Relativt paff prøvde jeg meg på et takk, og tror jeg virket ganske forfjamset der jeg stod. Mannen, som var relativt “godt voksen”, fortsatte å prate. Forklarte at han mente det helt ærlig, for hvis han ikke syntes brillene mine var fine ville han jo rett og slett ikke ha snakket til meg.

Fremdeles ganske satt ut greide jeg likevel å ta meg nok sammen til å svare: “Det var jo veldig hyggelig av deg å si”.

“Du veit, du e i Trøndelag no.”

La meg nevne noe her. Jeg liker ingen av påleggene. Av en eller annen mystisk grunn fant mamma og pappa ut at de skulle kjøpe det til meg da de var her. Jeg tenkte ikke noe over det da, jeg trodde de skulle spise det før de dro. Men neida, i kjøleskapet ble det liggende. De gjorde det jo for å være snille. Bare synd dette er pålegg Storebror liker og ikke jeg.

Jeg har tidligere i høst hatt et forsøk med skinkeosten. Kan det være så ille? Kanskje jeg liker det likevel? Kanskje med litt faktisk skinke og litt ost?

Nei. Det gjorde jeg ikke.

Så, når skrubbsultne Guro tenker at hun må spise noe før hun skal på butikken, ellers kommer hun hjem med alt mulig rart (liste be damned!), og det ikke er noe annen mat å spise, da virker plutselig makrell i tomat som en lur idé. Kanskje jeg har forandret meg og liker det kjempegodt nå?

Åpner boksen, lukter. Hmm, litt som spaghetti rimini (hermetikk). Av en eller annen grunn tok jeg dette som et positivt tegn og fortsatte med å smøre det utover skalken. Første bit: Tja, tjo, smaker jo litt som spaghetti rimini også faktisk. Går overraskende bra og prøver bit nummer to. Nei, er dette noe godt da? Men jeg er så sulten!

En plass rundt bit nummer fem var det nok, dette er noe forferdelige saker som må kastes! Nå! Herregud, smaken sitter igjen i munnen! Vann! Havregryn (straight up)! Salt! Te! Tyggis! Alt prøves for å bli kvitt den.

Jeg kan fremdeles lukte den. Makrell i tomat. Og minnet om smaken følger etter. Jeg tror jeg er litt kvalm… og må fremdeles på butikken.

“I don’t want to make a mistake.”

“Your guard is up before you hit the ball?”

“I’m not preparing to hit my shot; I’m prepping to judge my future mistake.”

Leste akkurat dette, og det traff litt for godt. Svei litt faktisk. Det her er meg i et nøtteskall når det gjelder, vel, stort sett det meste jeg foretar meg.

Det skal ikke mer til enn at noe skjer én gang, før det dannes en forventing om at det kommer til å skje neste gang og. For meg er dette sant mest med negative opplevelser. Det er faktisk ganske sjelden at jeg forventer meg at noe godt skal skje igjen. Det har totalt forgiftet mitt forhold til å spille for folk, for eksempel. De gode opplevelsene blir alltid overskygget av de dårlige.

“Maybe because I don’t really believe that it’s going to work and then I make sure that it doesn’t work.”

Hvis det bare fantes en lett vei til å bryte slike mønstre. Men det er kanskje et poeng det óg. Det er ingenting som er lett. Dette mener jeg på begge måter det kan leses som. Det eneste som er lett er ingenting, og det er ikke noe som er lett. Hvis du mener hva jeg skjønner.

Alle er del av et slags rollespill hver dag. I hvert fall føles det sånn for meg. Jeg skrev et innlegg for en stund siden om hvordan man kan oppfatte seg selv og hvordan andre oppfatter deg. At man er noen andre i hodet sitt. Det er litt det jeg tenker på nå. For jeg havner alltid i en eller annen “rolle” avhengig av hvem jeg er sammen med. Jeg tror det gjelder de fleste mennesker egentlig. For ikke å snakke om at det finnes folk som er så fascinert av dette at de forsker på det. Gruppedynamikk og greier.

