Dette var faktisk mandagen mellom Vår Frue-konserten(lørdag) og interpretasjonen(tirsdag). Mandager generelt har ikke et godt rykte på seg, og denne mandagen var særdeles mandagsk*. Som nevnt i tidligere post var jeg litt smådeprimert og dagen hadde ikke gått spesielt bra. Jeg var på tur hjem for å deppe og slappe av, og bestemte meg for å ta ruta over torget og Prinsenkrysset. Så jeg sto der på sykkelen min og ventet på grønn mann. Da han endelig kom begynte jeg å sykle, og kjente plutselig at noe dro i det ene buksebenet. Før jeg visste ordet av det fikk jeg ikke pedalene rundt lenger og buksa mi satt fast i pedalfestet uten noe rom for bevegelse. Midt i gata. Jeg måtte selvfølgelig stoppe og prøvde å komme meg tilbake på fortauet for å få foten min løs. Noe som ikke er så lett når man står på en sykkel man skal ha med seg og kun kan hinke på ett bein. Da jeg endelig fikk bala meg tilbake og skulle komme meg løs, viste det seg at det heller ikke var så lett. Jeg stod en god stund og strevde, lenge nok til at det ble en ny grønn mann og det kom et par gående mot meg. “Ja! Hjelp!” tenkte jeg i mitt stille sinn. Men nei, de stilte seg opp to meter unna og begynte å kline. “Takk ska du faaaan mæ ha!” Jeg skulle ønske jeg hadde sagt det høyt. At folk virkelig ikke gidder å hjelpe andre mennesker i nød (med en rimelig vid definisjon av nød).

*(Og ja, dette er et ord, for jeg fant det nettopp på!)

Forresten, nevnte jeg at Prinsenkrysset er et av kryssene i Trondheim hvor det sitter mest folk og har utsikt til hva som skjer? Jeg stod rett ved en irsk pub, og BrukBar, en frisørsalong, Egon og en annen restaurant er rett over gata for det igjen. For ikke å snakke om alle menneskene som pleier å stå i Kongens gate og vente på bussene. Så mens jeg sleit var jeg rimelig selvbevisst, og mer og mer flau etterhvert som jeg ikke kom meg løs.

Endelig! Buksa begynte å løsne og jeg var fri! Igjen måtte jeg stå og vente på grønn mann, med rimelig varme og røde kinn. Ganske forkava, flau og egentlig litt pissed off på folk for at ingen hjalp meg, kom jeg meg endelig over og kunne sykle videre. Og det var hendelsen i Prinsenkrysset.

Jeg fortalte dette først til Marianne, da hun kom hjem fra spilling. Det satt fremdeles ganske ferskt i minnet og humøret var omtrent på bunn. Marianne being who she is prøvde å muntre meg opp, men det ville jeg ikke ha noe av! Jeg var i dårlig humør, basta! De neste jeg fortalte det til var Toril og Tom Erik, som reagerte med å le, en ikke uventet eller ubegrunnet reaksjon. Men selv om det er morsomt nå, var det virkelig bare en ekstremt pinlig situasjon.

Det som slår meg i ettertid er hvor lite som egentlig skal til for å ødelegge humøret hvis man har en litt dårlig periode til å begynne med. Den dagen føltes det som om alt var galt i utgangspunktet, og nå hadde til og med buksa og sykkelen slått seg sammen og konspirert mot meg! Da kan det ikke bli verre. Føles det som i hvert fall. Men så våkner man dagen etter og ting går bedre. It’s a funny old world.

Jeg tror jeg har hatt tidenes raskeste forkjølelse, i hvert fall personlig beste. Den varte i ca 3 dager, og som bonus gikk avvenninga fra nesespray overraskende fort. Vanligvis pleier jeg å bli helt avhengig og bruker det i et halvt år, mens nå greide jeg å slutte før de anbefalte ti dagene var gått! Jeg håper nå inderlig at jeg skal slippe å bli noe mer sykt, og ikke få noe av denne svinepesten som er ute og går.

