Uppsala, Sweden

Så jeg har vært i Uppsala på gitarfestival. Min første ever gitarfestival. Uppsala Internationella Gitarrfestival. La meg si det igjen: Gitarfestival. Klinger godt, hva?

Det var en helt fantastisk tur! Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive den. Det tar for lang tid å skulle oppsummere alt som skjedde og selv om jeg skulle finne på å gjøre det, så blir ikke opplevelsen formidlet godt nok uansett. Høydepunkter: Konserter, masterclasser, workshops, gitarer, gitarister, noter, strenger, neglefiler og mer! Alt var så utrolig bra og høyt nivå på at det var bare en fryd å få være der og oppleve alt. Jeg kan ikke beskrive hvordan det er å plutselig oppleve at det finnes et miljø, et relativt stort miljø, av gitarister. Og jeg vil være en del av det.

Men en ting: Jeg spilte faktisk på masterclass. Det var en av de merkeligste opplevelsene i mitt liv. Det var to stykker som skulle spille før meg, og jeg satt i salen og hørte på, men jeg kan bare huske den første… Under hele den andre var jeg så nervøs at jeg ikke fikk med meg noe av det som skjedde. Et kvarter før det var min tur begynte hjertet mitt å slå utrolig fort og jeg skalv rett og slett. Hadde ingen kontroll over kroppen min i det hele tatt! Så skulle jeg spille. På en scene. På en scene med lys. På en scene med lys, med mikrofon-headset og Ana Vidovic rett ved siden av meg. Dærduen, da var jeg nervøs! Men jeg greide å spille ganske bra, og klarte å ta instruksjoner fra henne etterpå. Det var i det store og hele en meget positiv spilleopplevelse. Etterpå følte jeg meg helt ferdig, og ville bare le fordi det var så absurd hva som akkurat hadde skjedd. Og jeg følte meg litt som en kvasikjendis. Det kom flere folk opp til meg etterpå og kommenterte og ville snakke med meg. Helt latterlig! Det er egentlig sånn det føles med alt! Helt surrealistisk, absurd, latterlig og fantastisk! Her har jeg hatt og sett på masterclasser med verdenskjente gitarister, vært på konserter med dem, sett Leo Brouwer(!), en levende legende, gå rett forbi meg sammen med kona, og alle rundt omkring har peiling på gitar! Så rart at midt oppi alt det der, var jeg.

Jeg vet at dere som leser ikke har den ringeste anelse om hvem disse folkene jeg snakker om er, men tro meg, innen gitarverdenen er de store. Det er så mye annet jeg kunne fortalt om turen til Uppsala, men jeg tror faktisk jeg vil ha resten for meg selv. For å oppsummere: Dødsbra tur, gode musikere og jeg liker Sverige.

Innlegg nr. 100!

Så har jeg greid å spy ut 100 innlegg på denne lille bloggen! I tv-serier er det gjerne i denne episoden man tar en tilbakeblikk-episode og mimrer litt om hva som har skjedd. Det blir litt rart å gjøre på en blogg, men jeg tenkte å prøve lell. Egentlig har jeg bare noen få, som jeg liker av forskjellige grunner. Så her har du dem:

Brat Camp. Jeg liker denne. Jeg vet ikke helt hvorfor. Tror det fremdeles er tanken som appellerer såpass sterkt. Ingrid, har du fått deg en elg på Dovre?

Banos. Det er fremdeles like mystisk for meg. Banos liksom… Jeg likte spesielt diskusjonen som oppsto her, og holder fast på at Ingrid burde hatt sin egen blogg. Det er et rart eksempel på hvordan hjernen vår fungerer.

The Mountains. Det trenger ikke være så mye. Noen ting trenger ikke så mange ord.

The sanity of your readers is at stake. Dette er nok det innlegget jeg liker best av alle jeg har skrevet. Selv om jeg syns det er litt teit, så har jeg faktisk prøvd å følge de “reglene”. Noe jeg har mislyktes helt spektakulært med.

Og tydeligvis kommer jeg til å fortsette å mislykkes med det en stund fremover. Så for de neste 100: Ris og ros for bloggen, hva vil dere jeg skal skrive om og hva syns dere sålangt? Skriv i kommentarfeltet (og denne gangen er det faktisk ikke ironisk ment)!

A Piece of Peace, Please

I morgen klokken 11 kunngjøres årets vinner av Nobels Fredspris. Hvem det blir i år er meg egentlig revnende likegyldig. Hva som egentlig er vitsen med en fredspris i vår tid, når de fleste statsmakter i verden oppfører seg som om den eneste veien til fred er gjennom krig og undertrykkelse, det skjønner jeg ikke. Da var jeg ferdig med å være negativ og maktesløs. Vitsen, kan jeg tenke meg, er for å belønne de som faktisk gjør det rette. De få som faktisk kjemper mot strømmen. De prøver på ganske ulike måter, men alle prøver og det er kanskje det aller viktigste.

Jeg ble litt inspirert av en annen blogg må jeg innrømme. Storebror har våknet fra sin lange søvn, og satte ord på akkurat det jeg har tenkt om demokrati og det som skjer i verden i dag. Det er faktisk en ganske skremmende utvikling når man tenker etter. Alle skaffer seg større og verre våpen, “frigjør” andre nasjoner (med eller uten folkets godkjennelse), og mange er vel generelt mistroiske til hverandre. Alfred Nobel selv har faktisk mye av ansvaret for våpenindustriens framskritt i hans tid. Men som han sa:

“Perhaps my factories will put an end to war sooner than your congresses: on the day that two army corps can mutually annihilate each other in a second, all civilised nations will surely recoil with horror and disband their troops.”

Dessverre finnes det ikke noen siviliserte nasjoner i verden. Det ble bevist i 1945, i hvert fall i min bok. Jeg bare håper verden skal våkne fra sin lange søvn og si at nok er nok.

Extreme Makeover: Blog Edition

“Hva har skjedd?” spør dere. Joda, nå skal du høre. Jeg ble dritlei wordpress, som er bloggplattformen jeg brukte før, og ville bytte til Habari. Så det er nå gjort, og jeg fikk ikke importert det gamle designet. Måtte derfor bruke et standarddesign Habari har. Det er jo litt trist for jeg var stolt av og glad i det hvite huset og havet, men det var godt med en forandring. Jeg syns faktisk at dette nesten var litt fint. Planen er å lage et nytt design, men når jeg skal få tid til det er et stort mysterium. Så det kan hende det ikke blir før til jul rett og slett. Jeg håper ingen har noen store innvendinger mot forandringen.

Så velkommen, nye og gamle lesere, til den renoverte This Side of the Blue!

Ps! Forresten, til de som fremdeles lurer. Premien jeg sendte til Ingrid var en pakke urtete og et brev. Spennende, ikke sant..?