Tag Archives: Bellyaching

faith in fate? eller Jørn Hoel..?

Posted on by

Her om dagen gikk den første Matrix-filmen på tv, og jeg så den jo selvsagt. Det er litt rart å se filmer som det er så lenge siden kom ut, når de fremdeles kjennes nye ut. Når jeg tenker på hvor lenge siden det er, og hvordan jeg var da den kom ut, føler jeg meg litt gammel. Men jeg tror det er mest det at jeg har forandret meg så sinnsykt på de årene som er mellom da og nå. Jeg hadde aldri i verden kjent igjen meg selv hvis de to versjonene hadde møttes.

Men for å komme til poenget, Morpheus og Neo hadde en samtale om de trodde på skjebnen eller ei, der Neo kommer med et eller annet utsagn der han sier at han vil ha kontroll over sitt eget liv og at han: “Don’t believe any of this fate crap”.

Jeg håper nesten skjebnen eller hva man skal kalle det finnes, for ellers så er det bare en haug med mennesker som raver rundt, uten noen form for veiledning. Vi vet jo faktisk ikke hva det er vi driver med. Vi prøver bare og ser hva som skjer. Men kanskje det er det som skjer uansett hvem som har kontrollen?

Jeg tror ikke jeg vil ha kontroll over mitt eget liv. Jeg har ikke akkurat verdens beste dømmekraft, og lider i tillegg av beslutningsvegring, så de avgjørelsene jeg tar kan være litt så som så. Jeg tenker hele tiden: “What if I make the wrong choice?” (og ja, jeg tenker det faktisk på engelsk. Forbausende mye oppi hodet mitt foregår på engelsk…) Jeg syns det hadde vært litt betryggende om noe annet hadde kontrollen, hadde en plan for meg og alle andre. Selv om man ikke nødvendigvis er klar over hva den planen er, så har man en følelse av hva man skal gjøre fordi det er noe som tilsier at det er den beste, mest logiske og fornuftige løsningen på problemet, og det føles rett. Hvis man havner en kinkig situasjon eller noe drastisk skjer og tenker: “Shit, hva skjedde? Hva gjør jeg nå?”, så fins det en liten, kosmisk stemme i underbevisstheten din som sier: “Stick to the plan. Always stick to the plan!” Og ja, den snakker også engelsk.

Jeg tror nesten at hvis “skjebnen” (eller hva man nå skal kalle det) finnes, så har den gitt opp menneskene, og prøver bare å bli kvitt oss så fort som mulig. Med alle skitne knep og triks i og utenfor boka. Naturkatastrofer, global oppvarming, Bush and whatnot.

Mens jeg satt og skrev dette så jeg plutselig flust av feil og hull i teoriene mine. For ikke å snakke om at jeg egentlig ikke er helt enig med meg selv heller. Det var nok derfor jeg alltid likte å skrive essays på videregående. Der kunne man bare skrive begge sider uten egentlig å ta et standpunkt, men likevel gjøre det. Jeg tror jeg bare må konkludere med at livet er rart, merkelig og går fort unna. Og her som i ex.phil, syns jeg faktisk spørsmålet er mer interessant enn svaret. Det spiller egentlig ingen rolle om det er en master plan for oss eller om vi bestemmer alt selv. Man får bare prøve å henge med i svingene. Eller som Tyra sier: “Just model through it!”

Randomness, my friend!

Posted on by

Da var verden tilbake igjen. Det var deilig å gå i hi i nesten tre uker, men man må komme ut en eller annen gang. Det er like rart hver gang jeg gjør det. Ingenting er helt som jeg husker det, enten verre eller i noen tilfeller bedre. Øving for eksempel, er fantastisk nå, noe det ikke var før jul. Mye forandrer seg, og ganske ofte gjør jeg det også, og selv om det er i små mengder blir det til slutt en stor å.

Jeg hadde store planer om å skrive om hvordan det er å være tilbake i Trondheim, men jeg kommer ikke på noe å skrive. Det er Trondheim. Jeg bor her. That’s it. Hver gang jeg har prøvd å skrive noe kommer jeg bare inn i en veldig filosofisk stemning. Jeg begynner bare å tenke på hvor rart alt er. Life, the universe and everything, you know. Og det virker som om i hvert fall noen av mine venner ikke er interessert i å lese om ting og tang jeg tenker på. De skummer. Jeg kunne skrevet så utrolig mye mer om akkurat dette, men jeg trenger ikke det. Jeg vet hva jeg syns og føler, og jeg driter i om noen andre bryr seg.

Jeg tror faktisk det at øvinga går bedre, og at jeg er mer engasjert i musikk, data og lesing har mye med at jeg var hjemme og fikk nye impulser fra storebror. Det er litt rart, men jeg har egentlig alltid sett opp til ham og sånn er det nok fremdeles. Merkelig hvordan mye forandrer seg, men samtidig ikke. Du blir bare ikke kulere enn storebror.

