Etter heftig vurdering for og mot, har jeg nå sagt ja til en hybel på Kalvskinnet sammen med ei jente og en gutt. Jeg ble rett og slett så lei av å ikke vite hva jeg ville at jeg bare bestemte meg for noe. Ja, jeg vet det er totalt ukarakteristisk av meg, men til og med jeg klarer ikke å være så vinglete. Kontrakten er signert, og som min nye bofelle so aptly out it: Nå er det ingen vei tilbake. Jeg er stuck med dem.
Hele prosessen med å finne seg en plass å bo er så omstendelig. Først må man finne annonser man liker, så ordne visning og ikke minst gå på visning. Det er litt slitsomt å prøve å vise frem sin beste side, som jeg ofte er sikker på at jeg egentlig ikke har. Selv om man finner den perfekte plassen, så er det jo aldri sikkert at de kommer til å velge akkurat deg. Taktikken er derfor å være så jovial som mulig og sjarmere folk i senk.
Blir litt merkelig å flytte fra Moholt. Ekstremt deilig fordi Moholt er seriøst slum, eller ghettoen som Christian kaller det. Endelig en plass å bo som jeg ser for meg at jeg kan kalle “hjem” uten at jeg skjærer grimaser. Men hva skal jeg gjøre uten de morsomme utlendingene mine? Av og til når Pauline og Nico har noen av “diskusjonene” sine skulle jeg ønske det var et kamera i nærheten. Det kommer så mye rart ut av dem og lydnivået stiger betraktelig.
Jeg viste dem nettopp en helt fantastisk bok som heter “Brown Cheese Please” (takk for julegave Stine), som da inneholder en del observasjoner om nordmenn. Hele gjengen satt og humra, og det kom et occasional “That’s so true!”. Helt fantastisk bok! Her et lite eksempel:
Har en sterk mistanke om at de kommer til å kjøpe den, som en slag souvenir.
