“Du e i Trøndelag no”

En vanlig lørdag på butikken. Jeg står og vurderer eplene, som absolutt har sett bedre dager. Plutselig er det noen som snakker til meg over eplekassene. “Æ må bare si at du va veldig brillefin!”

Relativt paff prøvde jeg meg på et takk, og tror jeg virket ganske forfjamset der jeg stod. Mannen, som var relativt “godt voksen”, fortsatte å prate. Forklarte at han mente det helt ærlig, for hvis han ikke syntes brillene mine var fine ville han jo rett og slett ikke ha snakket til meg.

Fremdeles ganske satt ut greide jeg likevel å ta meg nok sammen til å svare: “Det var jo veldig hyggelig av deg å si”.

“Du veit, du e i Trøndelag no.”

Hverdagshistorie fra Ravnkloa.

Statusrapport – Mat i huset: Havregryn og en skalk. Pålegg til skalken: Skinkeost og makrell i tomat. Butikktur er nødvendig. Men. Det er alltid et men. Sulten river i magen, og i et desperat forsøk på å ikke komme hjem med halve butikken, uansett hva lista forteller meg hva jeg skal kjøpe, må det inntas mat før turen kan påbegynnes. Havregryn blir strøket på grunn av melkemangel. Skalk med pålegg. Skinkeost eller makrell i tomat.

La meg nevne noe her. Jeg liker ingen av påleggene. Av en eller annen mystisk grunn fant mamma og pappa ut at de skulle kjøpe det til meg da de var her. Jeg tenkte ikke noe over det da, jeg trodde de skulle spise det før de dro. Men neida, i kjøleskapet ble det liggende. De gjorde det jo for å være snille. Bare synd dette er pålegg Storebror liker og ikke jeg.

Jeg har tidligere i høst hatt et forsøk med skinkeosten. Kan det være så ille? Kanskje jeg liker det likevel? Kanskje med litt faktisk skinke og litt ost?

Nei. Det gjorde jeg ikke.

Så, når skrubbsultne Guro tenker at hun må spise noe før hun skal på butikken, ellers kommer hun hjem med alt mulig rart (liste be damned!), og det ikke er noe annen mat å spise, da virker plutselig makrell i tomat som en lur idé. Kanskje jeg har forandret meg og liker det kjempegodt nå?

Åpner boksen, lukter. Hmm, litt som spaghetti rimini (hermetikk). Av en eller annen grunn tok jeg dette som et positivt tegn og fortsatte med å smøre det utover skalken. Første bit: Tja, tjo, smaker jo litt som spaghetti rimini også faktisk. Går overraskende bra og prøver bit nummer to. Nei, er dette noe godt da? Men jeg er så sulten!

En plass rundt bit nummer fem var det nok, dette er noe forferdelige saker som må kastes! Nå! Herregud, smaken sitter igjen i munnen! Vann! Havregryn (straight up)! Salt! Te! Tyggis! Alt prøves for å bli kvitt den.

Jeg kan fremdeles lukte den. Makrell i tomat. Og minnet om smaken følger etter. Jeg tror jeg er litt kvalm… og må fremdeles på butikken.

Judgement call

“I don’t want to make a mistake.”

“Your guard is up before you hit the ball?”

“I’m not preparing to hit my shot; I’m prepping to judge my future mistake.”

Leste akkurat dette, og det traff litt for godt. Svei litt faktisk. Det her er meg i et nøtteskall når det gjelder, vel, stort sett det meste jeg foretar meg.

Det skal ikke mer til enn at noe skjer én gang, før det dannes en forventing om at det kommer til å skje neste gang og. For meg er dette sant mest med negative opplevelser. Det er faktisk ganske sjelden at jeg forventer meg at noe godt skal skje igjen. Det har totalt forgiftet mitt forhold til å spille for folk, for eksempel. De gode opplevelsene blir alltid overskygget av de dårlige.

“Maybe because I don’t really believe that it’s going to work and then I make sure that it doesn’t work.”

Hvis det bare fantes en lett vei til å bryte slike mønstre. Men det er kanskje et poeng det óg. Det er ingenting som er lett. Dette mener jeg på begge måter det kan leses som. Det eneste som er lett er ingenting, og det er ikke noe som er lett. Hvis du mener hva jeg skjønner.