Category Archives: Uncategorized

Leonidenes natt

Posted on by

Nesten som man skulle tro hendelsen i Prinsenkrysset hadde tatt helt knekken på meg! I don’t call, I don’t write… Men dette er dessverre bare sånn jeg er, kan det virke som. Om det er treghet, latskap eller glemsomhet er ikke godt å si. Jeg lider av alle tre, so take your pick. Jeg orker faktisk ikke engang å prøve og oppsummere alt som har skjedd den siste tiden. For noe har vært dagligdags og kjedelig, mens noe har vært så fantastisk at jeg nesten ikke har ord for det engang. I tillegg har ikke jeg den beste hukommelsen i verden, og må innrømme at jeg selv nesten har litt problemer med å huske hva som har skjedd.

Det som i det minste må nevnes er turen til Stolac. Vi som går pedagogikk på konsen fikk tilbud om å bli med på et prosjekt som ble satt i gang for noen år tilbake, og som NTNU ble med på i fjor. For oss gikk prosjektet ut på at vi skulle sette sammen en musikkworkshop hovedsaklig for unger fra Stolac, men også fra andre byer i nærheten. Vi var da 8 studenter og 4 veiledere som skulle være der i en uke, og vi var innom byene Mostar, Stolac og Dubrovnik. Hvis jeg skulle fortelle om alt vi gjorde og hele opplegget ville det tatt en evighet, så jeg holder meg til mine tanker om turen.

Det var kjempeartig å få oppleve kulturen, landskapet, og de fantastiske menneskene som vi møtte der. Jeg hadde egentlig ingen formening om hvordan det skulle se ut i Bosnia Herzegovina, men ble likevel overrasket da vi kom dit. Frukttrær overalt, hus som enten var ganske nye og fine, eller totalødelagt og full av kulehull, flotte elver, minareter som sang ut bønnerop (hvor jeg opplevde en merkelig trang til å synge med) og kors plantet på høyder over byene. Kontrastene var mange og store.

Det morsomste var å jobbe med gitarelevene mine. Jeg hadde fire stykker og det er så utrolig motiverende som lærer å jobbe med elever som ikke bare er flinke, men også veldig tydelig viser at de syns det vi driver med er morsomt. I løpet av turen fikk jeg og flere av de andre en skikkelig selvtillitsboost som pedagoger (les: pedagååååg!), og jeg fikk se at det kunne være morsomt å jobbe som lærer. Den typen optimisme for mitt fremtidige yrke hadde jeg ikke hatt før i det hele tatt, og det kjennes utrolig godt å ha den nå. Håper virkelig at den varer. For de av dere som vil høre mer om turen og se bilder, blir dere rett og slett nødt til å snakke med meg ansikt til ansikt!

Ellers har jeg vært på stjernekikking. Jeg leste rykter i avisene og diverse blogger om en meteorstorm, kjent som Leonidene.* Det var ikke mye til storm, mer som spredte dråper. Jeg så hele 4 stjerneskudd til sammen. Noe som er kult i seg selv, men jeg hadde forventet så mye mer. Skuffelsen var rimelig stor. Men det var en hyggelig kveld å stå ute og se på stjerner. For ikke å snakke om at vi traff på en hel flokk med ender. Så for meg filmtittelen “Attack of the ducks!” da de kravlet opp av Nidelva og mot oss med “Mat!” skrevet i øynene.

*Jeg tenker litt på det som Leonidenes natt, rett og slett på grunn av et hørespill som gikk i radioteateret da jeg var lita, som har satt varige spor etter seg. Det het I Trifidenes dager, men jeg tenker alltid at det het Trifidenes natt. Ergo koblingen. Sånn btw…

Hendelsen i Prinsenkrysset

Posted on by

Jeg har fortalt denne historien til bare tre personer så langt, og har fått litt forskjellige reaksjoner. Mest på grunn av måten jeg fortalte det på tror jeg. Slike historier har også en tendens til å bli morsommere når man får dem litt på avstand. For når det skjedde var det alt annet enn morsomt.