Dette har vært en måned med mye gitarspilling. Det begynte med konsert i Vår Frue, hvor jeg til og med ble intervjuet i forkant! Ganske morsom og merkelig opplevelse. Det lå ute på nett en stund, men er dessverre ikke der lenger. Konserten i seg selv var en blandet opplevelse. Jeg spilte to satser fra et ganske stort verk. Den første satsen gikk skikkelig dårlig, rett og slett fordi jeg ble så utrolig nervøs, mens den andre gikk ganske bra. Det er nok den mest frustrerende følelsen jeg vet om; Å ikke få vist hva jeg faktisk kan. Spesielt når jeg vil gjøre det bra. Så jeg var litt nedfor etter den konserten, og da jeg et par dager etter spilte det samme på interpretasjon for gitaristene, er det ikke en overdrivelse å si at jeg var litt smådeprimert og ga ganske faen i hvordan jeg spilte. Og jeg følte ikke at det gikk spesielt bra. Men kommentarene fra de andre var ekstremt positive og læreren min sa til og med at det var det beste jeg noensinne hadde spilt på interpretasjon. Snakk om ambivalent forhold til egen prestasjon da! Uka etter det igjen hadde jeg masterclass hvor jeg spilte de samme stykkene. Det gikk ganske bra og jeg følte jeg fikk veldig mye ut av responsen. Det er litt vanskelig å forklare hva vi snakket om, men det går mye på hvordan man tenker musikken, avslapping og ikke kutte bevegelser. Og jeg tror det var sånn type input jeg trengte akkurat nå. Så jeg prøver å tenke positivt og konstruktivt, og prøver å glede meg til eksamen.

Apropos eksamen, dette er min siste. Den er riktignok ikke før til våren, men når jeg er ferdig med den har jeg faktisk en bachelor i musikk. Hvor sært er ikke det..? Og så må jeg finne på noe annet å gjøre. Jeg hadde lenge tenkt å søke på Guildhall i London, men har tatt en beslutning om å vente et år med det. Jeg føler meg ikke helt klar enda og det blir for mye stress frem mot jul. Så det blir nok bare Trondheim og Oslo jeg prøvespiller. Hva jeg skal gjøre med meg selv gjenstår ennå å se.

I oktober er vi en gjeng fra ped-klassene som skal på tur til Bosnia og ha workshop med unger i en by som heter Stolac. Vi har begynt med forberedelsene, men det er fremdeles sykt mye å gjøre før vi er klare til å dra og det er bare tre uker igjen. Stressa er bare fornavnet på hva jeg er nå. I tillegg har jeg som nevnt fått litt vondt i armene igjen. Jeg håper jeg skal klare å bli kvitt det rimelig fort og kjapt, men øvinga blir litt annerledes når man ikke klarer så lenge av gangen. Det er og en av grunnene til at jeg har skrevet lite. Min geniale iPhone-plan slo feil siden jeg fikk omtrent like vondt av å skrive på den. Denne posten har allerede blitt altfor lang, og ekstremt sytete og random, så nå gir jeg meg for i kveld. Forhåpentligvis betyr dette innlegget at jeg er tilbake igjen!

“I could be
Here and now
I would be, I should be
But how?
I could have been
One of these things first.”

Som vanlig er det en merkelig overgang fra å ha vært hjemme og fått mat servert hver dag, til å være her i Trondheim og skal klare seg helt selv. For ikke å snakke om at det er fryktelig mye mørkere her enn hjemme. Det kombinert med regn har virkelig fått meg i høsthumør og musikken blir deretter. Joni og Nick er nesten fast inventar, og jeg får se hvilke andre jeg sper på med utover. Jeg hører mest på musikk på høsten, virker det som. Det er noe med stemningen.

