Kjære _________

Den kom i det minste før påske, sa ho. Joda. Det gjorde den. Så ble det et veldig uplanlagt og langvarig opphold fra skrivinga. Jeg har nevnt det tidligere, jeg er en dårlig blogger.

Jeg har egentlig ingen forklaring på hvorfor jeg ikke har skrevet noe. Jeg har bare ikke følt for det. Helt ærlig føler jeg fremdeles ikke for det. Men jeg vil føle for det, hvis du skjønner hva jeg mener. Så jeg prøver igjen.

Siden sist har jeg flyttet, som sikkert de fleste av dere allerede vet, og bor nå i Ravnkloa. Kollektivdagene er over, og det er jeg veldig glad for egentlig. Jeg har hatt noen ganske fantastiske “samboere”, men herrefred, det er deilig å bo alene nå. Ellers prøver jeg som Iselin kaller det, å overleve.

Fremtiden er usikker, men som Trond Viggo sier:

Jeg hadde tenkt å bruke en annen video, men jeg måtte bare bruke denne. Kammerpikene er et damekor fra Sortland og omegn, og Iselin sin mamma er med!

Kaffe og musikk. — Inspirert av Neko Case

Noen dager smaker ikke kaffe godt. Huff, jeg vet det er helligbrøde bare å tenke det, men det er sant. And likewise, er det noen dager musikk ikke er noe fint. Det er bare støy som gjør hodet slitent.

Men så er det til gjengjeld de dagene da kaffe er så utrolig godt, at man ikke får nok. Ikke før man nesten klatrer på veggene av koffeinen. Og musikk er så fint at man kan ikke skjønne at ikke alle går rundt i musikkdrevet ekstase! Den treffer deg på en måte den ikke har gjort før og man klarer faktisk å ta den inn over seg. Det skal også sies at kaffe og musikk er to av mine favoritting i hele verden.

Der var det! Poenget jeg ville frem til! Det å ta noe inn over, inn i eller til seg. De dagene man er virkelig mottagelig for nye eller gamle ting, er helt utrolige. Når man oppdager verden på nytt, på et vis.

Hvis du skjønner hva jeg mener?

Happylainen

Da jeg her om dagen var på kaffebesøk hos Toril og Tom Erik kom vi i snakk om bloggen min. Mest det at de hadde lest det forrige innlegget mitt og forventet at jeg var i dårlig humør og skulle muntre meg opp. Det skjedde ikke, fordi jeg var i veldig godt humør da jeg var hos dem. Toril følte faktisk det var litt urettferdig siden hun hadde brukt mye energi på å tenke på akkurat dette. Så de etterlyste at jeg skulle skrive innlegg som var litt mer “happylainen”. For å være helt ærlig vet jeg ikke om det kommer til å skje så ofte, siden jeg oftest skriver mens jeg er litt filosofisk og nostalgisk.

Men denne gangen skal jeg det. For nå er jeg happylainen indeed! Her om dagen fikk jeg en liten sangsnutt på hjernen som jeg ikke visste hva var og det irriterte meg grenseløst. Etter å ha tenkt på det ganske lenge kom jeg frem til at det var ett eller annet vi hadde gjort på musikklinja, og spurte derfor Stine om hun visste hvilken sang det var. Ja, jeg spilte og tok opp fra iPhonen min og sendte den til henne. Så desperat var jeg. Og verre skulle det bli. Begge var enige om at det var noe vi hadde gjort på musikklinja og kjente det godt igjen, men kunne ikke komme på hva det var.

Så dagen etter sendte jeg lydklippet til Iselin i håp om at hun husket hva det var. Det gjorde hun ikke, men var enig i våre anslag så langt. Da fant jeg ut at jeg måtte sende det til flere folk og en mail ble sendt til musikklinjegjengen min. Ingrid sendte en mail tilbake hvor hun fortalte at den kjente hun godt igjen, men ikke et ord om hva det var. Så kom det! Åshild hadde svaret og youtube-link!

