Prokrastinasjon

Åshild sendte meg link til denne lille filmen og jeg liker den godt. Den er meget beskrivende når det gjelder meg. Litt ekkelt egentlig. Akkurat nå for eksempel, har jeg svart på mail fra Åshild og skriver nå blogg i stedet for å betale en regning. Hvorfor? Jeg har faktisk ikke den ringeste anelse.

Kanskje jeg skal lage meg en kopp te?

Nabohat?

Selv om jeg ofte sier det, så er det veldig sjelden at jeg hater noe. Jeg mener, virkelig hater. Det er et ganske sterkt ord og en enda sterkere følelse, så det skal noe til. Men når naboen min begynner å borre og styre rett over hodet mitt når jeg ligger og sover, sånn cirka 45 min før jeg egentlig skal stå opp, da hater jeg naboen min. Jeg mener, virkelig hater. Det går som regel over når jeg har stått opp, da er jeg bare rimelig irritert. Hvorfor borre kvart over åtte om morran i ti minutter, slik at du vekker folk, men ikke en eneste gang til i løpet av dagen? Og jeg vet at du er hjemme, jeg hører deg trampe rundt skal du tro!

Dette skrev jeg en eller annen gang i 2007, rett etter at jeg hadde flyttet inn i Griffenfelds gate. Heldigvis har det blitt betraktelig mye mindre borring siden da.

Men. Det er alltid et men. Naboen min er fremdeles glad i å stå opp tidlig og i å trampe. Jeg lurer veldig på hva som besetter en person til å stå opp klokken åtte på en lørdags morgen og gå rundt omkring. Det er ikke spesielt gigantiske leiligheter her, så jeg skjønner heller ikke hvor det er naboen går hele tiden. Where did you come from, where did you go?

Når man i tillegg til å gå veldig tungt, og burde hatt tilnavnet Trampe (som kaninen, ikke sykkelheisen), begynner å vaske klokken åtte på en lørdags morgen, da kjenner jeg at jeg blir litt irritert. Lyden av en gammeldags vaskekost som skriker idet den blir dratt over gulvet kan virkelig bringe frem nabohateren i meg.

Nevnte jeg forresten at dette er den naboen som klager på gitarspillingen min? Neste gang hun klager er jeg fristet til å si at hvis det høres ut som om hun driver og går ute i stua mi, er det jo bare rett og rimelig at det høres ut som om jeg sitter i hennes og spiller gitar!

Uten tittel

Det skjer så mye og så lite på samme tid. Det er rart at det går an i det hele tatt, men sånn er nå ståa. Så derfor tenkte jeg at jeg kunne ha en liten hverdagsoppdatering.

Hva er det med meg og kaffekoppene for tiden, sier du? Jo, nu ska du hør! La oss begynne ved begynnelsen: Både Anniken og Marianne har flyttet ut, og med dem dro også kaffekoppene våre. Eller, Marianne sine kaffekopper, som jeg trodde tilhørte leiligheten. Noe de altså ikke gjorde. Så jeg har gått noen uker og drukket kaffe og te av glass. Jeg er prinsipielt imot kaffe i glass. Sånn egentlig. Men jeg må innrømme at etter litt oppmuntring fra Åshild var det en litt morsom avveksling. Men på et tidspunkt vil jeg ha en hank!

I helga fikk jeg besøk av Ingrid og Jiri, hennes hyggelige tsjekkiske kjæreste. De ville på kulturhelg til Trondheim og ble innlosjert på det gamle kjøkkenet i Griffenfelds gate. Etter at Ingrid vekket meg med krafsing på døra lørdag morgen, kom jeg ut av rommet og blir møtt med utbruddet: “Guro! Du har ikkje kaffekoppa!” av en skikkelig entusiastisk Ingrid. Nei det hadde jeg ikke, måtte jeg jo bare innrømme. Så da jeg litt senere fikk en gave hadde jeg jo en liten anelse om hva det var inni. Og der var det to flotte kopper fra Indiska (se bildet)! Jeg ble ekstremt glad for dem, endelig har kaffen en verdig serveringsform!

Ellers i helga har det vært kjempemange konserter siden Institutt for musikk har hatt prosjektuke og avsluttet med å vise frem det de hadde jobbet med. Det de også hadde var en avslutningsfest, som jeg da dro på, mens Ingrid og Jiri var på jazzkonsert. Det var utrolig morsomt å henge med folk igjen, men på søndag var jeg ikke helt i toppform for å si det slik. Stakkars besøket endte med å gå ut på restaurant for og spise før de dro tilbake til Dovre.

Og nå holder jeg på med forberedelser til prøvespill i Oslo neste uke. Må innrømme at jeg gruer meg litt, siden jeg ikke føler at det går så bra. Før prøvespillet mitt i London var jeg ekstremt nervøs, og hørte mye på Kråkesølv. En av tekstene tenkte jeg feil hver eneste gang jeg fikk den på hjernen, og jeg lurer på om det var underbevisstheten min som prøvde å roe meg ned. For det jeg tenkte var: “Æ e ikkje redd, det bære kjennes sånn ut”. Og det er ikke det teksten er. Men på et merkelig vis var det litt betryggende å tenke det.