Men over til noe helt annet. Ingrid har fått seg blogg! Endelig! Den handler for det meste om hennes store lidenskap, treskjæring, men jeg håper jeg (og dere) kan overtale henne til å skrive om andre ting også, for Ingrid har mange synspunkter som i hvert fall jeg liker å lese. Mens jeg syns treskjæring virker utrolig fascinerende. Jeg vet veldig lite om det, men derfor er det jo bare enda mer interessant å lese bloggen hennes. Link til bloggen finner dere til høyre under “folk”, og jeg gleder meg til å lese alle de fantastiske innleggene hun kommer til å skrive! Forhåpentligvis blir mine bedre når jeg har kommet meg etter ferien.

Hva er det med meg og planlegging? Hvorfor må jeg få noe sånt på 1. mai når apoteket har stengt? Jeg vet hvor jeg har vondt, og trenger ikke behandle hele kroppen, so hand over the Zon!!!

Det første jeg gjorde i dag var å gå på apoteket for mer paracet og Zon, for ikke å snakke om gnagsårplaster. Nevnte jeg forresten at jeg putta mentholatum på nakken i ren desperasjon før det? Det skal den ha at det faktisk fungerte litt. Jeg tror jeg så litt seriemorder-aktig ut der jeg gikk og så veldig bestemt ned til venstre hele veien, mens jeg prøvde å myse oppover for å se om det var biler jeg burde unngå.

Så nå sitter jeg her og syns rimelig synd på meg selv, og tenkte jeg skulle benytte meg av anledningen til å syte. Det er jo tross alt her jeg får mest uttelling for det, siden det er en del som leser her. Why you people keep coming back, I’ll never know…

Men for å komme til poenget, Morpheus og Neo hadde en samtale om de trodde på skjebnen eller ei, der Neo kommer med et eller annet utsagn der han sier at han vil ha kontroll over sitt eget liv og at han: “Don’t believe any of this fate crap”.

Jeg håper nesten skjebnen eller hva man skal kalle det finnes, for ellers så er det bare en haug med mennesker som raver rundt, uten noen form for veiledning. Vi vet jo faktisk ikke hva det er vi driver med. Vi prøver bare og ser hva som skjer. Men kanskje det er det som skjer uansett hvem som har kontrollen?

Jeg tror ikke jeg vil ha kontroll over mitt eget liv. Jeg har ikke akkurat verdens beste dømmekraft, og lider i tillegg av beslutningsvegring, så de avgjørelsene jeg tar kan være litt så som så. Jeg tenker hele tiden: “What if I make the wrong choice?” (og ja, jeg tenker det faktisk på engelsk. Forbausende mye oppi hodet mitt foregår på engelsk…) Jeg syns det hadde vært litt betryggende om noe annet hadde kontrollen, hadde en plan for meg og alle andre. Selv om man ikke nødvendigvis er klar over hva den planen er, så har man en følelse av hva man skal gjøre fordi det er noe som tilsier at det er den beste, mest logiske og fornuftige løsningen på problemet, og det føles rett. Hvis man havner en kinkig situasjon eller noe drastisk skjer og tenker: “Shit, hva skjedde? Hva gjør jeg nå?”, så fins det en liten, kosmisk stemme i underbevisstheten din som sier: “Stick to the plan. Always stick to the plan!” Og ja, den snakker også engelsk.

Jeg tror nesten at hvis “skjebnen” (eller hva man nå skal kalle det) finnes, så har den gitt opp menneskene, og prøver bare å bli kvitt oss så fort som mulig. Med alle skitne knep og triks i og utenfor boka. Naturkatastrofer, global oppvarming, Bush and whatnot.

Mens jeg satt og skrev dette så jeg plutselig flust av feil og hull i teoriene mine. For ikke å snakke om at jeg egentlig ikke er helt enig med meg selv heller. Det var nok derfor jeg alltid likte å skrive essays på videregående. Der kunne man bare skrive begge sider uten egentlig å ta et standpunkt, men likevel gjøre det. Jeg tror jeg bare må konkludere med at livet er rart, merkelig og går fort unna. Og her som i ex.phil, syns jeg faktisk spørsmålet er mer interessant enn svaret. Det spiller egentlig ingen rolle om det er en master plan for oss eller om vi bestemmer alt selv. Man får bare prøve å henge med i svingene. Eller som Tyra sier: “Just model through it!”

