Nabohat?

Selv om jeg ofte sier det, så er det veldig sjelden at jeg hater noe. Jeg mener, virkelig hater. Det er et ganske sterkt ord og en enda sterkere følelse, så det skal noe til. Men når naboen min begynner å borre og styre rett over hodet mitt når jeg ligger og sover, sånn cirka 45 min før jeg egentlig skal stå opp, da hater jeg naboen min. Jeg mener, virkelig hater. Det går som regel over når jeg har stått opp, da er jeg bare rimelig irritert. Hvorfor borre kvart over åtte om morran i ti minutter, slik at du vekker folk, men ikke en eneste gang til i løpet av dagen? Og jeg vet at du er hjemme, jeg hører deg trampe rundt skal du tro!

Dette skrev jeg en eller annen gang i 2007, rett etter at jeg hadde flyttet inn i Griffenfelds gate. Heldigvis har det blitt betraktelig mye mindre borring siden da.

Men. Det er alltid et men. Naboen min er fremdeles glad i å stå opp tidlig og i å trampe. Jeg lurer veldig på hva som besetter en person til å stå opp klokken åtte på en lørdags morgen og gå rundt omkring. Det er ikke spesielt gigantiske leiligheter her, så jeg skjønner heller ikke hvor det er naboen går hele tiden. Where did you come from, where did you go?

Når man i tillegg til å gå veldig tungt, og burde hatt tilnavnet Trampe (som kaninen, ikke sykkelheisen), begynner å vaske klokken åtte på en lørdags morgen, da kjenner jeg at jeg blir litt irritert. Lyden av en gammeldags vaskekost som skriker idet den blir dratt over gulvet kan virkelig bringe frem nabohateren i meg.

Nevnte jeg forresten at dette er den naboen som klager på gitarspillingen min? Neste gang hun klager er jeg fristet til å si at hvis det høres ut som om hun driver og går ute i stua mi, er det jo bare rett og rimelig at det høres ut som om jeg sitter i hennes og spiller gitar!

Uten tittel

Det skjer så mye og så lite på samme tid. Det er rart at det går an i det hele tatt, men sånn er nå ståa. Så derfor tenkte jeg at jeg kunne ha en liten hverdagsoppdatering.

Hva er det med meg og kaffekoppene for tiden, sier du? Jo, nu ska du hør! La oss begynne ved begynnelsen: Både Anniken og Marianne har flyttet ut, og med dem dro også kaffekoppene våre. Eller, Marianne sine kaffekopper, som jeg trodde tilhørte leiligheten. Noe de altså ikke gjorde. Så jeg har gått noen uker og drukket kaffe og te av glass. Jeg er prinsipielt imot kaffe i glass. Sånn egentlig. Men jeg må innrømme at etter litt oppmuntring fra Åshild var det en litt morsom avveksling. Men på et tidspunkt vil jeg ha en hank!

I helga fikk jeg besøk av Ingrid og Jiri, hennes hyggelige tsjekkiske kjæreste. De ville på kulturhelg til Trondheim og ble innlosjert på det gamle kjøkkenet i Griffenfelds gate. Etter at Ingrid vekket meg med krafsing på døra lørdag morgen, kom jeg ut av rommet og blir møtt med utbruddet: “Guro! Du har ikkje kaffekoppa!” av en skikkelig entusiastisk Ingrid. Nei det hadde jeg ikke, måtte jeg jo bare innrømme. Så da jeg litt senere fikk en gave hadde jeg jo en liten anelse om hva det var inni. Og der var det to flotte kopper fra Indiska (se bildet)! Jeg ble ekstremt glad for dem, endelig har kaffen en verdig serveringsform!

Ellers i helga har det vært kjempemange konserter siden Institutt for musikk har hatt prosjektuke og avsluttet med å vise frem det de hadde jobbet med. Det de også hadde var en avslutningsfest, som jeg da dro på, mens Ingrid og Jiri var på jazzkonsert. Det var utrolig morsomt å henge med folk igjen, men på søndag var jeg ikke helt i toppform for å si det slik. Stakkars besøket endte med å gå ut på restaurant for og spise før de dro tilbake til Dovre.

Og nå holder jeg på med forberedelser til prøvespill i Oslo neste uke. Må innrømme at jeg gruer meg litt, siden jeg ikke føler at det går så bra. Før prøvespillet mitt i London var jeg ekstremt nervøs, og hørte mye på Kråkesølv. En av tekstene tenkte jeg feil hver eneste gang jeg fikk den på hjernen, og jeg lurer på om det var underbevisstheten min som prøvde å roe meg ned. For det jeg tenkte var: “Æ e ikkje redd, det bære kjennes sånn ut”. Og det er ikke det teksten er. Men på et merkelig vis var det litt betryggende å tenke det.

Småting

Det er mange småting i hverdagen som gjør meg glad, entusiastisk eller som rett og slett bare får meg til å le. Jeg hadde opprinnelig tenkt å lage en bloggpost og fortelle litt om disse tingene. Men det er ikke så lett å komme på når man setter seg ned og tenker etter.

