som sagt gitarklubb. Vi spilte litt julesanger, drakk gløgg, spiste pepperkaker og i stedet for allsang hadde vi allspilling. Veldig hyggelig og morsomt. Onsdag kveld kom Ingrid med toget fra Dovre. Vi rundet av onsdagskvelden med først kjeks, ost og vin, for så å gå videre til gløgg, pepperkaker og Jul i Blåfjell. Meget vellykket. Torsdag øvde jeg, og Ingrid var med klassen sin på “sightseeing” i Trondheim. Fredag hadde vi på konsen julemasterclass med gitarlæreren vår. Det gikk ganske bra å spille og jeg fikk relativt gode tilbakemeldinger. Men dette var jo bare oppladning til kvelden da vi skulle ha gitaristjulebord. Eller, gitaristjulebord pluss Ingrid. Når man får sjansen til å vise noen de indre mekanismer til en så spesiell gruppe, under avslappende omstendigheter, så tar man den. Hva Ingrid egentlig syns om oss etter den kvelden lurer jeg litt på…

Men for å forklare litt mer om dette julebordet, som jeg kanskje tror kommer til å gå ned i historien: Gitaristjulebordene foregår alltid på det viset at vi møtes på Krambua og tar en øl, før Jarl leder oss ut på en liten rundtur. Ingen av oss vet noensinne hvor vi skal. Det er nesten litt spennende og morsomt å prøve å tippe hvor vi skal. Dette året greide jeg faktisk å komme frem til riktig svar. Sushirestauranten i Ravnkloa. Stakkars Erik gikk lenge med et håp om at vi egentlig var på tur til Big Horn Steak House som ligger like ved, men den gang ei. Det var første gangen for nesten alle, bortsett fra Jarl og Ingrid. Så vi satte i gang med varierende grad av skepsis og entusiasme.

Sushi var ikke så merkelig som jeg hadde forestilt meg. Litt merkelig konsistens og forunderlig søt, men ikke så verst alt i alt. Andreas og Erik derimot gav seg og bestilte frityrstekt fisk etter hvert. Men vi var alle enige om at sake er kjempegodt! Merkelig å drikke varm risvin, det høres liksom ikke akkurat godt ut, men det var det. Utover kvelden flyttet vi oss til en latterlig dyr bar, der vi heldigvis fikk gratis nøtter fordi vi måtte bytte bord. Der kom vi inn på all slags mulige diskusjoner og Ingrid var helt i fyr og flamme. Ganske vellykket kveld syns nå jeg.

Dagen etter, da Ingrid hadde reist, var det julebord igjen, denne gangen med ped-gjengen fra konsen hjemme hos læreren vår. Hun har en gård med et kjempefint hus, og vi fikk chili-gryte, gløgg, kake og kaffe. Utover kvelden ble det korsynging og diverse folk spilte litt. Etterpå dro en gjeng på Krambua, men det ble tidlig kveld for min del. Jeg var så utrolig trøtt og visste jeg måtte opp og øve til tentamen på mandag.

Tentamen ja… Et lite kapittel i seg selv. Jeg hadde egentlig ikke øvd nok, eller mest hadde jeg ikke øvd godt nok. Syntes nesten hele greia var litt pinlig fordi jeg ikke spilte noe spesielt bra, men etter kommentarene følte jeg meg faktisk bedre. Uansett var jeg ferdig og det er bare et lite stopp på veien til den store eksamen i slutten av fjerde. Og den gruer jeg meg til, samtidig som jeg begynner å glede meg litt. Merkelig nok… Siden vi endelig var ferdige gikk vi ned og tok oss en kaffe og bolle/kake for å feire.

Så var det bare én ting igjen å gjøre før jeg reiste hjem: Pepperkakehusbaking! Jeg, Marianne og Anniken satte i gang med stor iver, og uten spesielt spesifikke planer for hvordan dette huset egentlig skulle se ut. Men resultatet ble fantastisk! Et stort flott hus med inngangsparti, utedo, spark og juletre (alle disse laget av Anniken. Well done, indeed!). Så var det tid for julegaver! Vi brøt tradisjonen totalt da vi åpnet gavene den kvelden, siden vi var sammen da. Og jeg skjønte plutselig hvorfor Anniken også var for det. Vi hadde kjøpt den samme gaven til hverandre! De hadde kjøpt meg Life of Pi, og jeg hadde kjøpt Historien om Pi til Marianne. Det var hysterisk festlig! Og en veldig fin juleavslutning i Trondheim!

