“Du e i Trøndelag no”

En vanlig lørdag på butikken. Jeg står og vurderer eplene, som absolutt har sett bedre dager. Plutselig er det noen som snakker til meg over eplekassene. “Æ må bare si at du va veldig brillefin!”

Relativt paff prøvde jeg meg på et takk, og tror jeg virket ganske forfjamset der jeg stod. Mannen, som var relativt “godt voksen”, fortsatte å prate. Forklarte at han mente det helt ærlig, for hvis han ikke syntes brillene mine var fine ville han jo rett og slett ikke ha snakket til meg.

Fremdeles ganske satt ut greide jeg likevel å ta meg nok sammen til å svare: “Det var jo veldig hyggelig av deg å si”.

“Du veit, du e i Trøndelag no.”

Power Down

I jula var det en dag hvor strømmen gikk hjemme. Ingen telefon, tv, radio, lys eller internett. Og jeg sto tidlig opp for å få det med meg. Man sover ikke bort et strømbrudd.

Det er veldig rart egentlig. Jeg, som mange andre, er nesten litt avhengig av å ha dataen og diverse andre strømkrevende ting tilgjengelig, at my convenience. Men når det er totalt umulig å bruke disse tingene kan jeg være fullstendig tilfreds med å sitte stille og gjøre ingenting. For strømmen har gått og man kan ikke gjøre noe. Hvis jeg en dag bare satt og ikke gjorde noe her i Trondheim, ville jeg blitt superstresset, fordi det er mange ting jeg kan gjøre og enda flere ting jeg må gjøre. Jeg tror faktisk det er en viktig faktor at det skjer hjemme. Da jeg var lita betydde det alltid at hele familien samlet seg i stua, kanskje hadde vi en batteridrevet radio, eller vi kanskje rett og slett bare var sammen.

Jeg tror jeg trenger å lage meg noen mentale strømbrudd. For det første begynner jeg å lure på om jeg faktisk er iPhone-avhengig, og for det andre er jeg for mye på nettet uten å ha noe der å gjøre. Eller så ser jeg på Doctor Who i stedet for å ta oppvasken. Og mer enn det, trenger jeg å gjøre noe som ikke relaterer seg til skole eller praksis uten å bli stresset av det jeg ikke gjør. Rett og slett power down.

Leonidenes natt

Nesten som man skulle tro hendelsen i Prinsenkrysset hadde tatt helt knekken på meg! I don’t call, I don’t write… Men dette er dessverre bare sånn jeg er, kan det virke som. Om det er treghet, latskap eller glemsomhet er ikke godt å si. Jeg lider av alle tre, so take your pick. Jeg orker faktisk ikke engang å prøve og oppsummere alt som har skjedd den siste tiden. For noe har vært dagligdags og kjedelig, mens noe har vært så fantastisk at jeg nesten ikke har ord for det engang. I tillegg har ikke jeg den beste hukommelsen i verden, og må innrømme at jeg selv nesten har litt problemer med å huske hva som har skjedd.

Det som i det minste må nevnes er turen til Stolac. Vi som går pedagogikk på konsen fikk tilbud om å bli med på et prosjekt som ble satt i gang for noen år tilbake, og som NTNU ble med på i fjor. For oss gikk prosjektet ut på at vi skulle sette sammen en musikkworkshop hovedsaklig for unger fra Stolac, men også fra andre byer i nærheten. Vi var da 8 studenter og 4 veiledere som skulle være der i en uke, og vi var innom byene Mostar, Stolac og Dubrovnik. Hvis jeg skulle fortelle om alt vi gjorde og hele opplegget ville det tatt en evighet, så jeg holder meg til mine tanker om turen.

Det var kjempeartig å få oppleve kulturen, landskapet, og de fantastiske menneskene som vi møtte der. Jeg hadde egentlig ingen formening om hvordan det skulle se ut i Bosnia Herzegovina, men ble likevel overrasket da vi kom dit. Frukttrær overalt, hus som enten var ganske nye og fine, eller totalødelagt og full av kulehull, flotte elver, minareter som sang ut bønnerop (hvor jeg opplevde en merkelig trang til å synge med) og kors plantet på høyder over byene. Kontrastene var mange og store.

Det morsomste var å jobbe med gitarelevene mine. Jeg hadde fire stykker og det er så utrolig motiverende som lærer å jobbe med elever som ikke bare er flinke, men også veldig tydelig viser at de syns det vi driver med er morsomt. I løpet av turen fikk jeg og flere av de andre en skikkelig selvtillitsboost som pedagoger (les: pedagååååg!), og jeg fikk se at det kunne være morsomt å jobbe som lærer. Den typen optimisme for mitt fremtidige yrke hadde jeg ikke hatt før i det hele tatt, og det kjennes utrolig godt å ha den nå. Håper virkelig at den varer. For de av dere som vil høre mer om turen og se bilder, blir dere rett og slett nødt til å snakke med meg ansikt til ansikt!

Ellers har jeg vært på stjernekikking. Jeg leste rykter i avisene og diverse blogger om en meteorstorm, kjent som Leonidene.* Det var ikke mye til storm, mer som spredte dråper. Jeg så hele 4 stjerneskudd til sammen. Noe som er kult i seg selv, men jeg hadde forventet så mye mer. Skuffelsen var rimelig stor. Men det var en hyggelig kveld å stå ute og se på stjerner. For ikke å snakke om at vi traff på en hel flokk med ender. Så for meg filmtittelen “Attack of the ducks!” da de kravlet opp av Nidelva og mot oss med “Mat!” skrevet i øynene.

*Jeg tenker litt på det som Leonidenes natt, rett og slett på grunn av et hørespill som gikk i radioteateret da jeg var lita, som har satt varige spor etter seg. Det het I Trifidenes dager, men jeg tenker alltid at det het Trifidenes natt. Ergo koblingen. Sånn btw…

Velkommen tilbake!

By popular demand er nå det gamle designet tilbake. Jeg vil fremdeles ha et helt nytt et, men det kommer ikke til å skje på en stund. Så derfor har jeg bare dette til den tid kommer. Jeg må innrømme at jeg har savnet det. Men det var godt med en forandring i mellomtiden. Jeg tror forandring ofte er godt når man er lei av det man hadde. Takk til Storebror for mini-biografi og hjelp med å få det inn i det nye systemet!