Gjør denne bloggen det kjedeligere å snakke med meg? Det har jeg lurt litt på i det siste. Hvis jeg har skrevet om et eller annet, og så begynner å snakke med noen som har lest det, så vet de jo allerede hva jeg mener og kommer til å si. Det skjedde i hvert fall i jula, da jeg begynte å snakke om Brat camp, og både Iselin og Ingrid gjengav hva jeg hadde skrevet før jeg i det hele tatt kom meg så langt. Men jeg tror at hvis jeg ikke skriver om det her, så kommer jeg aldri til å komme på å snakke om det ellers.

Jeg tror jeg lider av et merkelig, sjeldent syndrom. Jeg kan tydeligvis ikke overrekke en gave uten å si “Gratulerer med dagen”. Nå har jeg gjort det ved flere anledninger. Den berømte hendelsen der Vegard kom på besøk (der jeg hadde glemt å pakke inn gaven hans, han fant den i hylla mi, jeg kom plutselig på hva det var og utbrøt: “Gratulerer med… God jul!) og nå i jula da jeg gav Ingrid gaven hennes. Jeg la ikke merke til at jeg sa gratulerer med dagen engang, før Iselin påpekte det. Lurer på hva dette syndromet burde hete… Forslag?

I denne søte juletid

Posted on by

Hvis det er en ting jeg ikke kommer til å ramble on about nå, så er det julekaker og annet søtt jula er fylt med. Det eneste jeg har å si om det er: Det er jul!

Så langt har jula vært ganske fin, sånn bortsett fra at jeg bortimot ikke har hatt julestemning. Litt trist. Men det er ikke jul ute, og da blir det aldri skikkelig jul inne for meg heller. Uten snøen er det ikke det samme. Je-je.

Det er litt synd med jula at den blir begravd under et berg av gaver. Det er en veldig koselig tid, og til tross for at jeg liker gaver, jeg gjentar liker gaver, så tar de litt overhånd. Det blir så mye stress med å finne gaver til folk før jul at det nesten ikke er noe morsomt å gi dem. Eller… Det kan være fint, men siden jeg alltid er sent ute og ikke gjør ting før jeg absolutt må, så blir det alltid veldig stress og lite gjennomtenkte gaver. Og jeg liker å gi bort gaver som jeg har lagt litt tanke bak. Dessverre blir det sjelden slik, noe du kanskje skjønte.

Av og til kan det til og med bli stress av å få gaver. Hvis man får en gave av noen man ikke har kjøpt gave til for eksempel. “Dagnabbit, ut igjen!” Eller at gaven man får er noe skikkelig drit som man absolutt ikke vil ha. Ja, huff for noen problemer som kan oppstå i jula.

Men som sagt, det er en koselig tid. Det er en helt spesiell stemning når det er bekmørkt ute, stearinlys og røkelse inne, og man sitter og leser ei bok. Jeg leser mye i jula. Men omtrent aldri “voksne” bøker, som noen kanskje ville kalle det. Jeg har faktisk fått spørsmålet: “Hvordan ble du en ordentlig person?” da anonym fant ut hva jeg hadde og ikke hadde lest.

But that’s beside the point. I jula gjør jeg mye rart jeg vanligvis ikke gjør. Er hjemme på Stokmarknes for det første. Det er veldig rart å være her. Når jeg går i gatene ser jeg hele tiden kjente fjes, men jeg kjenner dem jo ikke egentlig. Det er bare at jeg har sett dem så mange ganger før. Hvis jeg skulle treffe på noen det er lenge siden jeg har snakket med, så blir jeg så overfladisk og kommer ikke på noe vettugt å snakke om. De kjenner meg jo ikke nå, så hvor rar kan jeg være og hva kan jeg si? Litt awkward…

In case you were wondering

Posted on by

Forrige uke hadde vi på konservatoriet prosjektuke. Vi har sammen med elever fra Orkdal vgs og diverse andre korsangere satt opp Antonín Dvo?áks messe i D-dur for kor og orgel. Men det gjaldt jo ikke alle på konsen… Strykerne spilte Serenade for strykere og blåserne, harpist og noen sangere fikk spesialarrangert noen Bibelske Salmer. Det er bare alle de andre instrumentgruppene som ikke fikk spille sitt hovedinstrument. Ja, du aner nok en smule snurthet her.

Selv om jeg er noe snurt, så var det morsomt å ha et felles prosjekt. Man begynner å snakke og henge sammen med folk man vanligvis ikke har noe særlig med å gjøre. Bare synd at det egentlig ikke var et felles prosjekt. Vi hadde en felles konsert ja, men gjorde mange forskjellige ting. Men je-je, nå er vi ferdige med det, og selv om jeg følte det var litt bortkasta tid, så har jeg faktisk fått noe ut av den uka. Blant annet et glimrende eksempel på en dårlig dirigent.

Ellers prøver jeg å komme meg inn i eksamensmodus, men det er ikke så lett å konsentrere seg for tida. Føler bare for å ha juleferie og være hjemme. Men nå må jeg bare ta meg sammen, eller så kommer jeg seriøst til å stryke på medisin-eksamen. Selv om dette har vært halvåret for nye ting, så er ikke det å stryke en ting jeg egentlig vil oppleve. Det er ikke verdens undergang om det skjer, men da får jeg den jo hengende over meg et halvt år til!