Dette var faktisk mandagen mellom Vår Frue-konserten(lørdag) og interpretasjonen(tirsdag). Mandager generelt har ikke et godt rykte på seg, og denne mandagen var særdeles mandagsk*. Som nevnt i tidligere post var jeg litt smådeprimert og dagen hadde ikke gått spesielt bra. Jeg var på tur hjem for å deppe og slappe av, og bestemte meg for å ta ruta over torget og Prinsenkrysset. Så jeg sto der på sykkelen min og ventet på grønn mann. Da han endelig kom begynte jeg å sykle, og kjente plutselig at noe dro i det ene buksebenet. Før jeg visste ordet av det fikk jeg ikke pedalene rundt lenger og buksa mi satt fast i pedalfestet uten noe rom for bevegelse. Midt i gata. Jeg måtte selvfølgelig stoppe og prøvde å komme meg tilbake på fortauet for å få foten min løs. Noe som ikke er så lett når man står på en sykkel man skal ha med seg og kun kan hinke på ett bein. Da jeg endelig fikk bala meg tilbake og skulle komme meg løs, viste det seg at det heller ikke var så lett. Jeg stod en god stund og strevde, lenge nok til at det ble en ny grønn mann og det kom et par gående mot meg. “Ja! Hjelp!” tenkte jeg i mitt stille sinn. Men nei, de stilte seg opp to meter unna og begynte å kline. “Takk ska du faaaan mæ ha!” Jeg skulle ønske jeg hadde sagt det høyt. At folk virkelig ikke gidder å hjelpe andre mennesker i nød (med en rimelig vid definisjon av nød).

*(Og ja, dette er et ord, for jeg fant det nettopp på!)

Forresten, nevnte jeg at Prinsenkrysset er et av kryssene i Trondheim hvor det sitter mest folk og har utsikt til hva som skjer? Jeg stod rett ved en irsk pub, og BrukBar, en frisørsalong, Egon og en annen restaurant er rett over gata for det igjen. For ikke å snakke om alle menneskene som pleier å stå i Kongens gate og vente på bussene. Så mens jeg sleit var jeg rimelig selvbevisst, og mer og mer flau etterhvert som jeg ikke kom meg løs.

Endelig! Buksa begynte å løsne og jeg var fri! Igjen måtte jeg stå og vente på grønn mann, med rimelig varme og røde kinn. Ganske forkava, flau og egentlig litt pissed off på folk for at ingen hjalp meg, kom jeg meg endelig over og kunne sykle videre. Og det var hendelsen i Prinsenkrysset.

Jeg fortalte dette først til Marianne, da hun kom hjem fra spilling. Det satt fremdeles ganske ferskt i minnet og humøret var omtrent på bunn. Marianne being who she is prøvde å muntre meg opp, men det ville jeg ikke ha noe av! Jeg var i dårlig humør, basta! De neste jeg fortalte det til var Toril og Tom Erik, som reagerte med å le, en ikke uventet eller ubegrunnet reaksjon. Men selv om det er morsomt nå, var det virkelig bare en ekstremt pinlig situasjon.

Det som slår meg i ettertid er hvor lite som egentlig skal til for å ødelegge humøret hvis man har en litt dårlig periode til å begynne med. Den dagen føltes det som om alt var galt i utgangspunktet, og nå hadde til og med buksa og sykkelen slått seg sammen og konspirert mot meg! Da kan det ikke bli verre. Føles det som i hvert fall. Men så våkner man dagen etter og ting går bedre. It’s a funny old world.