Jeg hadde store planer om å skrive om hvordan det er å være tilbake i Trondheim, men jeg kommer ikke på noe å skrive. Det er Trondheim. Jeg bor her. That’s it. Hver gang jeg har prøvd å skrive noe kommer jeg bare inn i en veldig filosofisk stemning. Jeg begynner bare å tenke på hvor rart alt er. Life, the universe and everything, you know. Og det virker som om i hvert fall noen av mine venner ikke er interessert i å lese om ting og tang jeg tenker på. De skummer. Jeg kunne skrevet så utrolig mye mer om akkurat dette, men jeg trenger ikke det. Jeg vet hva jeg syns og føler, og jeg driter i om noen andre bryr seg.

Jeg tror faktisk det at øvinga går bedre, og at jeg er mer engasjert i musikk, data og lesing har mye med at jeg var hjemme og fikk nye impulser fra storebror. Det er litt rart, men jeg har egentlig alltid sett opp til ham og sånn er det nok fremdeles. Merkelig hvordan mye forandrer seg, men samtidig ikke. Du blir bare ikke kulere enn storebror.

Gjør denne bloggen det kjedeligere å snakke med meg? Det har jeg lurt litt på i det siste. Hvis jeg har skrevet om et eller annet, og så begynner å snakke med noen som har lest det, så vet de jo allerede hva jeg mener og kommer til å si. Det skjedde i hvert fall i jula, da jeg begynte å snakke om Brat camp, og både Iselin og Ingrid gjengav hva jeg hadde skrevet før jeg i det hele tatt kom meg så langt. Men jeg tror at hvis jeg ikke skriver om det her, så kommer jeg aldri til å komme på å snakke om det ellers.

Jeg tror jeg lider av et merkelig, sjeldent syndrom. Jeg kan tydeligvis ikke overrekke en gave uten å si “Gratulerer med dagen”. Nå har jeg gjort det ved flere anledninger. Den berømte hendelsen der Vegard kom på besøk (der jeg hadde glemt å pakke inn gaven hans, han fant den i hylla mi, jeg kom plutselig på hva det var og utbrøt: “Gratulerer med… God jul!) og nå i jula da jeg gav Ingrid gaven hennes. Jeg la ikke merke til at jeg sa gratulerer med dagen engang, før Iselin påpekte det. Lurer på hva dette syndromet burde hete… Forslag?

Så langt har jula vært ganske fin, sånn bortsett fra at jeg bortimot ikke har hatt julestemning. Litt trist. Men det er ikke jul ute, og da blir det aldri skikkelig jul inne for meg heller. Uten snøen er det ikke det samme. Je-je.

Det er litt synd med jula at den blir begravd under et berg av gaver. Det er en veldig koselig tid, og til tross for at jeg liker gaver, jeg gjentar liker gaver, så tar de litt overhånd. Det blir så mye stress med å finne gaver til folk før jul at det nesten ikke er noe morsomt å gi dem. Eller… Det kan være fint, men siden jeg alltid er sent ute og ikke gjør ting før jeg absolutt må, så blir det alltid veldig stress og lite gjennomtenkte gaver. Og jeg liker å gi bort gaver som jeg har lagt litt tanke bak. Dessverre blir det sjelden slik, noe du kanskje skjønte.

Av og til kan det til og med bli stress av å få gaver. Hvis man får en gave av noen man ikke har kjøpt gave til for eksempel. “Dagnabbit, ut igjen!” Eller at gaven man får er noe skikkelig drit som man absolutt ikke vil ha. Ja, huff for noen problemer som kan oppstå i jula.

Men som sagt, det er en koselig tid. Det er en helt spesiell stemning når det er bekmørkt ute, stearinlys og røkelse inne, og man sitter og leser ei bok. Jeg leser mye i jula. Men omtrent aldri “voksne” bøker, som noen kanskje ville kalle det. Jeg har faktisk fått spørsmålet: “Hvordan ble du en ordentlig person?” da anonym fant ut hva jeg hadde og ikke hadde lest.

