Judgement call

“I don’t want to make a mistake.”

“Your guard is up before you hit the ball?”

“I’m not preparing to hit my shot; I’m prepping to judge my future mistake.”

Leste akkurat dette, og det traff litt for godt. Svei litt faktisk. Det her er meg i et nøtteskall når det gjelder, vel, stort sett det meste jeg foretar meg.

Det skal ikke mer til enn at noe skjer én gang, før det dannes en forventing om at det kommer til å skje neste gang og. For meg er dette sant mest med negative opplevelser. Det er faktisk ganske sjelden at jeg forventer meg at noe godt skal skje igjen. Det har totalt forgiftet mitt forhold til å spille for folk, for eksempel. De gode opplevelsene blir alltid overskygget av de dårlige.

“Maybe because I don’t really believe that it’s going to work and then I make sure that it doesn’t work.”

Hvis det bare fantes en lett vei til å bryte slike mønstre. Men det er kanskje et poeng det óg. Det er ingenting som er lett. Dette mener jeg på begge måter det kan leses som. Det eneste som er lett er ingenting, og det er ikke noe som er lett. Hvis du mener hva jeg skjønner.

 

Rollespill

Hvis du nå vil lese om folk som kler seg ut og later som om de er alver i skogen, eller mer erotiske versjoner sådan, så er du på feil plass. Tenkte jeg bare skulle advare deg.

Alle er del av et slags rollespill hver dag. I hvert fall føles det sånn for meg. Jeg skrev et innlegg for en stund siden om hvordan man kan oppfatte seg selv og hvordan andre oppfatter deg. At man er noen andre i hodet sitt. Det er litt det jeg tenker på nå. For jeg havner alltid i en eller annen “rolle” avhengig av hvem jeg er sammen med. Jeg tror det gjelder de fleste mennesker egentlig. For ikke å snakke om at det finnes folk som er så fascinert av dette at de forsker på det. Gruppedynamikk og greier.

Av og til er det litt deilig. Det er som å ta på seg et par velbrukte sko. Man slipper å prøve så hardt fordi man allerede har en rolle. Man trenger ikke å gjøre noe spesielt, for man fyller den bare ved å være der.

Av og til er det kvelende. Alt jeg vil er å bryte ut av den formen jeg føler jeg har blitt presset inn i. Som om noen har tvunget meg inn i den. Det merkelige er jo at det er vi selv som plasserer oss i dem. Jeg har den rollen jeg har fordi jeg er meg. Og det er problemet. For ganske ofte vil jeg være alt og alle andre enn meg selv.

Kjære leser

Jeg er en dårlig blogger. Jeg skriver sjeldent, innleggene er ikke spesielt lange; nesten litt kryptiske innimellom. Ikke nevner jeg klær eller mote og sånt, og snakker heller ikke om personlige ting som er så personlige at folk flest føler de ikke burde lest det. Noe jeg ofte føler når jeg leser andres blogger. Relativt ofte spør jeg meg selv om hva jeg egentlig skriver om og hvorfor jeg i det hele tatt gjør det. Og blir vanligvis litt kvalm av hvor mange ganger ordet “jeg” blir brukt i løpet av noen få, korte paragrafer. Noe som resulterer i at det ikke blir så veldig mange flere innlegg.

Likevel lurer jeg på hva som gjør en god blogger. Rettskrivning?

Det jeg har kommet frem til, er at jeg ikke bryr meg om god og dårlig. I det hele tatt. Selv om jeg på en merkelig måte er fornøyd med å kalle meg selv en dårlig blogger. Jeg skriver sånn som jeg gjør fordi jeg liker det, og jeg har heller ingen ambisjoner om å bli noen superblogger. Likevel bruker jeg tid og energi på å ha dårlig samvittighet på grunn av bloggen. Noe jeg herved har bestemt meg for å slutte med. So there you have it.

Jeg er en dårlig blogger. Og jeg lover å blogge så dårlig som jeg kan.