Sporadisk

Er jeg. Spesielt her på bloggen. Den siste tiden (ca siden siste oppdateringen her) har jeg lurt på om jeg i det hele tatt vil ha en blogg, og hva som skal være i den. Siden før jul har jeg nemlig jobbet på en musikklinje, og jeg har blitt superparanoid for at elevene mine skal finne ting jeg legger ut på nettet. Spesielt denne bloggen hvor jeg har skrevet om mye rart. Jeg klarer ikke skrive når jeg hele tiden holder tilbake.

Og ja, jeg har googlet meg selv… Selvopptattheten kjenner tydeligvis ingen grenser.

Det jeg har kommet frem til er at jeg skal fortsette å blogge, men kanskje på en litt annen måte enn før. Det kommer innlegg sporadisk og når jeg føler for det. Hvis det er noen som vil lese, eller i det hele tatt sjekker denne bloggen, velkommen innom. Sporadisk.

Her er den siste tiden i stikksetninger, siden stikkord er for pyser.

  1. Fast dagjobb er fantastisk.
  2. Holde styr på økonomien e nåkka hælsikes mainnskjit.
  3. Det kan være forbausende givende å være lærer.
  4. Det kan være forbausende frustrerende å være lærer.
  5. Man ser rare ting, eller skal man si folk, på toget.
  6. Hvorfor har jeg ikke kjøpt meg iPad før?
  7. Museum er kult!
  8. Origami er morsomt!
  9. Zorro, verdens mest fantastiske og ukattete katt, har vandret heden.

 

“Du e i Trøndelag no”

En vanlig lørdag på butikken. Jeg står og vurderer eplene, som absolutt har sett bedre dager. Plutselig er det noen som snakker til meg over eplekassene. “Æ må bare si at du va veldig brillefin!”

Relativt paff prøvde jeg meg på et takk, og tror jeg virket ganske forfjamset der jeg stod. Mannen, som var relativt “godt voksen”, fortsatte å prate. Forklarte at han mente det helt ærlig, for hvis han ikke syntes brillene mine var fine ville han jo rett og slett ikke ha snakket til meg.

Fremdeles ganske satt ut greide jeg likevel å ta meg nok sammen til å svare: “Det var jo veldig hyggelig av deg å si”.

“Du veit, du e i Trøndelag no.”

Hverdagshistorie fra Ravnkloa.

Statusrapport – Mat i huset: Havregryn og en skalk. Pålegg til skalken: Skinkeost og makrell i tomat. Butikktur er nødvendig. Men. Det er alltid et men. Sulten river i magen, og i et desperat forsøk på å ikke komme hjem med halve butikken, uansett hva lista forteller meg hva jeg skal kjøpe, må det inntas mat før turen kan påbegynnes. Havregryn blir strøket på grunn av melkemangel. Skalk med pålegg. Skinkeost eller makrell i tomat.

La meg nevne noe her. Jeg liker ingen av påleggene. Av en eller annen mystisk grunn fant mamma og pappa ut at de skulle kjøpe det til meg da de var her. Jeg tenkte ikke noe over det da, jeg trodde de skulle spise det før de dro. Men neida, i kjøleskapet ble det liggende. De gjorde det jo for å være snille. Bare synd dette er pålegg Storebror liker og ikke jeg.

Jeg har tidligere i høst hatt et forsøk med skinkeosten. Kan det være så ille? Kanskje jeg liker det likevel? Kanskje med litt faktisk skinke og litt ost?

Nei. Det gjorde jeg ikke.

Så, når skrubbsultne Guro tenker at hun må spise noe før hun skal på butikken, ellers kommer hun hjem med alt mulig rart (liste be damned!), og det ikke er noe annen mat å spise, da virker plutselig makrell i tomat som en lur idé. Kanskje jeg har forandret meg og liker det kjempegodt nå?

Åpner boksen, lukter. Hmm, litt som spaghetti rimini (hermetikk). Av en eller annen grunn tok jeg dette som et positivt tegn og fortsatte med å smøre det utover skalken. Første bit: Tja, tjo, smaker jo litt som spaghetti rimini også faktisk. Går overraskende bra og prøver bit nummer to. Nei, er dette noe godt da? Men jeg er så sulten!

En plass rundt bit nummer fem var det nok, dette er noe forferdelige saker som må kastes! Nå! Herregud, smaken sitter igjen i munnen! Vann! Havregryn (straight up)! Salt! Te! Tyggis! Alt prøves for å bli kvitt den.

Jeg kan fremdeles lukte den. Makrell i tomat. Og minnet om smaken følger etter. Jeg tror jeg er litt kvalm… og må fremdeles på butikken.

Prokrastinasjon

Åshild sendte meg link til denne lille filmen og jeg liker den godt. Den er meget beskrivende når det gjelder meg. Litt ekkelt egentlig. Akkurat nå for eksempel, har jeg svart på mail fra Åshild og skriver nå blogg i stedet for å betale en regning. Hvorfor? Jeg har faktisk ikke den ringeste anelse.

Kanskje jeg skal lage meg en kopp te?