Carousel of Time

“And go round and round and round,

In the circle game.”

Hver eneste høst merker jeg akkurat hvor sant det er. Joni og hennes visdomsord, treffer meg hver gang. Som vanlig har jeg begynt å høre på musikk som er min typiske høstmusikk. Og tenker mange av de samme tingene jeg tydeligvis tenker på om høsten. I hvert fall ifølge bloggen min, for hver eneste idé jeg har fått den siste tiden har jeg allerede skrevet om en eller annen høst før denne. Snakk om resirkulering. Kanskje det er fordi jeg hører på den samme musikken? Den setter i gang tankebaner som er kjente og kjære, og jeg tenker at dette var noe genialt nytt noe! Noe det selvfølgelig ikke er. Det er bare jeg som har en abysmally dårlig hukommelse.

Men noe som er nytt og litt breaking news er at jeg for første gang i mitt liv har blitt en ekte school dropout. Jeg har sluttet på spansk. Og er særdeles fornøyd med meg selv for å ha gjort det. Selv om en del av meg føler seg som en skikkelig skuffelse og failure. På videregående ble jeg veldig lei skolen, og gjorde minimalt med arbeid, men det falt meg aldri inn å slutte. Det har jeg altså gjort nå. Studiet var ikke helt det jeg hadde tenkt det skulle være, og jeg hadde mine tvil som jeg har slitt med hele tiden. Jeg utsatte innleveringa av pedagogikkmappen min i vår, og skal levere den til jul. Og jeg skal (forhåpentligvis) prøvespille i London før jul. Det ble rett og slett for mye med spansk på toppen av alt det. Så jeg har sluttet. Etter en del runder med meg selv.

Når det gjelder stikkordsbloggen og det jeg nevner om å ha blitt en gråter… Jeg har forandret meg etter at mormor døde i sommer, og det har hatt en mye større effekt på meg enn jeg trodde det skulle ha. Den eneste måten jeg kan beskrive det på er sorg. Jeg tror ikke jeg helt har følt sorg på denne måten før. Det ene øyeblikket har jeg det helt fint og i det neste er jeg kjempetrist. Hvert eneste blogginnlegg jeg har prøvd å skrive om det har endt opp med at jeg blir for lei meg til å skrive videre eller føler at jeg ikke klarer å do it justice.

Vanligvis når det er triste scener i filmer eller serier er det jeg som ikke blir så veldig rørt, er litt kynisk og spøker det vekk fordi jeg syns det er dårlig eller teit. Men nå får alt meg til å gråte. I sommer så jeg en episode av LA Ink og begynte å gråte av historien til en fyr som var med som fortalte om moren som døde. Det sier ganske mye når jeg vanligvis pleide å bli irritert og gjøre narr av de som er med. Likevel er jeg meg selv lik. Jeg liker ikke å gråte fremfor andre. Det er en eller annen sperre jeg har som kobler av følelsene mine hvis det er andre til stede. Den har blitt ganske mye svakere etter sommeren, og når det nå skjer noe trist på tv mens jeg er sammen med andre, slutter jeg rett og slett å se på og tenker på helt andre ting som ikke er triste. Bare for å slippe å gråte fremfor folk. Selv om det er noen av de beste vennene mine eller familien min. Som om det er flaut å bli rørt av noe.

“Yesterday, a child came out to wander
Caught a dragonfly inside a jar.
Fearful when the sky was full of thunder
And tearful at the falling of a star.”

6 thoughts on “Carousel of Time

  1. Se, Guro! Jeg kommenterer på bloggen din! For en gangs skyld… *kremt* >.>

    Det er ingen skam i å slutte i ett eneste fag. Dersom du derimot begynner å nærme deg mitt nivå skal du få lov til å skamme deg. ;)

    Jeg lurer på om jeg kanskje ble en ikke-gråter av litt samme typen situasjon som har gjort deg til en gråter. Jeg kan ikke huske å ha vært noe særlig lei meg eller blitt lett rørt siden morfaren min døde for mange, mange år siden. Men kanskje jeg egentlig ikke er noen gråter i utgangspunktet, og jeg bare kobler det til den hendelsen fordi jeg var så sinnssykt lei meg da og ikke har vært så lei meg siden. Eller noe. Hvem vet?

  2. Takk for fint innlegg, Guro :) Og gratulerer med at du har slutta på spansk! Jeg er jo en slutter, og du verden så glad jeg er nå for at jeg ikke fortsatte på de studiene jeg begynte på.

    Jeg synes det er fint å gråte når jeg er sammen med noen som jeg er glad i. Noen jeg vil skal trøste meg. Men jeg kjenner absolutt igjen følelsen av å ikke ville gråte fremfor andre…

  3. Jeg tror mitt problem med å gråte fremfor andre er at jeg ikke vil bli trøstet, hvis du skjønner hva jeg mener. Ikke fordi jeg liker å gråte eller noe. Jeg er bare sånn at når jeg blir trist trekker jeg meg tilbake og vil være alene. Og kan faktisk bli irritert hvis noen prøver å trøste meg når jeg helst vil at de skal la være.

    Å slutte på spansk er jeg ikke i tvil om at var helt rett, men det er godt å høre at dere er så glade på mine vegne ;-)

  4. Jeg gråt foran Lars. Mange ganger. Men ingen andre. Sånn er det bare. Gråting er så vanvittig personlig, intimt og sårbart. Og forløsende :-) Jeg er glad i deg!!

  5. Jeg kom faktisk på noe nå. Jeg gråt fremfor folk før mormor døde, da jeg fremdeles var i Trondheim og måtte øve til eksamen. Jeg hadde et lite breakdown framfor ei i klassen min, og litt mens Marianne og Gøril var der. Men da var det så mange følelser og stress at jeg ikke greide å la være.
    Åh, jeg er glad i deg óg, Iselin!

    Jeez, burde kanskje skifte navn på bloggen til Guro’s Feelings Blog…