Leonidenes natt

Nesten som man skulle tro hendelsen i Prinsenkrysset hadde tatt helt knekken på meg! I don’t call, I don’t write… Men dette er dessverre bare sånn jeg er, kan det virke som. Om det er treghet, latskap eller glemsomhet er ikke godt å si. Jeg lider av alle tre, so take your pick. Jeg orker faktisk ikke engang å prøve og oppsummere alt som har skjedd den siste tiden. For noe har vært dagligdags og kjedelig, mens noe har vært så fantastisk at jeg nesten ikke har ord for det engang. I tillegg har ikke jeg den beste hukommelsen i verden, og må innrømme at jeg selv nesten har litt problemer med å huske hva som har skjedd.

Det som i det minste må nevnes er turen til Stolac. Vi som går pedagogikk på konsen fikk tilbud om å bli med på et prosjekt som ble satt i gang for noen år tilbake, og som NTNU ble med på i fjor. For oss gikk prosjektet ut på at vi skulle sette sammen en musikkworkshop hovedsaklig for unger fra Stolac, men også fra andre byer i nærheten. Vi var da 8 studenter og 4 veiledere som skulle være der i en uke, og vi var innom byene Mostar, Stolac og Dubrovnik. Hvis jeg skulle fortelle om alt vi gjorde og hele opplegget ville det tatt en evighet, så jeg holder meg til mine tanker om turen.

Det var kjempeartig å få oppleve kulturen, landskapet, og de fantastiske menneskene som vi møtte der. Jeg hadde egentlig ingen formening om hvordan det skulle se ut i Bosnia Herzegovina, men ble likevel overrasket da vi kom dit. Frukttrær overalt, hus som enten var ganske nye og fine, eller totalødelagt og full av kulehull, flotte elver, minareter som sang ut bønnerop (hvor jeg opplevde en merkelig trang til å synge med) og kors plantet på høyder over byene. Kontrastene var mange og store.

Det morsomste var å jobbe med gitarelevene mine. Jeg hadde fire stykker og det er så utrolig motiverende som lærer å jobbe med elever som ikke bare er flinke, men også veldig tydelig viser at de syns det vi driver med er morsomt. I løpet av turen fikk jeg og flere av de andre en skikkelig selvtillitsboost som pedagoger (les: pedagååååg!), og jeg fikk se at det kunne være morsomt å jobbe som lærer. Den typen optimisme for mitt fremtidige yrke hadde jeg ikke hatt før i det hele tatt, og det kjennes utrolig godt å ha den nå. Håper virkelig at den varer. For de av dere som vil høre mer om turen og se bilder, blir dere rett og slett nødt til å snakke med meg ansikt til ansikt!

Ellers har jeg vært på stjernekikking. Jeg leste rykter i avisene og diverse blogger om en meteorstorm, kjent som Leonidene.* Det var ikke mye til storm, mer som spredte dråper. Jeg så hele 4 stjerneskudd til sammen. Noe som er kult i seg selv, men jeg hadde forventet så mye mer. Skuffelsen var rimelig stor. Men det var en hyggelig kveld å stå ute og se på stjerner. For ikke å snakke om at vi traff på en hel flokk med ender. Så for meg filmtittelen “Attack of the ducks!” da de kravlet opp av Nidelva og mot oss med “Mat!” skrevet i øynene.

*Jeg tenker litt på det som Leonidenes natt, rett og slett på grunn av et hørespill som gikk i radioteateret da jeg var lita, som har satt varige spor etter seg. Det het I Trifidenes dager, men jeg tenker alltid at det het Trifidenes natt. Ergo koblingen. Sånn btw…

Hendelsen i Prinsenkrysset

Jeg har fortalt denne historien til bare tre personer så langt, og har fått litt forskjellige reaksjoner. Mest på grunn av måten jeg fortalte det på tror jeg. Slike historier har også en tendens til å bli morsommere når man får dem litt på avstand. For når det skjedde var det alt annet enn morsomt.

