I jula var det en dag hvor strømmen gikk hjemme. Ingen telefon, tv, radio, lys eller internett. Og jeg sto tidlig opp for å få det med meg. Man sover ikke bort et strømbrudd.

Det er veldig rart egentlig. Jeg, som mange andre, er nesten litt avhengig av å ha dataen og diverse andre strømkrevende ting tilgjengelig, at my convenience. Men når det er totalt umulig å bruke disse tingene kan jeg være fullstendig tilfreds med å sitte stille og gjøre ingenting. For strømmen har gått og man kan ikke gjøre noe. Hvis jeg en dag bare satt og ikke gjorde noe her i Trondheim, ville jeg blitt superstresset, fordi det er mange ting jeg kan gjøre og enda flere ting jeg må gjøre. Jeg tror faktisk det er en viktig faktor at det skjer hjemme. Da jeg var lita betydde det alltid at hele familien samlet seg i stua, kanskje hadde vi en batteridrevet radio, eller vi kanskje rett og slett bare var sammen.

Jeg tror jeg trenger å lage meg noen mentale strømbrudd. For det første begynner jeg å lure på om jeg faktisk er iPhone-avhengig, og for det andre er jeg for mye på nettet uten å ha noe der å gjøre. Eller så ser jeg på Doctor Who i stedet for å ta oppvasken. Og mer enn det, trenger jeg å gjøre noe som ikke relaterer seg til skole eller praksis uten å bli stresset av det jeg ikke gjør. Rett og slett power down.