Whisky og kaffe

Jeg syns dagene går fryktelig fort for tiden, og det er nesten som om de blir kortere og kortere. Muligens fordi det er mer og mer som skal gjøres hver dag. Det er ikke lenge igjen til bachelor-eksamen eller til jeg skal levere eksamensmappen i pedagogikk, og begge krever rimelig mye arbeid. Jeg skulle ønske jeg kunne gjort bare en ting av gangen, slik at jeg kunne konsentrert meg bedre. Eller… det jeg egentlig mener er at jeg gjerne skulle sluppet alle ped-oppgavene jeg må skrive. De er rett og slett et herk.

Noe annet som er et herk: Allergi. Om det er allergien i seg selv eller allergimedisinen vet jeg ikke, men jeg er skikkelig slapp og trøtt for tiden. Og totalt ukonsentrert. Det er ekstremt upraktisk at eksamensperioden er lagt til den verste pollensesongen. Men nok syting, dere lurer nok fælt på hva jeg har gjort den siste måneden siden jeg er så stille på bloggfronten for tida. Advarsel: Ikke få for høye forventninger nå, det er stort sett det samme gamle som skjer. Likvel tenkte jeg å nevne noen høydepunkter:

Gitaristene på konservatoriet hadde nok en konsert i Vår Frue kirke. Selv om vi bare var tre som kunne spille den lørdagen, ble det en riktig så fin liten matinékonsert. Jeg spilte et av de større stykkene til eksamen min, og det gikk forholdsvis bra, til tross for ekstreme nerver. To av de mest ubehagelige opplevelsene jeg har er ofte minuttene rett før jeg skal spille, og når man spiller og kjenner at ting begynner å gå galt uten at man klarer å stoppe det.

Uka etter dro jeg på Spring Awakening sammen med trøndervennene. Og jeg ble veldig positivt overrasket! Vanligvis liker jeg ikke så godt oversettelser fra engelsk til norsk, mest fordi de er så dårlige og litt fordi jeg syns det er mye av meningen som forsvinner i oversettelsen. Hvorfor lese en dårlig oversettelse når man kan originalspråket? Men her likte jeg det skikkelig godt, og jeg syns hele oppsetningen var kjempebra. Det er rart det her med opplevelsens flyktighet. Jeg prøvde å høre på noen av sangene da jeg kom hjem, men det var ikke det samme med andre folk på et annet språk, i et helt annet format. Jeg vil liksom ha opplevelsen igjen. Og på et vis er det det som er så bra, du kan ikke gjenskape følelsen av å se det live. Man kan ikke bare ta frem sangfila på nytt eller se filmen en gang til. Det eneste vi har er minner og på et vis er det mye sterkere enn å se det på nytt. For opplevelsen blir aldri den samme.

Torsdag 6. mai dro gitaristene på skitur. Det er alltid så rart at det er vår nede i byen, men med en gang vi kommer opp i løypene er det masse snø. Jeg liker som kjent ikke å gå på ski, og eier ikke et par selv. Så jeg fikk låne Marianne sine ski og sko. Stavene var helt uaktuelt å bruke siden de er like høye som jeg er. Og faktisk var det jeg som hadde lengst ski av alle, noe som egentlig er litt komisk siden jeg tror jeg er lavest. Turen gikk kjempebra, ingen fall fra min side og jeg hadde det faktisk ganske morsomt selv på den skigående siden. Snakk om skrekkblandet fryd. Cognacen var i år byttet ut med whisky. Jeg hadde aldri smakt det før, men det var slettes ikke så verst. Spesielt ikke sammen med den fantastiske kokekaffen Jarl lager på tur!

17. mai ble behørig feiret! Fantastisk frokost hos Ida i klassen min sammen med den andre Guro, var ute og så på toget, drakk kaffe på kafé, dessverre ingen is (været var ikke akkurat optimalt), pølsekalas hos Ida etter toget med kaffe og kake til dessert. Det var en utrolig hyggelig dag, og det til tross for at 17. mai er langt fra yndlingsdagen min. Det virker nesten som om dette har vært måneden for å like ting jeg egentlig ikke liker. Eller enda verre, kanskje jeg har forandret meg..?