Litt senere skjedde det en annen stor begivenhet; Valg i USA. Jeg har egentlig hatt ganske mange meninger om hele greia, men kanskje mest om Sarah Palin. Til slutt ble jeg ganske lei. Men Obama vant, og det tror jeg vi alle er glade for. Det blir spennende å følge med på hva som kommer til å skje fremover. Jeg er egentlig mest redd for å bli skuffet. Så jeg krysser fingrene for at det ikke skjer.

I dag var jeg på et virkelig inspirerende foredrag med Anne Bamford på Britiannia Hotel, i forbindelse med didaktikkundervisninga på konsen. Hun snakket om forskning hun har gjort på effekten av kunstfag på læring i andre fag, spesielt med tanke på PISA-undersøkelsene. Den viste at landene som gjorde det bra i undersøkelsene hadde også veldig gode kunstfag-programmer, eller arts education programme som det heter. Alt var veldig interessant og nyttig for oss som antakeligvis kommer til å drive med undervisning og ting som henger sammen med det hun snakket om. Men det jeg syns var morsomst, i tillegg til at hun sa “fyrstikk”, var et eksempel hun kom med for hva verdien av musikk er. Hun spurte hvor mye vi ville ha for musikken vår. Hun kunne betale oss penger for at vi ikke skulle høre på musikk, ikke synge, ikke plystre, ikke spille instrument, ikke gå på konserter, ikke tenke på musikk, ikke gjøre noe som helst som har med musikk å gjøre. Og hun lurte på hvor mye hun måtte betale for det. Hun kom opp til ganske høye summer og folk ville fremdeles ikke “selge” musikken sin. Jeg tror aldri jeg hadde solgt musikken min til noen. Med mindre jeg hadde komponert noe og faktisk ville selge det da. Hvor mye er din musikk verdt?

Det var en helt fantastisk tur! Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive den. Det tar for lang tid å skulle oppsummere alt som skjedde og selv om jeg skulle finne på å gjøre det, så blir ikke opplevelsen formidlet godt nok uansett. Høydepunkter: Konserter, masterclasser, workshops, gitarer, gitarister, noter, strenger, neglefiler og mer! Alt var så utrolig bra og høyt nivå på at det var bare en fryd å få være der og oppleve alt. Jeg kan ikke beskrive hvordan det er å plutselig oppleve at det finnes et miljø, et relativt stort miljø, av gitarister. Og jeg vil være en del av det.

Men en ting: Jeg spilte faktisk på masterclass. Det var en av de merkeligste opplevelsene i mitt liv. Det var to stykker som skulle spille før meg, og jeg satt i salen og hørte på, men jeg kan bare huske den første… Under hele den andre var jeg så nervøs at jeg ikke fikk med meg noe av det som skjedde. Et kvarter før det var min tur begynte hjertet mitt å slå utrolig fort og jeg skalv rett og slett. Hadde ingen kontroll over kroppen min i det hele tatt! Så skulle jeg spille. På en scene. På en scene med lys. På en scene med lys, med mikrofon-headset og Ana Vidovic rett ved siden av meg. Dærduen, da var jeg nervøs! Men jeg greide å spille ganske bra, og klarte å ta instruksjoner fra henne etterpå. Det var i det store og hele en meget positiv spilleopplevelse. Etterpå følte jeg meg helt ferdig, og ville bare le fordi det var så absurd hva som akkurat hadde skjedd. Og jeg følte meg litt som en kvasikjendis. Det kom flere folk opp til meg etterpå og kommenterte og ville snakke med meg. Helt latterlig! Det er egentlig sånn det føles med alt! Helt surrealistisk, absurd, latterlig og fantastisk! Her har jeg hatt og sett på masterclasser med verdenskjente gitarister, vært på konserter med dem, sett Leo Brouwer(!), en levende legende, gå rett forbi meg sammen med kona, og alle rundt omkring har peiling på gitar! Så rart at midt oppi alt det der, var jeg.

