Uten tittel

Det skjer så mye og så lite på samme tid. Det er rart at det går an i det hele tatt, men sånn er nå ståa. Så derfor tenkte jeg at jeg kunne ha en liten hverdagsoppdatering.

Hva er det med meg og kaffekoppene for tiden, sier du? Jo, nu ska du hør! La oss begynne ved begynnelsen: Både Anniken og Marianne har flyttet ut, og med dem dro også kaffekoppene våre. Eller, Marianne sine kaffekopper, som jeg trodde tilhørte leiligheten. Noe de altså ikke gjorde. Så jeg har gått noen uker og drukket kaffe og te av glass. Jeg er prinsipielt imot kaffe i glass. Sånn egentlig. Men jeg må innrømme at etter litt oppmuntring fra Åshild var det en litt morsom avveksling. Men på et tidspunkt vil jeg ha en hank!

I helga fikk jeg besøk av Ingrid og Jiri, hennes hyggelige tsjekkiske kjæreste. De ville på kulturhelg til Trondheim og ble innlosjert på det gamle kjøkkenet i Griffenfelds gate. Etter at Ingrid vekket meg med krafsing på døra lørdag morgen, kom jeg ut av rommet og blir møtt med utbruddet: “Guro! Du har ikkje kaffekoppa!” av en skikkelig entusiastisk Ingrid. Nei det hadde jeg ikke, måtte jeg jo bare innrømme. Så da jeg litt senere fikk en gave hadde jeg jo en liten anelse om hva det var inni. Og der var det to flotte kopper fra Indiska (se bildet)! Jeg ble ekstremt glad for dem, endelig har kaffen en verdig serveringsform!

Ellers i helga har det vært kjempemange konserter siden Institutt for musikk har hatt prosjektuke og avsluttet med å vise frem det de hadde jobbet med. Det de også hadde var en avslutningsfest, som jeg da dro på, mens Ingrid og Jiri var på jazzkonsert. Det var utrolig morsomt å henge med folk igjen, men på søndag var jeg ikke helt i toppform for å si det slik. Stakkars besøket endte med å gå ut på restaurant for og spise før de dro tilbake til Dovre.

Og nå holder jeg på med forberedelser til prøvespill i Oslo neste uke. Må innrømme at jeg gruer meg litt, siden jeg ikke føler at det går så bra. Før prøvespillet mitt i London var jeg ekstremt nervøs, og hørte mye på Kråkesølv. En av tekstene tenkte jeg feil hver eneste gang jeg fikk den på hjernen, og jeg lurer på om det var underbevisstheten min som prøvde å roe meg ned. For det jeg tenkte var: “Æ e ikkje redd, det bære kjennes sånn ut”. Og det er ikke det teksten er. Men på et merkelig vis var det litt betryggende å tenke det.

7 thoughts on “Uten tittel

  1. D går jo an å kjøp en kopp sjøl da, Guro. Eller drakk du av sånne gjennomsiktige bare på trass? Uansett fin dæm du fikk:) Æ like blåfargen.

  2. Sjer veldig for mæ Ingrid når hu si “Du har ikkje kaffekoppa” på entusiastisk vis:)