But that’s beside the point. I jula gjør jeg mye rart jeg vanligvis ikke gjør. Er hjemme på Stokmarknes for det første. Det er veldig rart å være her. Når jeg går i gatene ser jeg hele tiden kjente fjes, men jeg kjenner dem jo ikke egentlig. Det er bare at jeg har sett dem så mange ganger før. Hvis jeg skulle treffe på noen det er lenge siden jeg har snakket med, så blir jeg så overfladisk og kommer ikke på noe vettugt å snakke om. De kjenner meg jo ikke nå, så hvor rar kan jeg være og hva kan jeg si? Litt awkward…

Selv om jeg er noe snurt, så var det morsomt å ha et felles prosjekt. Man begynner å snakke og henge sammen med folk man vanligvis ikke har noe særlig med å gjøre. Bare synd at det egentlig ikke var et felles prosjekt. Vi hadde en felles konsert ja, men gjorde mange forskjellige ting. Men je-je, nå er vi ferdige med det, og selv om jeg følte det var litt bortkasta tid, så har jeg faktisk fått noe ut av den uka. Blant annet et glimrende eksempel på en dårlig dirigent.

Ellers prøver jeg å komme meg inn i eksamensmodus, men det er ikke så lett å konsentrere seg for tida. Føler bare for å ha juleferie og være hjemme. Men nå må jeg bare ta meg sammen, eller så kommer jeg seriøst til å stryke på medisin-eksamen. Selv om dette har vært halvåret for nye ting, så er ikke det å stryke en ting jeg egentlig vil oppleve. Det er ikke verdens undergang om det skjer, men da får jeg den jo hengende over meg et halvt år til!

Hele prosessen med å finne seg en plass å bo er så omstendelig. Først må man finne annonser man liker, så ordne visning og ikke minst gå på visning. Det er litt slitsomt å prøve å vise frem sin beste side, som jeg ofte er sikker på at jeg egentlig ikke har. Selv om man finner den perfekte plassen, så er det jo aldri sikkert at de kommer til å velge akkurat deg. Taktikken er derfor å være så jovial som mulig og sjarmere folk i senk.

Blir litt merkelig å flytte fra Moholt. Ekstremt deilig fordi Moholt er seriøst slum, eller ghettoen som Christian kaller det. Endelig en plass å bo som jeg ser for meg at jeg kan kalle “hjem” uten at jeg skjærer grimaser. Men hva skal jeg gjøre uten de morsomme utlendingene mine? Av og til når Pauline og Nico har noen av “diskusjonene” sine skulle jeg ønske det var et kamera i nærheten. Det kommer så mye rart ut av dem og lydnivået stiger betraktelig.

Jeg viste dem nettopp en helt fantastisk bok som heter “Brown Cheese Please” (takk for julegave Stine), som da inneholder en del observasjoner om nordmenn. Hele gjengen satt og humra, og det kom et occasional “That’s so true!”. Helt fantastisk bok! Her et lite eksempel:

Har en sterk mistanke om at de kommer til å kjøpe den, som en slag souvenir.

Jeg satt en dag og søkte på helt tilfeldige ord på bildesida til google, og dette var det første bildet som kom da jeg søkte på “krise”. Utrolig passende!

Jeg vet virkelig ikke hva jeg driver med for tida. Prøver å finne meg ny plass å bo, men jeg er bare usikker hele tida. Har nettopp kjøpt meg ny gitar (som jeg har forelsket meg totalt i) og nå begynner jeg å føle at jeg ikke er god nok igjen… Hater å tvile på det jeg gjør. Det er litt krise, men tråden er fortsatt hel.

Hva gjør man når tråden ryker? Når det faktisk er helt krise… Det er over, alt håp er ute, you’re done for, thank you and goodbye! Faan heller: Stirr livet i hvitøyet, og peis på!

Mood: Random chaos