Sporadisk

Er jeg. Spesielt her på bloggen. Den siste tiden (ca siden siste oppdateringen her) har jeg lurt på om jeg i det hele tatt vil ha en blogg, og hva som skal være i den. Siden før jul har jeg nemlig jobbet på en musikklinje, og jeg har blitt superparanoid for at elevene mine skal finne ting jeg legger ut på nettet. Spesielt denne bloggen hvor jeg har skrevet om mye rart. Jeg klarer ikke skrive når jeg hele tiden holder tilbake.

Og ja, jeg har googlet meg selv… Selvopptattheten kjenner tydeligvis ingen grenser.

Det jeg har kommet frem til er at jeg skal fortsette å blogge, men kanskje på en litt annen måte enn før. Det kommer innlegg sporadisk og når jeg føler for det. Hvis det er noen som vil lese, eller i det hele tatt sjekker denne bloggen, velkommen innom. Sporadisk.

Her er den siste tiden i stikksetninger, siden stikkord er for pyser.

  1. Fast dagjobb er fantastisk.
  2. Holde styr på økonomien e nåkka hælsikes mainnskjit.
  3. Det kan være forbausende givende å være lærer.
  4. Det kan være forbausende frustrerende å være lærer.
  5. Man ser rare ting, eller skal man si folk, på toget.
  6. Hvorfor har jeg ikke kjøpt meg iPad før?
  7. Museum er kult!
  8. Origami er morsomt!
  9. Zorro, verdens mest fantastiske og ukattete katt, har vandret heden.

 

Rollespill

Hvis du nå vil lese om folk som kler seg ut og later som om de er alver i skogen, eller mer erotiske versjoner sådan, så er du på feil plass. Tenkte jeg bare skulle advare deg.

Alle er del av et slags rollespill hver dag. I hvert fall føles det sånn for meg. Jeg skrev et innlegg for en stund siden om hvordan man kan oppfatte seg selv og hvordan andre oppfatter deg. At man er noen andre i hodet sitt. Det er litt det jeg tenker på nå. For jeg havner alltid i en eller annen “rolle” avhengig av hvem jeg er sammen med. Jeg tror det gjelder de fleste mennesker egentlig. For ikke å snakke om at det finnes folk som er så fascinert av dette at de forsker på det. Gruppedynamikk og greier.

Av og til er det litt deilig. Det er som å ta på seg et par velbrukte sko. Man slipper å prøve så hardt fordi man allerede har en rolle. Man trenger ikke å gjøre noe spesielt, for man fyller den bare ved å være der.

Av og til er det kvelende. Alt jeg vil er å bryte ut av den formen jeg føler jeg har blitt presset inn i. Som om noen har tvunget meg inn i den. Det merkelige er jo at det er vi selv som plasserer oss i dem. Jeg har den rollen jeg har fordi jeg er meg. Og det er problemet. For ganske ofte vil jeg være alt og alle andre enn meg selv.

Kjære _________

Den kom i det minste før påske, sa ho. Joda. Det gjorde den. Så ble det et veldig uplanlagt og langvarig opphold fra skrivinga. Jeg har nevnt det tidligere, jeg er en dårlig blogger.

Jeg har egentlig ingen forklaring på hvorfor jeg ikke har skrevet noe. Jeg har bare ikke følt for det. Helt ærlig føler jeg fremdeles ikke for det. Men jeg vil føle for det, hvis du skjønner hva jeg mener. Så jeg prøver igjen.

Siden sist har jeg flyttet, som sikkert de fleste av dere allerede vet, og bor nå i Ravnkloa. Kollektivdagene er over, og det er jeg veldig glad for egentlig. Jeg har hatt noen ganske fantastiske “samboere”, men herrefred, det er deilig å bo alene nå. Ellers prøver jeg som Iselin kaller det, å overleve.

Fremtiden er usikker, men som Trond Viggo sier:

Jeg hadde tenkt å bruke en annen video, men jeg måtte bare bruke denne. Kammerpikene er et damekor fra Sortland og omegn, og Iselin sin mamma er med!

Carousel of Time

“And go round and round and round,

In the circle game.”

Hver eneste høst merker jeg akkurat hvor sant det er. Joni og hennes visdomsord, treffer meg hver gang. Som vanlig har jeg begynt å høre på musikk som er min typiske høstmusikk. Og tenker mange av de samme tingene jeg tydeligvis tenker på om høsten. I hvert fall ifølge bloggen min, for hver eneste idé jeg har fått den siste tiden har jeg allerede skrevet om en eller annen høst før denne. Snakk om resirkulering. Kanskje det er fordi jeg hører på den samme musikken? Den setter i gang tankebaner som er kjente og kjære, og jeg tenker at dette var noe genialt nytt noe! Noe det selvfølgelig ikke er. Det er bare jeg som har en abysmally dårlig hukommelse.

Men noe som er nytt og litt breaking news er at jeg for første gang i mitt liv har blitt en ekte school dropout. Jeg har sluttet på spansk. Og er særdeles fornøyd med meg selv for å ha gjort det. Selv om en del av meg føler seg som en skikkelig skuffelse og failure. På videregående ble jeg veldig lei skolen, og gjorde minimalt med arbeid, men det falt meg aldri inn å slutte. Det har jeg altså gjort nå. Studiet var ikke helt det jeg hadde tenkt det skulle være, og jeg hadde mine tvil som jeg har slitt med hele tiden. Jeg utsatte innleveringa av pedagogikkmappen min i vår, og skal levere den til jul. Og jeg skal (forhåpentligvis) prøvespille i London før jul. Det ble rett og slett for mye med spansk på toppen av alt det. Så jeg har sluttet. Etter en del runder med meg selv.

Når det gjelder stikkordsbloggen og det jeg nevner om å ha blitt en gråter… Jeg har forandret meg etter at mormor døde i sommer, og det har hatt en mye større effekt på meg enn jeg trodde det skulle ha. Den eneste måten jeg kan beskrive det på er sorg. Jeg tror ikke jeg helt har følt sorg på denne måten før. Det ene øyeblikket har jeg det helt fint og i det neste er jeg kjempetrist. Hvert eneste blogginnlegg jeg har prøvd å skrive om det har endt opp med at jeg blir for lei meg til å skrive videre eller føler at jeg ikke klarer å do it justice.

Vanligvis når det er triste scener i filmer eller serier er det jeg som ikke blir så veldig rørt, er litt kynisk og spøker det vekk fordi jeg syns det er dårlig eller teit. Men nå får alt meg til å gråte. I sommer så jeg en episode av LA Ink og begynte å gråte av historien til en fyr som var med som fortalte om moren som døde. Det sier ganske mye når jeg vanligvis pleide å bli irritert og gjøre narr av de som er med. Likevel er jeg meg selv lik. Jeg liker ikke å gråte fremfor andre. Det er en eller annen sperre jeg har som kobler av følelsene mine hvis det er andre til stede. Den har blitt ganske mye svakere etter sommeren, og når det nå skjer noe trist på tv mens jeg er sammen med andre, slutter jeg rett og slett å se på og tenker på helt andre ting som ikke er triste. Bare for å slippe å gråte fremfor folk. Selv om det er noen av de beste vennene mine eller familien min. Som om det er flaut å bli rørt av noe.

“Yesterday, a child came out to wander
Caught a dragonfly inside a jar.
Fearful when the sky was full of thunder
And tearful at the falling of a star.”