Feilkobling

Oppi hodet mitt er jeg en særdeles veltalende, vittig, smart og sjarmerende person, en ekspert på argumentasjon, sviende kommentarer og comebacks, for ikke å nevne den rene mester på dialekter og språk. Men når jeg skal bruke noen av disse badgertastiske evnene skjer det noe rart idet det er på vei ut av munnen min. I stedet for denne geniale personen er jeg byttet ut med et rablende vrak som ikke vet hva hun mener eller hvordan hun skal få sagt det. Comebacks begrenser seg til “DU e dum”, argumenter blir “ja, men læll!” og alle dialektene og språkene blir redusert til det eneste språket jeg virkelig snakker flytende: Gibberish.

Jeg har ikke engang prøvd å telle alle gangene jeg har gått gjennom samtaler i ettertid, og først da kommet på alle de geniale tingene jeg mener og burde sagt. Det må jo være en eller annen feilkobling i tenkeboksen! Hvorfor får jeg nesten aldri ut denne andre personen som lever i hodet mitt? Og hvem er jeg egentlig, hvilken Guro er ekte? Finnes det i det hele tatt en Guro eller blir jeg bare definert av de diverse vilkårlige tingene som ramler ut av munnen min? Er jeg en stol?

A chair is still a chair, even when there’s no one sitting there.

Ok, det var ikke helt meningen å komme med en filosofisk og eksistensiell krise her. Det jeg bare ville få frem er at det ofte kan være ganske stor avstand mellom hvordan man oppfatter seg selv og hvordan andre oppfatter deg. Ikke det at det er noe nytt egentlig. Men det overrasker meg stadig. For ikke å snakke om hvor vanskelig det kan være å vise hvem man er, selv om man vet det.