Dette var faktisk mandagen mellom Vår Frue-konserten(lørdag) og interpretasjonen(tirsdag). Mandager generelt har ikke et godt rykte på seg, og denne mandagen var særdeles mandagsk*. Som nevnt i tidligere post var jeg litt smådeprimert og dagen hadde ikke gått spesielt bra. Jeg var på tur hjem for å deppe og slappe av, og bestemte meg for å ta ruta over torget og Prinsenkrysset. Så jeg sto der på sykkelen min og ventet på grønn mann. Da han endelig kom begynte jeg å sykle, og kjente plutselig at noe dro i det ene buksebenet. Før jeg visste ordet av det fikk jeg ikke pedalene rundt lenger og buksa mi satt fast i pedalfestet uten noe rom for bevegelse. Midt i gata. Jeg måtte selvfølgelig stoppe og prøvde å komme meg tilbake på fortauet for å få foten min løs. Noe som ikke er så lett når man står på en sykkel man skal ha med seg og kun kan hinke på ett bein. Da jeg endelig fikk bala meg tilbake og skulle komme meg løs, viste det seg at det heller ikke var så lett. Jeg stod en god stund og strevde, lenge nok til at det ble en ny grønn mann og det kom et par gående mot meg. “Ja! Hjelp!” tenkte jeg i mitt stille sinn. Men nei, de stilte seg opp to meter unna og begynte å kline. “Takk ska du faaaan mæ ha!” Jeg skulle ønske jeg hadde sagt det høyt. At folk virkelig ikke gidder å hjelpe andre mennesker i nød (med en rimelig vid definisjon av nød).

*(Og ja, dette er et ord, for jeg fant det nettopp på!)

Forresten, nevnte jeg at Prinsenkrysset er et av kryssene i Trondheim hvor det sitter mest folk og har utsikt til hva som skjer? Jeg stod rett ved en irsk pub, og BrukBar, en frisørsalong, Egon og en annen restaurant er rett over gata for det igjen. For ikke å snakke om alle menneskene som pleier å stå i Kongens gate og vente på bussene. Så mens jeg sleit var jeg rimelig selvbevisst, og mer og mer flau etterhvert som jeg ikke kom meg løs.

Endelig! Buksa begynte å løsne og jeg var fri! Igjen måtte jeg stå og vente på grønn mann, med rimelig varme og røde kinn. Ganske forkava, flau og egentlig litt pissed off på folk for at ingen hjalp meg, kom jeg meg endelig over og kunne sykle videre. Og det var hendelsen i Prinsenkrysset.

Jeg fortalte dette først til Marianne, da hun kom hjem fra spilling. Det satt fremdeles ganske ferskt i minnet og humøret var omtrent på bunn. Marianne being who she is prøvde å muntre meg opp, men det ville jeg ikke ha noe av! Jeg var i dårlig humør, basta! De neste jeg fortalte det til var Toril og Tom Erik, som reagerte med å le, en ikke uventet eller ubegrunnet reaksjon. Men selv om det er morsomt nå, var det virkelig bare en ekstremt pinlig situasjon.

Det som slår meg i ettertid er hvor lite som egentlig skal til for å ødelegge humøret hvis man har en litt dårlig periode til å begynne med. Den dagen føltes det som om alt var galt i utgangspunktet, og nå hadde til og med buksa og sykkelen slått seg sammen og konspirert mot meg! Da kan det ikke bli verre. Føles det som i hvert fall. Men så våkner man dagen etter og ting går bedre. It’s a funny old world.

Bloggetuss

Typisk at når jeg lover at alt skal bli så mye bedre, og jeg skal skrive så mye blogg at dere kommer til å bli lei meg, så stopper det helt opp. Nå er det faktisk en hel måned siden sist, og det har ikke akkurat manglet på ting som har skjedd. Jeg har vært på Thomas Dybdahl-konsert, vært syk, spilt på konsert og masterclass, ydmyket meg selv midt i Prinsenkrysset og gjort noen beslutninger for å nevne noe.