Av og til er det litt deilig. Det er som å ta på seg et par velbrukte sko. Man slipper å prøve så hardt fordi man allerede har en rolle. Man trenger ikke å gjøre noe spesielt, for man fyller den bare ved å være der.

Av og til er det kvelende. Alt jeg vil er å bryte ut av den formen jeg føler jeg har blitt presset inn i. Som om noen har tvunget meg inn i den. Det merkelige er jo at det er vi selv som plasserer oss i dem. Jeg har den rollen jeg har fordi jeg er meg. Og det er problemet. For ganske ofte vil jeg være alt og alle andre enn meg selv.

Jeg har egentlig ingen forklaring på hvorfor jeg ikke har skrevet noe. Jeg har bare ikke følt for det. Helt ærlig føler jeg fremdeles ikke for det. Men jeg vil føle for det, hvis du skjønner hva jeg mener. Så jeg prøver igjen.

Siden sist har jeg flyttet, som sikkert de fleste av dere allerede vet, og bor nå i Ravnkloa. Kollektivdagene er over, og det er jeg veldig glad for egentlig. Jeg har hatt noen ganske fantastiske “samboere”, men herrefred, det er deilig å bo alene nå. Ellers prøver jeg som Iselin kaller det, å overleve.

Fremtiden er usikker, men som Trond Viggo sier:

Jeg hadde tenkt å bruke en annen video, men jeg måtte bare bruke denne. Kammerpikene er et damekor fra Sortland og omegn, og Iselin sin mamma er med!

Larre [lârr] – v sige, bevege seg sakte

Kjøvest – v miste pusten, bli kvelt. Ho håll på å kjøyvesst

Komne [komm'ne] – v kvelast. Æ trur æ kommna

Legge ned staven – v.uttr dø. Nu har hann lakkt ne staven

Hvis man leser disse her i sammenheng kan det bli en ganske dramatisk liten historie. Men de er ment ganske enkeltstående.

Åshild sendte meg link til denne lille filmen og jeg liker den godt. Den er meget beskrivende når det gjelder meg. Litt ekkelt egentlig. Akkurat nå for eksempel, har jeg svart på mail fra Åshild og skriver nå blogg i stedet for å betale en regning. Hvorfor? Jeg har faktisk ikke den ringeste anelse.

Kanskje jeg skal lage meg en kopp te?

Selv om jeg ofte sier det, så er det veldig sjelden at jeg hater noe. Jeg mener, virkelig hater. Det er et ganske sterkt ord og en enda sterkere følelse, så det skal noe til. Men når naboen min begynner å borre og styre rett over hodet mitt når jeg ligger og sover, sånn cirka 45 min før jeg egentlig skal stå opp, da hater jeg naboen min. Jeg mener, virkelig hater. Det går som regel over når jeg har stått opp, da er jeg bare rimelig irritert. Hvorfor borre kvart over åtte om morran i ti minutter, slik at du vekker folk, men ikke en eneste gang til i løpet av dagen? Og jeg vet at du er hjemme, jeg hører deg trampe rundt skal du tro!

Dette skrev jeg en eller annen gang i 2007, rett etter at jeg hadde flyttet inn i Griffenfelds gate. Heldigvis har det blitt betraktelig mye mindre borring siden da.

Men. Det er alltid et men. Naboen min er fremdeles glad i å stå opp tidlig og i å trampe. Jeg lurer veldig på hva som besetter en person til å stå opp klokken åtte på en lørdags morgen og gå rundt omkring. Det er ikke spesielt gigantiske leiligheter her, så jeg skjønner heller ikke hvor det er naboen går hele tiden. Where did you come from, where did you go?

Når man i tillegg til å gå veldig tungt, og burde hatt tilnavnet Trampe (som kaninen, ikke sykkelheisen), begynner å vaske klokken åtte på en lørdags morgen, da kjenner jeg at jeg blir litt irritert. Lyden av en gammeldags vaskekost som skriker idet den blir dratt over gulvet kan virkelig bringe frem nabohateren i meg.

