Carousel of Time

“And go round and round and round,

In the circle game.”

Hver eneste høst merker jeg akkurat hvor sant det er. Joni og hennes visdomsord, treffer meg hver gang. Som vanlig har jeg begynt å høre på musikk som er min typiske høstmusikk. Og tenker mange av de samme tingene jeg tydeligvis tenker på om høsten. I hvert fall ifølge bloggen min, for hver eneste idé jeg har fått den siste tiden har jeg allerede skrevet om en eller annen høst før denne. Snakk om resirkulering. Kanskje det er fordi jeg hører på den samme musikken? Den setter i gang tankebaner som er kjente og kjære, og jeg tenker at dette var noe genialt nytt noe! Noe det selvfølgelig ikke er. Det er bare jeg som har en abysmally dårlig hukommelse.

Men noe som er nytt og litt breaking news er at jeg for første gang i mitt liv har blitt en ekte school dropout. Jeg har sluttet på spansk. Og er særdeles fornøyd med meg selv for å ha gjort det. Selv om en del av meg føler seg som en skikkelig skuffelse og failure. På videregående ble jeg veldig lei skolen, og gjorde minimalt med arbeid, men det falt meg aldri inn å slutte. Det har jeg altså gjort nå. Studiet var ikke helt det jeg hadde tenkt det skulle være, og jeg hadde mine tvil som jeg har slitt med hele tiden. Jeg utsatte innleveringa av pedagogikkmappen min i vår, og skal levere den til jul. Og jeg skal (forhåpentligvis) prøvespille i London før jul. Det ble rett og slett for mye med spansk på toppen av alt det. Så jeg har sluttet. Etter en del runder med meg selv.

Når det gjelder stikkordsbloggen og det jeg nevner om å ha blitt en gråter… Jeg har forandret meg etter at mormor døde i sommer, og det har hatt en mye større effekt på meg enn jeg trodde det skulle ha. Den eneste måten jeg kan beskrive det på er sorg. Jeg tror ikke jeg helt har følt sorg på denne måten før. Det ene øyeblikket har jeg det helt fint og i det neste er jeg kjempetrist. Hvert eneste blogginnlegg jeg har prøvd å skrive om det har endt opp med at jeg blir for lei meg til å skrive videre eller føler at jeg ikke klarer å do it justice.

Vanligvis når det er triste scener i filmer eller serier er det jeg som ikke blir så veldig rørt, er litt kynisk og spøker det vekk fordi jeg syns det er dårlig eller teit. Men nå får alt meg til å gråte. I sommer så jeg en episode av LA Ink og begynte å gråte av historien til en fyr som var med som fortalte om moren som døde. Det sier ganske mye når jeg vanligvis pleide å bli irritert og gjøre narr av de som er med. Likevel er jeg meg selv lik. Jeg liker ikke å gråte fremfor andre. Det er en eller annen sperre jeg har som kobler av følelsene mine hvis det er andre til stede. Den har blitt ganske mye svakere etter sommeren, og når det nå skjer noe trist på tv mens jeg er sammen med andre, slutter jeg rett og slett å se på og tenker på helt andre ting som ikke er triste. Bare for å slippe å gråte fremfor folk. Selv om det er noen av de beste vennene mine eller familien min. Som om det er flaut å bli rørt av noe.

“Yesterday, a child came out to wander
Caught a dragonfly inside a jar.
Fearful when the sky was full of thunder
And tearful at the falling of a star.”