Jeg tror jeg har hatt tidenes raskeste forkjølelse, i hvert fall personlig beste. Den varte i ca 3 dager, og som bonus gikk avvenninga fra nesespray overraskende fort. Vanligvis pleier jeg å bli helt avhengig og bruker det i et halvt år, mens nå greide jeg å slutte før de anbefalte ti dagene var gått! Jeg håper nå inderlig at jeg skal slippe å bli noe mer sykt, og ikke få noe av denne svinepesten som er ute og går.

Dette har vært en måned med mye gitarspilling. Det begynte med konsert i Vår Frue, hvor jeg til og med ble intervjuet i forkant! Ganske morsom og merkelig opplevelse. Det lå ute på nett en stund, men er dessverre ikke der lenger. Konserten i seg selv var en blandet opplevelse. Jeg spilte to satser fra et ganske stort verk. Den første satsen gikk skikkelig dårlig, rett og slett fordi jeg ble så utrolig nervøs, mens den andre gikk ganske bra. Det er nok den mest frustrerende følelsen jeg vet om; Å ikke få vist hva jeg faktisk kan. Spesielt når jeg vil gjøre det bra. Så jeg var litt nedfor etter den konserten, og da jeg et par dager etter spilte det samme på interpretasjon for gitaristene, er det ikke en overdrivelse å si at jeg var litt smådeprimert og ga ganske faen i hvordan jeg spilte. Og jeg følte ikke at det gikk spesielt bra. Men kommentarene fra de andre var ekstremt positive og læreren min sa til og med at det var det beste jeg noensinne hadde spilt på interpretasjon. Snakk om ambivalent forhold til egen prestasjon da! Uka etter det igjen hadde jeg masterclass hvor jeg spilte de samme stykkene. Det gikk ganske bra og jeg følte jeg fikk veldig mye ut av responsen. Det er litt vanskelig å forklare hva vi snakket om, men det går mye på hvordan man tenker musikken, avslapping og ikke kutte bevegelser. Og jeg tror det var sånn type input jeg trengte akkurat nå. Så jeg prøver å tenke positivt og konstruktivt, og prøver å glede meg til eksamen.

Apropos eksamen, dette er min siste. Den er riktignok ikke før til våren, men når jeg er ferdig med den har jeg faktisk en bachelor i musikk. Hvor sært er ikke det..? Og så må jeg finne på noe annet å gjøre. Jeg hadde lenge tenkt å søke på Guildhall i London, men har tatt en beslutning om å vente et år med det. Jeg føler meg ikke helt klar enda og det blir for mye stress frem mot jul. Så det blir nok bare Trondheim og Oslo jeg prøvespiller. Hva jeg skal gjøre med meg selv gjenstår ennå å se.

I oktober er vi en gjeng fra ped-klassene som skal på tur til Bosnia og ha workshop med unger i en by som heter Stolac. Vi har begynt med forberedelsene, men det er fremdeles sykt mye å gjøre før vi er klare til å dra og det er bare tre uker igjen. Stressa er bare fornavnet på hva jeg er nå. I tillegg har jeg som nevnt fått litt vondt i armene igjen. Jeg håper jeg skal klare å bli kvitt det rimelig fort og kjapt, men øvinga blir litt annerledes når man ikke klarer så lenge av gangen. Det er og en av grunnene til at jeg har skrevet lite. Min geniale iPhone-plan slo feil siden jeg fikk omtrent like vondt av å skrive på den. Denne posten har allerede blitt altfor lang, og ekstremt sytete og random, så nå gir jeg meg for i kveld. Forhåpentligvis betyr dette innlegget at jeg er tilbake igjen!

I feel certain everything will be all right

Dette var da emnet på en av de maaaange spam-mailene jeg har fått i det siste. På ett eller annet merkelig vis var det litt betryggende. Slapp av, alt kommer til å bli bra! Hvor sært er det ikke å trekke trøst fra en spam-mail?

For tiden så er det faktisk dette jeg føler. Alt kommer til å gå bra. Jeg har vært ekstremt nervøs for å begynne på skolen igjen, med alt som jeg vet kommer i løpet av året. Men det er noe med å få snakket med folk, å få litt oversikt over ting i stedet for å bare ignorere dem. Da vet jeg i det minste hvor jeg står, og det i seg selv er litt godt. Selv om jeg oppdaget at det fakisk var mer å gjøre enn jeg trodde.