Nevnte jeg forresten at dette er den naboen som klager på gitarspillingen min? Neste gang hun klager er jeg fristet til å si at hvis det høres ut som om hun driver og går ute i stua mi, er det jo bare rett og rimelig at det høres ut som om jeg sitter i hennes og spiller gitar!

Hva er det med meg og kaffekoppene for tiden, sier du? Jo, nu ska du hør! La oss begynne ved begynnelsen: Både Anniken og Marianne har flyttet ut, og med dem dro også kaffekoppene våre. Eller, Marianne sine kaffekopper, som jeg trodde tilhørte leiligheten. Noe de altså ikke gjorde. Så jeg har gått noen uker og drukket kaffe og te av glass. Jeg er prinsipielt imot kaffe i glass. Sånn egentlig. Men jeg må innrømme at etter litt oppmuntring fra Åshild var det en litt morsom avveksling. Men på et tidspunkt vil jeg ha en hank!

I helga fikk jeg besøk av Ingrid og Jiri, hennes hyggelige tsjekkiske kjæreste. De ville på kulturhelg til Trondheim og ble innlosjert på det gamle kjøkkenet i Griffenfelds gate. Etter at Ingrid vekket meg med krafsing på døra lørdag morgen, kom jeg ut av rommet og blir møtt med utbruddet: “Guro! Du har ikkje kaffekoppa!” av en skikkelig entusiastisk Ingrid. Nei det hadde jeg ikke, måtte jeg jo bare innrømme. Så da jeg litt senere fikk en gave hadde jeg jo en liten anelse om hva det var inni. Og der var det to flotte kopper fra Indiska (se bildet)! Jeg ble ekstremt glad for dem, endelig har kaffen en verdig serveringsform!

Ellers i helga har det vært kjempemange konserter siden Institutt for musikk har hatt prosjektuke og avsluttet med å vise frem det de hadde jobbet med. Det de også hadde var en avslutningsfest, som jeg da dro på, mens Ingrid og Jiri var på jazzkonsert. Det var utrolig morsomt å henge med folk igjen, men på søndag var jeg ikke helt i toppform for å si det slik. Stakkars besøket endte med å gå ut på restaurant for og spise før de dro tilbake til Dovre.

Og nå holder jeg på med forberedelser til prøvespill i Oslo neste uke. Må innrømme at jeg gruer meg litt, siden jeg ikke føler at det går så bra. Før prøvespillet mitt i London var jeg ekstremt nervøs, og hørte mye på Kråkesølv. En av tekstene tenkte jeg feil hver eneste gang jeg fikk den på hjernen, og jeg lurer på om det var underbevisstheten min som prøvde å roe meg ned. For det jeg tenkte var: “Æ e ikkje redd, det bære kjennes sånn ut”. Og det er ikke det teksten er. Men på et merkelig vis var det litt betryggende å tenke det.

Noen dager smaker ikke kaffe godt. Huff, jeg vet det er helligbrøde bare å tenke det, men det er sant. And likewise, er det noen dager musikk ikke er noe fint. Det er bare støy som gjør hodet slitent.

Men så er det til gjengjeld de dagene da kaffe er så utrolig godt, at man ikke får nok. Ikke før man nesten klatrer på veggene av koffeinen. Og musikk er så fint at man kan ikke skjønne at ikke alle går rundt i musikkdrevet ekstase! Den treffer deg på en måte den ikke har gjort før og man klarer faktisk å ta den inn over seg. Det skal også sies at kaffe og musikk er to av mine favoritting i hele verden.

Der var det! Poenget jeg ville frem til! Det å ta noe inn over, inn i eller til seg. De dagene man er virkelig mottagelig for nye eller gamle ting, er helt utrolige. Når man oppdager verden på nytt, på et vis.

Hvis du skjønner hva jeg mener?