Judgement call

“I don’t want to make a mistake.”

“Your guard is up before you hit the ball?”

“I’m not preparing to hit my shot; I’m prepping to judge my future mistake.”

Leste akkurat dette, og det traff litt for godt. Svei litt faktisk. Det her er meg i et nøtteskall når det gjelder, vel, stort sett det meste jeg foretar meg.

Det skal ikke mer til enn at noe skjer én gang, før det dannes en forventing om at det kommer til å skje neste gang og. For meg er dette sant mest med negative opplevelser. Det er faktisk ganske sjelden at jeg forventer meg at noe godt skal skje igjen. Det har totalt forgiftet mitt forhold til å spille for folk, for eksempel. De gode opplevelsene blir alltid overskygget av de dårlige.

“Maybe because I don’t really believe that it’s going to work and then I make sure that it doesn’t work.”

Hvis det bare fantes en lett vei til å bryte slike mønstre. Men det er kanskje et poeng det óg. Det er ingenting som er lett. Dette mener jeg på begge måter det kan leses som. Det eneste som er lett er ingenting, og det er ikke noe som er lett. Hvis du mener hva jeg skjønner.

 

Rollespill

Hvis du nå vil lese om folk som kler seg ut og later som om de er alver i skogen, eller mer erotiske versjoner sådan, så er du på feil plass. Tenkte jeg bare skulle advare deg.

Alle er del av et slags rollespill hver dag. I hvert fall føles det sånn for meg. Jeg skrev et innlegg for en stund siden om hvordan man kan oppfatte seg selv og hvordan andre oppfatter deg. At man er noen andre i hodet sitt. Det er litt det jeg tenker på nå. For jeg havner alltid i en eller annen “rolle” avhengig av hvem jeg er sammen med. Jeg tror det gjelder de fleste mennesker egentlig. For ikke å snakke om at det finnes folk som er så fascinert av dette at de forsker på det. Gruppedynamikk og greier.

Av og til er det litt deilig. Det er som å ta på seg et par velbrukte sko. Man slipper å prøve så hardt fordi man allerede har en rolle. Man trenger ikke å gjøre noe spesielt, for man fyller den bare ved å være der.

Av og til er det kvelende. Alt jeg vil er å bryte ut av den formen jeg føler jeg har blitt presset inn i. Som om noen har tvunget meg inn i den. Det merkelige er jo at det er vi selv som plasserer oss i dem. Jeg har den rollen jeg har fordi jeg er meg. Og det er problemet. For ganske ofte vil jeg være alt og alle andre enn meg selv.

Kaffe og musikk. — Inspirert av Neko Case

Noen dager smaker ikke kaffe godt. Huff, jeg vet det er helligbrøde bare å tenke det, men det er sant. And likewise, er det noen dager musikk ikke er noe fint. Det er bare støy som gjør hodet slitent.

Men så er det til gjengjeld de dagene da kaffe er så utrolig godt, at man ikke får nok. Ikke før man nesten klatrer på veggene av koffeinen. Og musikk er så fint at man kan ikke skjønne at ikke alle går rundt i musikkdrevet ekstase! Den treffer deg på en måte den ikke har gjort før og man klarer faktisk å ta den inn over seg. Det skal også sies at kaffe og musikk er to av mine favoritting i hele verden.

Der var det! Poenget jeg ville frem til! Det å ta noe inn over, inn i eller til seg. De dagene man er virkelig mottagelig for nye eller gamle ting, er helt utrolige. Når man oppdager verden på nytt, på et vis.

Hvis du skjønner hva jeg mener?

Feilkobling

Oppi hodet mitt er jeg en særdeles veltalende, vittig, smart og sjarmerende person, en ekspert på argumentasjon, sviende kommentarer og comebacks, for ikke å nevne den rene mester på dialekter og språk. Men når jeg skal bruke noen av disse badgertastiske evnene skjer det noe rart idet det er på vei ut av munnen min. I stedet for denne geniale personen er jeg byttet ut med et rablende vrak som ikke vet hva hun mener eller hvordan hun skal få sagt det. Comebacks begrenser seg til “DU e dum”, argumenter blir “ja, men læll!” og alle dialektene og språkene blir redusert til det eneste språket jeg virkelig snakker flytende: Gibberish.

Jeg har ikke engang prøvd å telle alle gangene jeg har gått gjennom samtaler i ettertid, og først da kommet på alle de geniale tingene jeg mener og burde sagt. Det må jo være en eller annen feilkobling i tenkeboksen! Hvorfor får jeg nesten aldri ut denne andre personen som lever i hodet mitt? Og hvem er jeg egentlig, hvilken Guro er ekte? Finnes det i det hele tatt en Guro eller blir jeg bare definert av de diverse vilkårlige tingene som ramler ut av munnen min? Er jeg en stol?

A chair is still a chair, even when there’s no one sitting there.

Ok, det var ikke helt meningen å komme med en filosofisk og eksistensiell krise her. Det jeg bare ville få frem er at det ofte kan være ganske stor avstand mellom hvordan man oppfatter seg selv og hvordan andre oppfatter deg. Ikke det at det er noe nytt egentlig. Men det overrasker meg stadig. For ikke å snakke om hvor vanskelig det kan være å vise hvem man er, selv om man vet det.