Hendelsen i Prinsenkrysset

Jeg har fortalt denne historien til bare tre personer så langt, og har fått litt forskjellige reaksjoner. Mest på grunn av måten jeg fortalte det på tror jeg. Slike historier har også en tendens til å bli morsommere når man får dem litt på avstand. For når det skjedde var det alt annet enn morsomt.

Dette var faktisk mandagen mellom Vår Frue-konserten(lørdag) og interpretasjonen(tirsdag). Mandager generelt har ikke et godt rykte på seg, og denne mandagen var særdeles mandagsk*. Som nevnt i tidligere post var jeg litt smådeprimert og dagen hadde ikke gått spesielt bra. Jeg var på tur hjem for å deppe og slappe av, og bestemte meg for å ta ruta over torget og Prinsenkrysset. Så jeg sto der på sykkelen min og ventet på grønn mann. Da han endelig kom begynte jeg å sykle, og kjente plutselig at noe dro i det ene buksebenet. Før jeg visste ordet av det fikk jeg ikke pedalene rundt lenger og buksa mi satt fast i pedalfestet uten noe rom for bevegelse. Midt i gata. Jeg måtte selvfølgelig stoppe og prøvde å komme meg tilbake på fortauet for å få foten min løs. Noe som ikke er så lett når man står på en sykkel man skal ha med seg og kun kan hinke på ett bein. Da jeg endelig fikk bala meg tilbake og skulle komme meg løs, viste det seg at det heller ikke var så lett. Jeg stod en god stund og strevde, lenge nok til at det ble en ny grønn mann og det kom et par gående mot meg. “Ja! Hjelp!” tenkte jeg i mitt stille sinn. Men nei, de stilte seg opp to meter unna og begynte å kline. “Takk ska du faaaan mæ ha!” Jeg skulle ønske jeg hadde sagt det høyt. At folk virkelig ikke gidder å hjelpe andre mennesker i nød (med en rimelig vid definisjon av nød).

*(Og ja, dette er et ord, for jeg fant det nettopp på!)

Forresten, nevnte jeg at Prinsenkrysset er et av kryssene i Trondheim hvor det sitter mest folk og har utsikt til hva som skjer? Jeg stod rett ved en irsk pub, og BrukBar, en frisørsalong, Egon og en annen restaurant er rett over gata for det igjen. For ikke å snakke om alle menneskene som pleier å stå i Kongens gate og vente på bussene. Så mens jeg sleit var jeg rimelig selvbevisst, og mer og mer flau etterhvert som jeg ikke kom meg løs.

Endelig! Buksa begynte å løsne og jeg var fri! Igjen måtte jeg stå og vente på grønn mann, med rimelig varme og røde kinn. Ganske forkava, flau og egentlig litt pissed off på folk for at ingen hjalp meg, kom jeg meg endelig over og kunne sykle videre. Og det var hendelsen i Prinsenkrysset.

Jeg fortalte dette først til Marianne, da hun kom hjem fra spilling. Det satt fremdeles ganske ferskt i minnet og humøret var omtrent på bunn. Marianne being who she is prøvde å muntre meg opp, men det ville jeg ikke ha noe av! Jeg var i dårlig humør, basta! De neste jeg fortalte det til var Toril og Tom Erik, som reagerte med å le, en ikke uventet eller ubegrunnet reaksjon. Men selv om det er morsomt nå, var det virkelig bare en ekstremt pinlig situasjon.

Det som slår meg i ettertid er hvor lite som egentlig skal til for å ødelegge humøret hvis man har en litt dårlig periode til å begynne med. Den dagen føltes det som om alt var galt i utgangspunktet, og nå hadde til og med buksa og sykkelen slått seg sammen og konspirert mot meg! Da kan det ikke bli verre. Føles det som i hvert fall. Men så våkner man dagen etter og ting går bedre. It’s a funny old world.

Bloggetuss

Typisk at når jeg lover at alt skal bli så mye bedre, og jeg skal skrive så mye blogg at dere kommer til å bli lei meg, så stopper det helt opp. Nå er det faktisk en hel måned siden sist, og det har ikke akkurat manglet på ting som har skjedd. Jeg har vært på Thomas Dybdahl-konsert, vært syk, spilt på konsert og masterclass, ydmyket meg selv midt i Prinsenkrysset og gjort noen beslutninger for å nevne noe.

Jeg tror jeg har hatt tidenes raskeste forkjølelse, i hvert fall personlig beste. Den varte i ca 3 dager, og som bonus gikk avvenninga fra nesespray overraskende fort. Vanligvis pleier jeg å bli helt avhengig og bruker det i et halvt år, mens nå greide jeg å slutte før de anbefalte ti dagene var gått! Jeg håper nå inderlig at jeg skal slippe å bli noe mer sykt, og ikke få noe av denne svinepesten som er ute og går.

Dette har vært en måned med mye gitarspilling. Det begynte med konsert i Vår Frue, hvor jeg til og med ble intervjuet i forkant! Ganske morsom og merkelig opplevelse. Det lå ute på nett en stund, men er dessverre ikke der lenger. Konserten i seg selv var en blandet opplevelse. Jeg spilte to satser fra et ganske stort verk. Den første satsen gikk skikkelig dårlig, rett og slett fordi jeg ble så utrolig nervøs, mens den andre gikk ganske bra. Det er nok den mest frustrerende følelsen jeg vet om; Å ikke få vist hva jeg faktisk kan. Spesielt når jeg vil gjøre det bra. Så jeg var litt nedfor etter den konserten, og da jeg et par dager etter spilte det samme på interpretasjon for gitaristene, er det ikke en overdrivelse å si at jeg var litt smådeprimert og ga ganske faen i hvordan jeg spilte. Og jeg følte ikke at det gikk spesielt bra. Men kommentarene fra de andre var ekstremt positive og læreren min sa til og med at det var det beste jeg noensinne hadde spilt på interpretasjon. Snakk om ambivalent forhold til egen prestasjon da! Uka etter det igjen hadde jeg masterclass hvor jeg spilte de samme stykkene. Det gikk ganske bra og jeg følte jeg fikk veldig mye ut av responsen. Det er litt vanskelig å forklare hva vi snakket om, men det går mye på hvordan man tenker musikken, avslapping og ikke kutte bevegelser. Og jeg tror det var sånn type input jeg trengte akkurat nå. Så jeg prøver å tenke positivt og konstruktivt, og prøver å glede meg til eksamen.

