30. November 2009 Forrige innlegg Neste innlegg
Nesten som man skulle tro hendelsen i Prinsenkrysset hadde tatt helt knekken på meg! I don't call, I don't write… Men dette er dessverre bare sånn jeg er, kan det virke som. Om det er treghet, latskap eller glemsomhet er ikke godt å si. Jeg lider av alle tre, so take your pick. Jeg orker faktisk ikke engang å prøve og oppsummere alt som har skjedd den siste tiden. For noe har vært dagligdags og kjedelig, mens noe har vært så fantastisk at jeg nesten ikke har ord for det engang. I tillegg har ikke jeg den beste hukommelsen i verden, og må innrømme at jeg selv nesten har litt problemer med å huske hva som har skjedd.
Det som i det minste må nevnes er turen til Stolac. Vi som går pedagogikk på konsen fikk tilbud om å bli med på et prosjekt som ble satt i gang for noen år tilbake, og som NTNU ble med på i fjor. For oss gikk prosjektet ut på at vi skulle sette sammen en musikkworkshop hovedsaklig for unger fra Stolac, men også fra andre byer i nærheten. Vi var da 8 studenter og 4 veiledere som skulle være der i en uke, og vi var innom byene Mostar, Stolac og Dubrovnik. Hvis jeg skulle fortelle om alt vi gjorde og hele opplegget ville det tatt en evighet, så jeg holder meg til mine tanker om turen.
Det var kjempeartig å få oppleve kulturen, landskapet, og de fantastiske menneskene som vi møtte der. Jeg hadde egentlig ingen formening om hvordan det skulle se ut i Bosnia Herzegovina, men ble likevel overrasket da vi kom dit. Frukttrær overalt, hus som enten var ganske nye og fine, eller totalødelagt og full av kulehull, flotte elver, minareter som sang ut bønnerop (hvor jeg opplevde en merkelig trang til å synge med) og kors plantet på høyder over byene. Kontrastene var mange og store.
Det morsomste var å jobbe med gitarelevene mine. Jeg hadde fire stykker og det er så utrolig motiverende som lærer å jobbe med elever som ikke bare er flinke, men også veldig tydelig viser at de syns det vi driver med er morsomt. I løpet av turen fikk jeg og flere av de andre en skikkelig selvtillitsboost som pedagoger (les: pedagååååg!), og jeg fikk se at det kunne være morsomt å jobbe som lærer. Den typen optimisme for mitt fremtidige yrke hadde jeg ikke hatt før i det hele tatt, og det kjennes utrolig godt å ha den nå. Håper virkelig at den varer. For de av dere som vil høre mer om turen og se bilder, blir dere rett og slett nødt til å snakke med meg ansikt til ansikt!
Ellers har jeg vært på stjernekikking. Jeg leste rykter i avisene og diverse blogger om en meteorstorm, kjent som Leonidene.* Det var ikke mye til storm, mer som spredte dråper. Jeg så hele 4 stjerneskudd til sammen. Noe som er kult i seg selv, men jeg hadde forventet så mye mer. Skuffelsen var rimelig stor. Men det var en hyggelig kveld å stå ute og se på stjerner. For ikke å snakke om at vi traff på en hel flokk med ender. Så for meg filmtittelen "Attack of the ducks!" da de kravlet opp av Nidelva og mot oss med "Mat!" skrevet i øynene.
Åh, trifidenes dager er kjempespennende! Var det jeg kobla til med overskriften også.
Når kommer eksamensdrinkene, evt juledrinkene, Tom Erik?
For æksamensdrinka å juledrinka vil æ anbefal å sjå på blogginnlægg posta i desæmber i fjor. :)
Årets æksamensdrink her i huse e Mai Tai. Kræve ein del ingrediensa for å lag dein, men dein e sinfully delicious. Here it goes:
- 3 cl lys rom
- 3 cl mørk rom
- 2 cl Cointreau
- 1 cl Amaretto
- 1 cl sukkerlake
- 1 cl grenadine
- 1 lime
Aill ingrediensan shakes med is, og helles over i to cocktailglass. Deinn e dritgo, å skikkeli julerød! :)
Noen ganger har jeg ord eller fraser som kverner i hodet, uten at jeg helt skjønner hvor de kommer fra. I morges, for eksempel, hadde jeg noe som jeg tenkte kanskje var en boktittel, eller noe; ”Leonidenes natt”, ”Leonidenes natt”… Det gikk om og om igjen.
Bloggen til Guro! Plutselig kom jeg på det. Hvorfor dette gikk rundt og rundt i hodet mitt mens jeg var på badet i morges er ikke godt å si. Men jeg var ganske overbevist om at det var en bok, eller muligens en film. Ikke dårlig, Guro. Jeg anser bloggen din som et verk. Evangeliet etter Guro?
That is the saving grace of humor: If you fail, no one is laughing at you. —A. Whitney Brown
Dette er den famøse bloggen til Guro, en 23 år ung klassisk gitarist som studerer ved Institutt for Musikk (konservatoriet) i Trondheim. Hun kommer opprinnelig fra Stokmarknes i Vesterålen.
Guros eneste ambisjon her i livet er å ha ting på stell.