I morgen klokken 11 kunngjøres årets vinner av Nobels Fredspris. Hvem det blir i år er meg egentlig revnende likegyldig. Hva som egentlig er vitsen med en fredspris i vår tid, når de fleste statsmakter i verden oppfører seg som om den eneste veien til fred er gjennom krig og undertrykkelse, det skjønner jeg ikke. Da var jeg ferdig med å være negativ og maktesløs. Vitsen, kan jeg tenke meg, er for å belønne de som faktisk gjør det rette. De få som faktisk kjemper mot strømmen. De prøver på ganske ulike måter, men alle prøver og det er kanskje det aller viktigste.

Jeg ble litt inspirert av en annen blogg må jeg innrømme. Storebror har våknet fra sin lange søvn, og satte ord på akkurat det jeg har tenkt om demokrati og det som skjer i verden i dag. Det er faktisk en ganske skremmende utvikling når man tenker etter. Alle skaffer seg større og verre våpen, “frigjør” andre nasjoner (med eller uten folkets godkjennelse), og mange er vel generelt mistroiske til hverandre. Alfred Nobel selv har faktisk mye av ansvaret for våpenindustriens framskritt i hans tid. Men som han sa:

“Perhaps my factories will put an end to war sooner than your congresses: on the day that two army corps can mutually annihilate each other in a second, all civilised nations will surely recoil with horror and disband their troops.”

Dessverre finnes det ikke noen siviliserte nasjoner i verden. Det ble bevist i 1945, i hvert fall i min bok. Jeg bare håper verden skal våkne fra sin lange søvn og si at nok er nok.