Noen av dere fikk sikker med dere at det glapp ut et utkast til en post her om dagen. Der snakket jeg om at jeg ville ha en annen plass å legge ut diverse ting jeg kom over. Jeg har nå laget den plassen. Jeg kommer til å bruke det litt som en hybrid mellom blogg og facebook; legge ut bilder, videoer, sitater osv som jeg av en eller annen grunn føler for å dele. Det er den Andre Siden av Blå, som ikke nødvendigvis inneholder de helt store tankene eller lange innlegg, men små perler (eller gråstein) jeg kommer over i min hverdag.

Og her nederst skulle jeg gjerne hatt en video, men av en eller annen grunn liker ikke bloggen min slike ting. Så det får holde med en link! Take it away, Grethe og Benny!

Whisky og kaffe

Jeg syns dagene går fryktelig fort for tiden, og det er nesten som om de blir kortere og kortere. Muligens fordi det er mer og mer som skal gjøres hver dag. Det er ikke lenge igjen til bachelor-eksamen eller til jeg skal levere eksamensmappen i pedagogikk, og begge krever rimelig mye arbeid. Jeg skulle ønske jeg kunne gjort bare en ting av gangen, slik at jeg kunne konsentrert meg bedre. Eller… det jeg egentlig mener er at jeg gjerne skulle sluppet alle ped-oppgavene jeg må skrive. De er rett og slett et herk.

Noe annet som er et herk: Allergi. Om det er allergien i seg selv eller allergimedisinen vet jeg ikke, men jeg er skikkelig slapp og trøtt for tiden. Og totalt ukonsentrert. Det er ekstremt upraktisk at eksamensperioden er lagt til den verste pollensesongen. Men nok syting, dere lurer nok fælt på hva jeg har gjort den siste måneden siden jeg er så stille på bloggfronten for tida. Advarsel: Ikke få for høye forventninger nå, det er stort sett det samme gamle som skjer. Likvel tenkte jeg å nevne noen høydepunkter:

Gitaristene på konservatoriet hadde nok en konsert i Vår Frue kirke. Selv om vi bare var tre som kunne spille den lørdagen, ble det en riktig så fin liten matinékonsert. Jeg spilte et av de større stykkene til eksamen min, og det gikk forholdsvis bra, til tross for ekstreme nerver. To av de mest ubehagelige opplevelsene jeg har er ofte minuttene rett før jeg skal spille, og når man spiller og kjenner at ting begynner å gå galt uten at man klarer å stoppe det.

Uka etter dro jeg på Spring Awakening sammen med trøndervennene. Og jeg ble veldig positivt overrasket! Vanligvis liker jeg ikke så godt oversettelser fra engelsk til norsk, mest fordi de er så dårlige og litt fordi jeg syns det er mye av meningen som forsvinner i oversettelsen. Hvorfor lese en dårlig oversettelse når man kan originalspråket? Men her likte jeg det skikkelig godt, og jeg syns hele oppsetningen var kjempebra. Det er rart det her med opplevelsens flyktighet. Jeg prøvde å høre på noen av sangene da jeg kom hjem, men det var ikke det samme med andre folk på et annet språk, i et helt annet format. Jeg vil liksom ha opplevelsen igjen. Og på et vis er det det som er så bra, du kan ikke gjenskape følelsen av å se det live. Man kan ikke bare ta frem sangfila på nytt eller se filmen en gang til. Det eneste vi har er minner og på et vis er det mye sterkere enn å se det på nytt. For opplevelsen blir aldri den samme.

Torsdag 6. mai dro gitaristene på skitur. Det er alltid så rart at det er vår nede i byen, men med en gang vi kommer opp i løypene er det masse snø. Jeg liker som kjent ikke å gå på ski, og eier ikke et par selv. Så jeg fikk låne Marianne sine ski og sko. Stavene var helt uaktuelt å bruke siden de er like høye som jeg er. Og faktisk var det jeg som hadde lengst ski av alle, noe som egentlig er litt komisk siden jeg tror jeg er lavest. Turen gikk kjempebra, ingen fall fra min side og jeg hadde det faktisk ganske morsomt selv på den skigående siden. Snakk om skrekkblandet fryd. Cognacen var i år byttet ut med whisky. Jeg hadde aldri smakt det før, men det var slettes ikke så verst. Spesielt ikke sammen med den fantastiske kokekaffen Jarl lager på tur!

17. mai ble behørig feiret! Fantastisk frokost hos Ida i klassen min sammen med den andre Guro, var ute og så på toget, drakk kaffe på kafé, dessverre ingen is (været var ikke akkurat optimalt), pølsekalas hos Ida etter toget med kaffe og kake til dessert. Det var en utrolig hyggelig dag, og det til tross for at 17. mai er langt fra yndlingsdagen min. Det virker nesten som om dette har vært måneden for å like ting jeg egentlig ikke liker. Eller enda verre, kanskje jeg har forandret meg..?