Jeg har egentlig ingen forklaring på hvorfor jeg ikke har skrevet noe. Jeg har bare ikke følt for det. Helt ærlig føler jeg fremdeles ikke for det. Men jeg vil føle for det, hvis du skjønner hva jeg mener. Så jeg prøver igjen.

Siden sist har jeg flyttet, som sikkert de fleste av dere allerede vet, og bor nå i Ravnkloa. Kollektivdagene er over, og det er jeg veldig glad for egentlig. Jeg har hatt noen ganske fantastiske “samboere”, men herrefred, det er deilig å bo alene nå. Ellers prøver jeg som Iselin kaller det, å overleve.

Fremtiden er usikker, men som Trond Viggo sier:

Jeg hadde tenkt å bruke en annen video, men jeg måtte bare bruke denne. Kammerpikene er et damekor fra Sortland og omegn, og Iselin sin mamma er med!

Noen dager smaker ikke kaffe godt. Huff, jeg vet det er helligbrøde bare å tenke det, men det er sant. And likewise, er det noen dager musikk ikke er noe fint. Det er bare støy som gjør hodet slitent.

Men så er det til gjengjeld de dagene da kaffe er så utrolig godt, at man ikke får nok. Ikke før man nesten klatrer på veggene av koffeinen. Og musikk er så fint at man kan ikke skjønne at ikke alle går rundt i musikkdrevet ekstase! Den treffer deg på en måte den ikke har gjort før og man klarer faktisk å ta den inn over seg. Det skal også sies at kaffe og musikk er to av mine favoritting i hele verden.

Der var det! Poenget jeg ville frem til! Det å ta noe inn over, inn i eller til seg. De dagene man er virkelig mottagelig for nye eller gamle ting, er helt utrolige. Når man oppdager verden på nytt, på et vis.

Hvis du skjønner hva jeg mener?

Men denne gangen skal jeg det. For nå er jeg happylainen indeed! Her om dagen fikk jeg en liten sangsnutt på hjernen som jeg ikke visste hva var og det irriterte meg grenseløst. Etter å ha tenkt på det ganske lenge kom jeg frem til at det var ett eller annet vi hadde gjort på musikklinja, og spurte derfor Stine om hun visste hvilken sang det var. Ja, jeg spilte og tok opp fra iPhonen min og sendte den til henne. Så desperat var jeg. Og verre skulle det bli. Begge var enige om at det var noe vi hadde gjort på musikklinja og kjente det godt igjen, men kunne ikke komme på hva det var.

Så dagen etter sendte jeg lydklippet til Iselin i håp om at hun husket hva det var. Det gjorde hun ikke, men var enig i våre anslag så langt. Da fant jeg ut at jeg måtte sende det til flere folk og en mail ble sendt til musikklinjegjengen min. Ingrid sendte en mail tilbake hvor hun fortalte at den kjente hun godt igjen, men ikke et ord om hva det var. Så kom det! Åshild hadde svaret og youtube-link!

“And go round and round and round,

In the circle game.”

Hver eneste høst merker jeg akkurat hvor sant det er. Joni og hennes visdomsord, treffer meg hver gang. Som vanlig har jeg begynt å høre på musikk som er min typiske høstmusikk. Og tenker mange av de samme tingene jeg tydeligvis tenker på om høsten. I hvert fall ifølge bloggen min, for hver eneste idé jeg har fått den siste tiden har jeg allerede skrevet om en eller annen høst før denne. Snakk om resirkulering. Kanskje det er fordi jeg hører på den samme musikken? Den setter i gang tankebaner som er kjente og kjære, og jeg tenker at dette var noe genialt nytt noe! Noe det selvfølgelig ikke er. Det er bare jeg som har en abysmally dårlig hukommelse.

Men noe som er nytt og litt breaking news er at jeg for første gang i mitt liv har blitt en ekte school dropout. Jeg har sluttet på spansk. Og er særdeles fornøyd med meg selv for å ha gjort det. Selv om en del av meg føler seg som en skikkelig skuffelse og failure. På videregående ble jeg veldig lei skolen, og gjorde minimalt med arbeid, men det falt meg aldri inn å slutte. Det har jeg altså gjort nå. Studiet var ikke helt det jeg hadde tenkt det skulle være, og jeg hadde mine tvil som jeg har slitt med hele tiden. Jeg utsatte innleveringa av pedagogikkmappen min i vår, og skal levere den til jul. Og jeg skal (forhåpentligvis) prøvespille i London før jul. Det ble rett og slett for mye med spansk på toppen av alt det. Så jeg har sluttet. Etter en del runder med meg selv.

Når det gjelder stikkordsbloggen og det jeg nevner om å ha blitt en gråter… Jeg har forandret meg etter at mormor døde i sommer, og det har hatt en mye større effekt på meg enn jeg trodde det skulle ha. Den eneste måten jeg kan beskrive det på er sorg. Jeg tror ikke jeg helt har følt sorg på denne måten før. Det ene øyeblikket har jeg det helt fint og i det neste er jeg kjempetrist. Hvert eneste blogginnlegg jeg har prøvd å skrive om det har endt opp med at jeg blir for lei meg til å skrive videre eller føler at jeg ikke klarer å do it justice.