Jeg har en plan. Jeg skal bli en handlingens Guro. Gjøre ting med en gang og ikke utsette. Denne planen kommer sikkert ikke til å bli gjennomført, men jeg har den i hvert fall. Tanken og intensjonen er der, og som Vegard sier så er det tanken som teller. Ett av målene for denne planen er å blogge mer, men ikke så lange poster hver gang. Vær forberedt på mundane, kjedelige ting og syting. En stund trodde jeg ikke at jeg skulle klare det for jeg ha fått litt vondt i armen i det siste når jeg skriver på dataen. Men så kom jeg på: iPhone! Så nå skriver jeg en del fra den, og forhåpentligvis er det nok inspirasjon til at jeg blogger mer. Men dere kjenner meg, det går i perioder. Jeg skriver når jeg skriver, men her er et lite tips: Kommentarer er oppmuntrende!

One of These Things First

Så var sommerferien over for denne gang. I morgen begynner jeg offisielt på skolen igjen og jeg kan ikke si at jeg gleder meg spesielt til det. Selv om jeg tror dette året blir både utfordrende og spennende, blir det også travelt og stressende. Når jeg tenker på alt jeg må gjøre får jeg nesten litt vondt i magen. Så jeg prøver å bare tenke på en ting av gangen, og se hvordan det går. Enda en forsøk på å konsentrere meg om ting som er her og nå, og ikke det som befinner seg langt frem i tid. Som herr Drake sier:

“I could be
Here and now
I would be, I should be
But how?
I could have been
One of these things first.”

Som vanlig er det en merkelig overgang fra å ha vært hjemme og fått mat servert hver dag, til å være her i Trondheim og skal klare seg helt selv. For ikke å snakke om at det er fryktelig mye mørkere her enn hjemme. Det kombinert med regn har virkelig fått meg i høsthumør og musikken blir deretter. Joni og Nick er nesten fast inventar, og jeg får se hvilke andre jeg sper på med utover. Jeg hører mest på musikk på høsten, virker det som. Det er noe med stemningen.

Men over til noe helt annet. Ingrid har fått seg blogg! Endelig! Den handler for det meste om hennes store lidenskap, treskjæring, men jeg håper jeg (og dere) kan overtale henne til å skrive om andre ting også, for Ingrid har mange synspunkter som i hvert fall jeg liker å lese. Mens jeg syns treskjæring virker utrolig fascinerende. Jeg vet veldig lite om det, men derfor er det jo bare enda mer interessant å lese bloggen hennes. Link til bloggen finner dere til høyre under “folk”, og jeg gleder meg til å lese alle de fantastiske innleggene hun kommer til å skrive! Forhåpentligvis blir mine bedre når jeg har kommet meg etter ferien.

Memento

Akkurat nå er klokka 01.13 og lørdagen er veldig ung. Det har blitt mørkt i Nord-Norge om natten. Som vanlig bringer august ubønnhørlig med seg høsten, og det kjennes i kropp og sinn. Spesielt siden jeg satte på Songs to a Seagull. Det er en høstplate for meg, mener jeg har nevnt dette før… Jeg tror jeg er klar for høsten. Sommeren her hjemme har vært ubeskrivelig fantastisk og dessverre blir det nok lenge til neste gang. Men jeg begynner å høre Trondheim kalle på meg, og Kalvskinnet virker som en fantastisk verden å tilbringe høsten med nytt speilreflekskamera. Forhåpentligvis blir det ikke for mye regn, men det kan være for mye å håpe på.

Beklager kortheten og merkeligheten til denne posten. Det ble på en måte en stemningsrapport, et forsøk på å formidle en følelse jeg fikk. Men noe kan ikke ord uttrykke. Alas. Men det er følelsen av at høsten er her, og det har blitt mørkt om natten igjen. Dette er jo selvsagt relativt, jeg er jo nordlending og vant med at sola er bak fjellet knapt en time før den er der igjen. Og nå som den ikke gjør det virker det mørkt. Men lyst og. For snart er det høst.