Happylainen-bonanza! Jeg begynte å le og gikk ut og fortalte hele historien til Marianne og Anniken, men jeg var så excited at jeg snakket ekstremt fort og veldig nordlending, så ingen av dem forsto hva jeg sa. De bare nikket og smilte, og lo litt av meg. Jeg gikk så tilbake til rommet og så videoen, og da jeg kom ut igjen hadde de slått fast at det var fint å ha en nordlending (eller husdyr som Marianne kalte meg).

Til slutt kommer avsløringen. Her er St. Thomas – sangen som har plaget meg i flere dager! Det skulle gjerne vært en video rett på sida her, men jeg fikk ikke til å gjøre det av en eller annen grunn…

Carousel of Time

“And go round and round and round,

In the circle game.”

Hver eneste høst merker jeg akkurat hvor sant det er. Joni og hennes visdomsord, treffer meg hver gang. Som vanlig har jeg begynt å høre på musikk som er min typiske høstmusikk. Og tenker mange av de samme tingene jeg tydeligvis tenker på om høsten. I hvert fall ifølge bloggen min, for hver eneste idé jeg har fått den siste tiden har jeg allerede skrevet om en eller annen høst før denne. Snakk om resirkulering. Kanskje det er fordi jeg hører på den samme musikken? Den setter i gang tankebaner som er kjente og kjære, og jeg tenker at dette var noe genialt nytt noe! Noe det selvfølgelig ikke er. Det er bare jeg som har en abysmally dårlig hukommelse.

Men noe som er nytt og litt breaking news er at jeg for første gang i mitt liv har blitt en ekte school dropout. Jeg har sluttet på spansk. Og er særdeles fornøyd med meg selv for å ha gjort det. Selv om en del av meg føler seg som en skikkelig skuffelse og failure. På videregående ble jeg veldig lei skolen, og gjorde minimalt med arbeid, men det falt meg aldri inn å slutte. Det har jeg altså gjort nå. Studiet var ikke helt det jeg hadde tenkt det skulle være, og jeg hadde mine tvil som jeg har slitt med hele tiden. Jeg utsatte innleveringa av pedagogikkmappen min i vår, og skal levere den til jul. Og jeg skal (forhåpentligvis) prøvespille i London før jul. Det ble rett og slett for mye med spansk på toppen av alt det. Så jeg har sluttet. Etter en del runder med meg selv.

Når det gjelder stikkordsbloggen og det jeg nevner om å ha blitt en gråter… Jeg har forandret meg etter at mormor døde i sommer, og det har hatt en mye større effekt på meg enn jeg trodde det skulle ha. Den eneste måten jeg kan beskrive det på er sorg. Jeg tror ikke jeg helt har følt sorg på denne måten før. Det ene øyeblikket har jeg det helt fint og i det neste er jeg kjempetrist. Hvert eneste blogginnlegg jeg har prøvd å skrive om det har endt opp med at jeg blir for lei meg til å skrive videre eller føler at jeg ikke klarer å do it justice.

Vanligvis når det er triste scener i filmer eller serier er det jeg som ikke blir så veldig rørt, er litt kynisk og spøker det vekk fordi jeg syns det er dårlig eller teit. Men nå får alt meg til å gråte. I sommer så jeg en episode av LA Ink og begynte å gråte av historien til en fyr som var med som fortalte om moren som døde. Det sier ganske mye når jeg vanligvis pleide å bli irritert og gjøre narr av de som er med. Likevel er jeg meg selv lik. Jeg liker ikke å gråte fremfor andre. Det er en eller annen sperre jeg har som kobler av følelsene mine hvis det er andre til stede. Den har blitt ganske mye svakere etter sommeren, og når det nå skjer noe trist på tv mens jeg er sammen med andre, slutter jeg rett og slett å se på og tenker på helt andre ting som ikke er triste. Bare for å slippe å gråte fremfor folk. Selv om det er noen av de beste vennene mine eller familien min. Som om det er flaut å bli rørt av noe.

“Yesterday, a child came out to wander
Caught a dragonfly inside a jar.
Fearful when the sky was full of thunder
And tearful at the falling of a star.”