Jeg vet at dere som leser ikke har den ringeste anelse om hvem disse folkene jeg snakker om er, men tro meg, innen gitarverdenen er de store. Det er så mye annet jeg kunne fortalt om turen til Uppsala, men jeg tror faktisk jeg vil ha resten for meg selv. For å oppsummere: Dødsbra tur, gode musikere og jeg liker Sverige.

Så nå har skolen startet så smått. Jeg får alltid en sånn rar følelse om høsten og spesielt ved skolestart. Den har utviklet seg litt over årene, men har alltid hatt den samme grunnfølelsen som ikke går an å beskrive. Men jeg kan si noe om hva jeg tenker for tida. Høsten er litt sånn spesiell. Selv om man tradisjonelt hører om at våren er årstiden for ny start, nye muligheter og alt det der, så er det høsten for meg som er det. Verden rundt oss forandrer seg drastisk, fargepaletten blir skiftet ut, og man aner ikke hva det nye “året” kommer til å by på. Tiden går så fort, derfor føles det alltid så godt med høsten og skolestart fordi det er en begynnelse og man har uante mengder tid å se frem til. Det er ofte sånn med begynnelser, men fortsettelsen blir sjelden slik man har tenkt seg. Jeg blir ganske nostalgisk og litt innadvendt rundt denne årstida også. Det er noe med mørket. Jeg har alltid likt høsten, med høstlufta og den typen stemning det hele fører med seg. Jeg har vanskelig for å velge en årstid jeg liker best, men hvis jeg måtte ville jeg nok si høsten.

Hva kan jeg se frem til dette semesteret? Jeg har begynt på ped. og skal ha en del slike fag og praksis med faktiske elever. Mon tro hvordan det kommer til å gå? Men fagene virker interessante og selv om det nok blir mye jobb, angrer jeg absolutt ikke på at jeg valgte det. Jeg satser også stort på den utøvende fronten. Riktignok med en god dytthjelp av gitarlæreren min siden det var han som foreslo de gigantiske og vanskelige stykkene jeg skal gi meg i kast med. Konsertserien Øverst i Nordre kommer også til å starte opp igjen nå, så uke 38 da inntar gitaristene Vår Frue kirke for en liten konsert. Det kan hende jeg minner om det igjen senere, men det kommer litt an på hvordan jeg ligger an… I oktober skal vi også ta en liten studietur, hvis man kan kalle det det, til Uppsala Internationella Gitarrfestival der jeg kanskje skal spille på masterclass. Det kommer virkelig til å bli spennende. Jeg har jo ikke peiling på hvordan internasjonalt nivå er i det hele tatt, så det skal bli interessant å bare være der og suge til seg gitarspill og gitarmiljø. Det eneste negative er at jeg blir så nervøs når jeg tenker på det at jeg nesten blir litt kvalm. Så jeg er litt spent på hvordan jeg kommer til å takle situasjonen, men det får jeg ta etter hvert.

Så for nå tar jeg sats, hopper i det og håper på det beste. Og det er vel egentlig alt vi kan gjøre, uansett hvordan utfallet blir.

Nå over til noe helt annet. Jeg har vært på skitur i dag! Det er vår i byen, sola er ute og det er varmt og deilig. Men det er ikke for sent, gitaristene skal ha sin årlige skitur! Og det ble en riktig fin tur også. Den varmeste skituren jeg noensinne har vært på, skal jeg bare fortelle deg. Vi gikk egentlig ikke så sinnsykt langt, bare en liten del av den løypa vi gikk i fjor, men vi måtte jo stoppe på veien opp for en liten “matrast” for det. En matrast er da cognac som, ja… styrtes. Så gikk vi videre og fant en flott plass på ei myr som jeg ikke husker hva het. Frem med sitteunderlaget og i gang med å lage bål. Jarl gitarlærer hadde som vanlig med seg skikkelig utstyr: Sammenleggbar spade, sag, samekniv og en skikkelig hardbarka kaffekjele. Så han gikk for å finne noe å lage bål av, og kom tilbake med et halvt tre. Det ble et bra bål. Vi brukte mesteparten av turen på å kose oss der, med sladder, pølser, lefse, kaffe og cognac. Og alt smakte helt fortreffelig, spesielt kaffen. Kokekaffe er godt altså!