Hører på: Joni Mitchell — Michael from Mountains

The Great Apple!

Det har vært mange sommerdrinker i det siste, og her kommer en til. Ukens drink er nemlig en eplemartini. Selv om dette er en eplemartini, synes jeg heller den smaker som pæreis. Dette gjør at man får enda mer sommerfølelse, og drømmer seg kanskje bort til den gangen pæreis var å få kjøpt i butikken…

Oppskriften er hentet fra Nigella Lawsons fantastiske bok Nigella Express, under kapittelet Razzle Dazzle. Dette er party-kapittelet i boka. Nigella mener at dette er den perfekte drink å lage i en mugge, for så å selvsagt dele den med flere. Man vil jo ikke gå inn i Karen-mode.

Av alkohol består drinken av gin og Sourz Apple. Sistnevnte er en eplelikør laget av grønne epler. Denne er heldigvis å få kjøpt på Vinmonopolet. Etter Paris-turen har det kommet til en ny gin. Vanligvis har vi kjøpt Beafeater eller Golden Cock. Disse har nå blitt byttet ut med Bombay Sapphire. Fantastisk navn synes nå jeg. Flaska er også ganske fin. Glasset har et blåskjær, som gjør at innholdet ser svært forfriskende ut. Får litt imsdalassosiasjoner.

Siste ingredient er grønn eplesirup. Dette kan man få kjøpt flere steder, men jeg kjøpte Monins eplesirup hos barbutikken i Krambugata. Flere av bloggleserne vanker kanskje i dette strøket, og sirupen skal derfor ikke være for vanskelig å få kjøpt.

Apple Martini
- 2 deler Gin
- 2 deler Sourz Apple
- 1 del grønn eplesirup
- Is

Ha alle ingrediensene i et cocktailglass, og rør godt. Tror ikke det passer med cocktailbær her. Kanskje en epleskive?

Ingrid og Guro på ville veier

Så jeg og Ingrid bestemte oss for å dra på tur en dag, og destinasjonen ble Bleik. For de som ikke vet det, er Bleik en liten plass på Andøya som er ganske kjent for sin fantastiske strand. Verken jeg eller Ingrid kunne huske å ha vært der og det er jo alltid spennende å utforske en ny plass. Proviant ble anskaffet på Mega som vi begge var enige om at var en veeeldig fin og bra butikk. Utstyrt med bil, Dovreost, kjeks, druer, jordbær og sjokolade satte vi avgårde.

Reisen dit i seg selv var nesten verdt turen. Men landskapet på Andøya er merkelig. Med flatt myrlandskap rundt omkring ble vi enige om at det var rett og slett litt uVesterålsk. Andre deler av strekning var derimot veldig Vesterålsk, og minnet om veien til Nyksund. Da vi kom fram til Bleik åpenbarte det seg et problem: “Kor e nu dein her strainna hæn?” Bleik er ikke spesielt stort, men vi tenkte kanskje det fantes noe skilt som viste veien. Det var det ikke. Vi kjørte først ned til en campingplass rett ved havet, og det var jo strand der, men var det Stranda? Vi var usikre og kjørte derfor videre. Til slutt fant vi ut at vi måtte ha kjørt forbi den og snudde bilen, stoppet på en utkjørsel og rådslo. Vi hadde nå god utsikt mot Bleik og så plutselig Stranda som gikk langs hele fjæra. Vi kjørte derfor tilbake til campingen hvor det var ca fem meter fra der bilen stod til Stranda. Doh! Vi var i hvert fall veldig glade for at vi ikke stoppet og spurte noen om veien!

Vi fant et egnet sted og slo oss ned, klare for ost og kjeks med tilbehør. Skuffelsen ble stor da det viste seg at osten var gått ut på dato og lite spiselig! Mega ble plutselig en dårlig butikk. Men vi klarte oss og satt lenge på stranda før vi gikk en tur, for så å ta fatt på hjemreisen. Alt i alt en ganske vellykket tur til tross for ikke helt optimalt vær og matkrise.