Apropos eksamen, dette er min siste. Den er riktignok ikke før til våren, men når jeg er ferdig med den har jeg faktisk en bachelor i musikk. Hvor sært er ikke det..? Og så må jeg finne på noe annet å gjøre. Jeg hadde lenge tenkt å søke på Guildhall i London, men har tatt en beslutning om å vente et år med det. Jeg føler meg ikke helt klar enda og det blir for mye stress frem mot jul. Så det blir nok bare Trondheim og Oslo jeg prøvespiller. Hva jeg skal gjøre med meg selv gjenstår ennå å se.

I oktober er vi en gjeng fra ped-klassene som skal på tur til Bosnia og ha workshop med unger i en by som heter Stolac. Vi har begynt med forberedelsene, men det er fremdeles sykt mye å gjøre før vi er klare til å dra og det er bare tre uker igjen. Stressa er bare fornavnet på hva jeg er nå. I tillegg har jeg som nevnt fått litt vondt i armene igjen. Jeg håper jeg skal klare å bli kvitt det rimelig fort og kjapt, men øvinga blir litt annerledes når man ikke klarer så lenge av gangen. Det er og en av grunnene til at jeg har skrevet lite. Min geniale iPhone-plan slo feil siden jeg fikk omtrent like vondt av å skrive på den. Denne posten har allerede blitt altfor lang, og ekstremt sytete og random, så nå gir jeg meg for i kveld. Forhåpentligvis betyr dette innlegget at jeg er tilbake igjen!

One of These Things First

Så var sommerferien over for denne gang. I morgen begynner jeg offisielt på skolen igjen og jeg kan ikke si at jeg gleder meg spesielt til det. Selv om jeg tror dette året blir både utfordrende og spennende, blir det også travelt og stressende. Når jeg tenker på alt jeg må gjøre får jeg nesten litt vondt i magen. Så jeg prøver å bare tenke på en ting av gangen, og se hvordan det går. Enda en forsøk på å konsentrere meg om ting som er her og nå, og ikke det som befinner seg langt frem i tid. Som herr Drake sier:

“I could be
Here and now
I would be, I should be
But how?
I could have been
One of these things first.”

Som vanlig er det en merkelig overgang fra å ha vært hjemme og fått mat servert hver dag, til å være her i Trondheim og skal klare seg helt selv. For ikke å snakke om at det er fryktelig mye mørkere her enn hjemme. Det kombinert med regn har virkelig fått meg i høsthumør og musikken blir deretter. Joni og Nick er nesten fast inventar, og jeg får se hvilke andre jeg sper på med utover. Jeg hører mest på musikk på høsten, virker det som. Det er noe med stemningen.

Men over til noe helt annet. Ingrid har fått seg blogg! Endelig! Den handler for det meste om hennes store lidenskap, treskjæring, men jeg håper jeg (og dere) kan overtale henne til å skrive om andre ting også, for Ingrid har mange synspunkter som i hvert fall jeg liker å lese. Mens jeg syns treskjæring virker utrolig fascinerende. Jeg vet veldig lite om det, men derfor er det jo bare enda mer interessant å lese bloggen hennes. Link til bloggen finner dere til høyre under “folk”, og jeg gleder meg til å lese alle de fantastiske innleggene hun kommer til å skrive! Forhåpentligvis blir mine bedre når jeg har kommet meg etter ferien.

"… you’ve got a pink kink in your think!"

What’s up with this? Jeg har fått kink i nakken! En seriøs kink også! Jeg våkna torsdag (dagen etter skituren. Hmm, coincidence?) med litt stiv nakk og tenkte: “Jaja, det går vel over…” But nooo! Med en gang jeg hadde fått klærne på meg kunne jeg ikke bevege hodet uten å få en kniv stukket inn i nakken. Not literary, of course, men det er sånn jeg føler og ser det for meg. Dagen ble tilbrakt med paracetknasking og i blindende smerte hvis jeg rørte hodet. Til slutt gjorde det ondt uansett hva jeg gjorde, så jeg gikk rett og slett til sengs. Klokka var da sånn ca åtte.

Hva er det med meg og planlegging? Hvorfor må jeg få noe sånt på 1. mai når apoteket har stengt? Jeg vet hvor jeg har vondt, og trenger ikke behandle hele kroppen, so hand over the Zon!!!

Det første jeg gjorde i dag var å gå på apoteket for mer paracet og Zon, for ikke å snakke om gnagsårplaster. Nevnte jeg forresten at jeg putta mentholatum på nakken i ren desperasjon før det? Det skal den ha at det faktisk fungerte litt. Jeg tror jeg så litt seriemorder-aktig ut der jeg gikk og så veldig bestemt ned til venstre hele veien, mens jeg prøvde å myse oppover for å se om det var biler jeg burde unngå.

Så nå sitter jeg her og syns rimelig synd på meg selv, og tenkte jeg skulle benytte meg av anledningen til å syte. Det er jo tross alt her jeg får mest uttelling for det, siden det er en del som leser her. Why you people keep coming back, I’ll never know…