Hendelsen i Prinsenkrysset

Jeg har fortalt denne historien til bare tre personer så langt, og har fått litt forskjellige reaksjoner. Mest på grunn av måten jeg fortalte det på tror jeg. Slike historier har også en tendens til å bli morsommere når man får dem litt på avstand. For når det skjedde var det alt annet enn morsomt.

Dette var faktisk mandagen mellom Vår Frue-konserten(lørdag) og interpretasjonen(tirsdag). Mandager generelt har ikke et godt rykte på seg, og denne mandagen var særdeles mandagsk*. Som nevnt i tidligere post var jeg litt smådeprimert og dagen hadde ikke gått spesielt bra. Jeg var på tur hjem for å deppe og slappe av, og bestemte meg for å ta ruta over torget og Prinsenkrysset. Så jeg sto der på sykkelen min og ventet på grønn mann. Da han endelig kom begynte jeg å sykle, og kjente plutselig at noe dro i det ene buksebenet. Før jeg visste ordet av det fikk jeg ikke pedalene rundt lenger og buksa mi satt fast i pedalfestet uten noe rom for bevegelse. Midt i gata. Jeg måtte selvfølgelig stoppe og prøvde å komme meg tilbake på fortauet for å få foten min løs. Noe som ikke er så lett når man står på en sykkel man skal ha med seg og kun kan hinke på ett bein. Da jeg endelig fikk bala meg tilbake og skulle komme meg løs, viste det seg at det heller ikke var så lett. Jeg stod en god stund og strevde, lenge nok til at det ble en ny grønn mann og det kom et par gående mot meg. “Ja! Hjelp!” tenkte jeg i mitt stille sinn. Men nei, de stilte seg opp to meter unna og begynte å kline. “Takk ska du faaaan mæ ha!” Jeg skulle ønske jeg hadde sagt det høyt. At folk virkelig ikke gidder å hjelpe andre mennesker i nød (med en rimelig vid definisjon av nød).

*(Og ja, dette er et ord, for jeg fant det nettopp på!)

Forresten, nevnte jeg at Prinsenkrysset er et av kryssene i Trondheim hvor det sitter mest folk og har utsikt til hva som skjer? Jeg stod rett ved en irsk pub, og BrukBar, en frisørsalong, Egon og en annen restaurant er rett over gata for det igjen. For ikke å snakke om alle menneskene som pleier å stå i Kongens gate og vente på bussene. Så mens jeg sleit var jeg rimelig selvbevisst, og mer og mer flau etterhvert som jeg ikke kom meg løs.

Endelig! Buksa begynte å løsne og jeg var fri! Igjen måtte jeg stå og vente på grønn mann, med rimelig varme og røde kinn. Ganske forkava, flau og egentlig litt pissed off på folk for at ingen hjalp meg, kom jeg meg endelig over og kunne sykle videre. Og det var hendelsen i Prinsenkrysset.

Jeg fortalte dette først til Marianne, da hun kom hjem fra spilling. Det satt fremdeles ganske ferskt i minnet og humøret var omtrent på bunn. Marianne being who she is prøvde å muntre meg opp, men det ville jeg ikke ha noe av! Jeg var i dårlig humør, basta! De neste jeg fortalte det til var Toril og Tom Erik, som reagerte med å le, en ikke uventet eller ubegrunnet reaksjon. Men selv om det er morsomt nå, var det virkelig bare en ekstremt pinlig situasjon.

Det som slår meg i ettertid er hvor lite som egentlig skal til for å ødelegge humøret hvis man har en litt dårlig periode til å begynne med. Den dagen føltes det som om alt var galt i utgangspunktet, og nå hadde til og med buksa og sykkelen slått seg sammen og konspirert mot meg! Da kan det ikke bli verre. Føles det som i hvert fall. Men så våkner man dagen etter og ting går bedre. It’s a funny old world.