Hvor, hvor, hvor er Guro?

Ja, hvor i all verden er Guro for tiden? Det er ikke godt å si, skal jeg bare fortelle deg. Jeg har flyktet fra virkeligheten og har derfor koblet av fra det meste. Jeg er nesten ikke på msn, facebook har jeg ikke sett på flere uker og mailen min har jeg nesten glemt at eksisterer. Og det er fantastisk deilig! Jeg skulle gjerne også sagt at datamaskinen heller ikke er brukt, men det er for mye forlangt, selv om det er jeg selv som forlanger det. Men bruken er begrenset til å se filmer og serier.

Det er det jeg pleier å gjøre i ferier. Se på serier, lese bøker, høre på musikk og ha et eller annet merkelig prosjekt på gang med noe jeg vil lære meg. Det blir sjelden resultater av det sistnevnte, men denne gangen kan dere se med egne øyne hva som har kommet ut av det. Jeg har nemlig atter en gang prøvd å lære meg noe om css og html-koding, og det har resultert i noen småforandringer i designet her på This Side. Jeg har lært litt, men for det meste innsett hvor mye jeg ikke kan og hvor vanskelig det er å lære seg ting alene. Så jeg har også fått litt hjelp fra Storebror. Men det har vært øyeblikk hvor jeg følte at jeg hadde tippet over grensen til gal etter å ha slitt med et problem kjempelenge, for så å skjønne hvor lett det egentlig var. Men alt er jo lett når man kan det.

Uansett, med mindre css/html klarer å faktisk gjøre meg gal, skal jeg skrive litt mer om hva jeg egentlig bedriver dagene med når jeg har totalt ferie. Jeg vet det er ganske surt at jeg har fri mens andre jobber, så jeg skal prøve å ikke gni det mer inn enn jeg allerede har gjort. Hvis det overhodet er mulig… I mellomtiden kan dere jo komme med tilbakemeldinger (ris eller ros, begge tas imot med takk). Eller eventuelt for dere kreative mennesker, kan dere bygge videre på Tom Eriks mysterium: “Hva har skjedd med Guro?” Beste historie (bidrag skrives i kommentarfeltet) belønnes med et fantastisk postkort fra Vesterålen!

Malibu, Paris!

Jeg har vært i Paris! En liten ferietur mellom de to øktene jeg har med jobbing på Ringve i sommer. I Paris fikk vi sett mye rart, men fikk også kjøpt med en ny likør til samlingen. Dette er noe jeg har bestemt meg for å begynne med. Hver gang jeg er i utlandet skal jeg kjøpe en ny likør. Dette kommer ganske enkelt av at det er litt billigere, samt at det er enda en ting å se fram til. De fleste likører er på under 22 %, noe som betyr at de går som vin. Det føles som at jeg på en måte får mer alkoholprosent på kvoten, og det er alltid positivt.

Uansett. Denne gangen ble det så jeg kjøpte Malibu. Malibu er karibisk rom med kokossmak. Dette høres kanskje litt rart ut, og det er det også. Likøren lukter faktisk kjempegodt, og ikke i det hele tatt kvalmende.

I ukens drink skal det selvsagt være Malibu. Dette er en cocktail med cognac, kaffelikør og denne nyervervede likøren. Førstnevnte byttet jeg ut med brandy, som er mye det samme, og jeg brukte Kahlúa som kaffelikør. Siden det ikke er så mye kokoslikør i denne drinken, er det bare et hint av kokossmak også.

La Bamba
- 6 cl cognac
- 3 cl kaffelikør
- 2 cl malibu

Hell alle ingrediensene i et cocktailglass. Fyll med knust is, og rør rundt.

Til slutt et lite mysterium. Hva har skjedd med Guro? Siden vår nordlandstrompet fløy nordover, har vi ikke hørt noe fra henne. Jenta er aldri logget på MSN, noe som i seg selv gjør meg skeptisk… Hva har skjedd, og hva ønsker hun seg i bursdagsgave?