Vanligvis når det er triste scener i filmer eller serier er det jeg som ikke blir så veldig rørt, er litt kynisk og spøker det vekk fordi jeg syns det er dårlig eller teit. Men nå får alt meg til å gråte. I sommer så jeg en episode av LA Ink og begynte å gråte av historien til en fyr som var med som fortalte om moren som døde. Det sier ganske mye når jeg vanligvis pleide å bli irritert og gjøre narr av de som er med. Likevel er jeg meg selv lik. Jeg liker ikke å gråte fremfor andre. Det er en eller annen sperre jeg har som kobler av følelsene mine hvis det er andre til stede. Den har blitt ganske mye svakere etter sommeren, og når det nå skjer noe trist på tv mens jeg er sammen med andre, slutter jeg rett og slett å se på og tenker på helt andre ting som ikke er triste. Bare for å slippe å gråte fremfor folk. Selv om det er noen av de beste vennene mine eller familien min. Som om det er flaut å bli rørt av noe.

“Yesterday, a child came out to wander
Caught a dragonfly inside a jar.
Fearful when the sky was full of thunder
And tearful at the falling of a star.”

]]> http://oligarki.net/guro/2010/10/carousel-of-time/feed/ 6 http://oligarki.net/guro/2010/05/whisky-og-kaffe/ http://oligarki.net/guro/2010/05/whisky-og-kaffe/#comments Sun, 23 May 2010 16:49:27 +0000 Guro http://oligarki.net/guro/?p=240 Continue reading →]]> Jeg syns dagene går fryktelig fort for tiden, og det er nesten som om de blir kortere og kortere. Muligens fordi det er mer og mer som skal gjøres hver dag. Det er ikke lenge igjen til bachelor-eksamen eller til jeg skal levere eksamensmappen i pedagogikk, og begge krever rimelig mye arbeid. Jeg skulle ønske jeg kunne gjort bare en ting av gangen, slik at jeg kunne konsentrert meg bedre. Eller… det jeg egentlig mener er at jeg gjerne skulle sluppet alle ped-oppgavene jeg må skrive. De er rett og slett et herk.

Noe annet som er et herk: Allergi. Om det er allergien i seg selv eller allergimedisinen vet jeg ikke, men jeg er skikkelig slapp og trøtt for tiden. Og totalt ukonsentrert. Det er ekstremt upraktisk at eksamensperioden er lagt til den verste pollensesongen. Men nok syting, dere lurer nok fælt på hva jeg har gjort den siste måneden siden jeg er så stille på bloggfronten for tida. Advarsel: Ikke få for høye forventninger nå, det er stort sett det samme gamle som skjer. Likvel tenkte jeg å nevne noen høydepunkter:

Gitaristene på konservatoriet hadde nok en konsert i Vår Frue kirke. Selv om vi bare var tre som kunne spille den lørdagen, ble det en riktig så fin liten matinékonsert. Jeg spilte et av de større stykkene til eksamen min, og det gikk forholdsvis bra, til tross for ekstreme nerver. To av de mest ubehagelige opplevelsene jeg har er ofte minuttene rett før jeg skal spille, og når man spiller og kjenner at ting begynner å gå galt uten at man klarer å stoppe det.

Uka etter dro jeg på Spring Awakening sammen med trøndervennene. Og jeg ble veldig positivt overrasket! Vanligvis liker jeg ikke så godt oversettelser fra engelsk til norsk, mest fordi de er så dårlige og litt fordi jeg syns det er mye av meningen som forsvinner i oversettelsen. Hvorfor lese en dårlig oversettelse når man kan originalspråket? Men her likte jeg det skikkelig godt, og jeg syns hele oppsetningen var kjempebra. Det er rart det her med opplevelsens flyktighet. Jeg prøvde å høre på noen av sangene da jeg kom hjem, men det var ikke det samme med andre folk på et annet språk, i et helt annet format. Jeg vil liksom ha opplevelsen igjen. Og på et vis er det det som er så bra, du kan ikke gjenskape følelsen av å se det live. Man kan ikke bare ta frem sangfila på nytt eller se filmen en gang til. Det eneste vi har er minner og på et vis er det mye sterkere enn å se det på nytt. For opplevelsen blir aldri den samme.

Torsdag 6. mai dro gitaristene på skitur. Det er alltid så rart at det er vår nede i byen, men med en gang vi kommer opp i løypene er det masse snø. Jeg liker som kjent ikke å gå på ski, og eier ikke et par selv. Så jeg fikk låne Marianne sine ski og sko. Stavene var helt uaktuelt å bruke siden de er like høye som jeg er. Og faktisk var det jeg som hadde lengst ski av alle, noe som egentlig er litt komisk siden jeg tror jeg er lavest. Turen gikk kjempebra, ingen fall fra min side og jeg hadde det faktisk ganske morsomt selv på den skigående siden. Snakk om skrekkblandet fryd. Cognacen var i år byttet ut med whisky. Jeg hadde aldri smakt det før, men det var slettes ikke så verst. Spesielt ikke sammen med den fantastiske kokekaffen Jarl lager på tur!

17. mai ble behørig feiret! Fantastisk frokost hos Ida i klassen min sammen med den andre Guro, var ute og så på toget, drakk kaffe på kafé, dessverre ingen is (været var ikke akkurat optimalt), pølsekalas hos Ida etter toget med kaffe og kake til dessert. Det var en utrolig hyggelig dag, og det til tross for at 17. mai er langt fra yndlingsdagen min. Det virker nesten som om dette har vært måneden for å like ting jeg egentlig ikke liker. Eller enda verre, kanskje jeg har forandret meg..?