Memento

Posted on by

Akkurat nå er klokka 01.13 og lørdagen er veldig ung. Det har blitt mørkt i Nord-Norge om natten. Som vanlig bringer august ubønnhørlig med seg høsten, og det kjennes i kropp og sinn. Spesielt siden jeg satte på Songs to a Seagull. Det er en høstplate for meg, mener jeg har nevnt dette før… Jeg tror jeg er klar for høsten. Sommeren her hjemme har vært ubeskrivelig fantastisk og dessverre blir det nok lenge til neste gang. Men jeg begynner å høre Trondheim kalle på meg, og Kalvskinnet virker som en fantastisk verden å tilbringe høsten med nytt speilreflekskamera. Forhåpentligvis blir det ikke for mye regn, men det kan være for mye å håpe på.

Beklager kortheten og merkeligheten til denne posten. Det ble på en måte en stemningsrapport, et forsøk på å formidle en følelse jeg fikk. Men noe kan ikke ord uttrykke. Alas. Men det er følelsen av at høsten er her, og det har blitt mørkt om natten igjen. Dette er jo selvsagt relativt, jeg er jo nordlending og vant med at sola er bak fjellet knapt en time før den er der igjen. Og nå som den ikke gjør det virker det mørkt. Men lyst og. For snart er det høst.

Hører på: Joni Mitchell — Michael from Mountains

Call me April. April Fish.

Posted on by

1. april er jo kjent som dagen der alle prøver å lure alle. Jeg husker da jeg var lita og prøvde fortvilt å komme på noe som var så bra at noen gikk på det uten at det skulle være for slemt. Det er faktisk litt sånn syns jeg. For å få til å lure noen, særlig noen som er klar over hvilken dato det er, så må det nesten være så alvorlig at det ikke kan være en spøk. Finne på at noen er gravid, at huset brenner eller at noen har blitt akutt syk. Og da er det ikke så morsomt lenger, spesielt siden man risikerer at personen man lurer blir sint på deg etterpå. Så jeg har gitt litt opp det der med å lure folk. Jeg syns nesten 1. april er en litt ekkel dag fordi jeg blir så sinnsykt skeptisk til alt og alle.

Det ironiske er jo at 1. april er en faktisk dato. Man burde nesten se den komme, men likevel blir folk lurt stadig vekk. Spesielt morsomt er det å følge med på hva media gjør ut av det. Jeg hørte et kåseri der kåsøren påpekte at det var dagen i året der media fabrikerte falske nyheter og prøvde etter beste evne å lure deg. Han turte ikke tenke på hva de gjorde ellers i året. Nyheter 1. april: Giske som biskop og Dagbladet solgt til et engelsk selskap. Men den jeg syns var litt morsom var Statkraft sin. De hadde laga en reklame, som så veldig profesjonell og ordentlig ut, om den nye sensasjonen Stjernekraft, der en satelitt-lignende sak samler opp gammastråling fra eksploderende stjerner. Én eksploderende stjerne hadde angivelig nok energi i seg til å forsyne hele verden i hele fem år. Her er det jeg syns var best: De kalte disse satelitt-lignende greiene for “gammafangere”! Hvis man ikke skjønte det var en aprilspøk til å begynne med, burde man skjønne det bare på grunn av det navnet! I dag har de kommet med en ny reklame der de melker aprilspøken for alt det er verdt for å promotere seg selv og at de satser på energi fra saltvann, tidevann og bølgekraft, og at stjernekraft kanskje ikke kommer til å være en så dum idé i fremtida. Jeg håper inderlig de kaller de eventuelle apparatene for noe annet enn gammafangere…

In other news, ja, jeg gikk på en spøk i år. For dere som har mac, så vet dere at man har et innebygd kamera som heter iSight. Et mac-forum på internett hadde lagt ut en artikkel om et flott nytt program som lovte mange nye funksjoner til det kameraet, blant annet å justere lysbalansen og zoom og all slags fancy ting. De kalte dette programmet iGlasses. Og jeg tenkte: “Oi, så bra! Æ syns kameraet verkeli træng nåkka sånt, før æ syns at det sug litt.” Så jeg sendte linken til storebror, som øyeblikkelig (double entendre intended) tok den og svarte: “iGlasses… REEEALLY?” Nei huff, vi ser hvor the brains har endt opp i familien Bjelland.

April Fish