Jeg er veldig i mot røyking. Det kan Storebror bekrefte. Men det er helt utrolig deilig å sitte i marka og få litt bålrøyk på seg. Jeg liker heller ikke pølser, sånn egentlig. Men når man steker dem på spidd, eller som jeg gjør, svir dem på spidd over bålet, smaker de helt fantastisk! Her er det virkelig snakk om at det er omstendighetene som utgjør den store forskjellen.

Turen tilbake gikk bra, og jeg datt bare én gang på hele turen! Hvem sin glupe idé var det å lage humper (Les:hopp) i løypa? Jeg passa meg for dem etter det! Og vi så et andepar som holdt til i ei elv. Det er forresten en skikkelig merkelig situasjon å stå på parkeringsplassen etter en skitur, og ei humle holder på å krasje i øret ditt. Nå sitter jeg fornøyd hjemme. Jeg har bare én ting jeg er misfornøyd med. Hvordan har det seg at selv om jeg vet at jeg kommer til å få gnagsår, så teiper jeg ikke føttene før turen?! Eller i det minste sørger for at jeg har gnagsårplaster hjemme…

Fredag hang jeg med familien. Først gikk vi rundt omkring i byen og så dro vi opp til vår andre bror og hans familie for å spise middag, og endte opp med å bli der resten av kvelden. Lørdag skulle jeg møte en hel gjeng av familien for kafébesøk. Det er ganske interessant når noen prøver å forklare deg veien og man ikke har peiling på hvor noe som helst er. Spesielt når de begynner å snakke om nord og sør i tillegg. Jeg vet ikke hva det er med Oslo, men jeg mister retningssansen min totalt der. Ikke det at jeg har peiling på nord og sør og sånt til vanlig heller (ser det ut som jeg har innebygd kompass?), men der er jeg virkelig lost. Etter det hang jeg litt hos Storebror før jeg dro for å møte Åshild på en eller annen Deli de Luca. Vi drakk en kaffe før Iselin kom og vi skulle se Tolvskillingsoperaen på Det Norske Teatret. Det var utrolig bra og morsomt å få sett det. Jeg har et litt sentimentalt forhold til den, fordi vi satte den opp når vi gikk i 1. klasse på musikklinja, way back in the day. Etter det gikk vi til Tullins og spiste deilig mat. Så bar det innom enda en Deli de Luca og videre til Aker Brygge for å se på fyrverkeriet fra operaen. Da det var på tide for folk å rekke t-baner og slikt, satte Åshild meg på en trikk til Schous plass, der jeg møtte Storebror og noen av hans venner for en øl. Søndag gikk jeg og familien (aka “mamma og dem”) på operaen. Og da mener jeg bokstavelig talt på operaen. Veldig morsomt bygg det der altså. Det var jo selvfølgelig stappfullt av folk. Uttrykket “rene folkevandringen” hørte jeg flere ganger i løpet av dagen. Etter det ble det middag på Egon og på kvelden, før jeg dro tilbake til Trondheim med toget, fikk jeg møtt Sara på kafé.

Det ble en svært hyggelig og begivenhetsfull helg, alt i alt. Men det er kjipt å sitte med noen mot deg på nattoget hjem. Spesielt når det er polakker eller russere eller hva de nå var, som lukter rart. Jeg ankom da Trondheim klokka 7 om morran og dro rett på skolen for å få øvd litt før vi skulle ha foredrag og masterclass. “Men Guro, øvde du ikke i helga du da?” ser jeg at du sitter og tenker for deg selv. Nei, det gjorde jeg ikke. Hvordan gikk det da å spille masterclass med en times søvn? Ikke så ille som jeg hadde trodd, men føler absolutt ikke det var min beste opptreden. Nå går tida unna med øving til neste masterclass, som er i slutten av denne uka, skolearbeid og akkurat nå har jeg besøk av Ingrid. Hun er på tur sørover og stoppet et par dager her for å hilse på og drikke litt øl. Tuborg er visstnok et godt valg.

Hvis du tror jeg har drevet med name dropping i denne posten, så er det bare en tilfeldighet. Hverken NSB, Det Norske Teatret, Egon, Deli de Luca, Tullins eller Tuborg har betalt meg uhorvelige mengder penger. Seriously.