Jeg går rundt og tenker for mye for tida. Spesielt her på bloggen. Jeg prøver å skrive noe, men det blir aldri godt nok, og Ka farsken? kvota har jeg brukt opp for en stund fremover. Og ofte har det jeg skriver tendenser mot syting, og det har Anne-Kat. snakket så mye om i Magasinet for tiden at jeg er helt paranoid. Alt jeg sier eller tenker blir bare syting, selv om det ikke nødvendigvis er det. Jeg har funnet ut at jeg ikke liker at jeg syter, og jeg vet at jeg gjør det en del. Dette, for eksempel, er faktisk syting. Syting over syting. Ironic, isn’t it?

Så her er litt hverdagslige ting som skjer: Jeg har bare en eksamen i år, nemlig hovedinstrument, så jeg øver til den. Jeg skal levere en oppgave i ex.phil som jeg ennå ikke har begynt å jobbe med, eller sett på i det hele tatt. Jeg er ekstremt trøtt for tida. Det er ikke godt å si hvorfor, men jeg mistenker allergimedisinen. De sier man blir trøtt idet man tar den, men jeg blir bare generelt trøtt og helt slått ut. Dette har da resultert i en enda større avhengighet av kaffe enn til vanlig. Jeg har aldri før følt kaffesuget på denne måten. Litt skummelt, men litt godt også, på et deilig kaffete vis.

Apropos kaffe! Jeg er ikke noe flink til å finne på vitser, men jeg kom på en som faktisk var ganske bra på Toneheim. Men det var mer et ordspill enn en faktisk spøk. Jeg og Ragnhild diskuterte en gang om det hypotetisk sett kunne gå an å gråte kaffe, siden jeg gråter når jeg ler. Og da kom jeg med dette utsagnet: “Ja, og så kunne jeg si: Skal du ha en tår? Tok du den, tok du den? En kaffetår!” Ja, jeg vet, ikke spesielt morsomt. Du er her frivillig, husk det!!!

Jeg er altfor mye alene! Siden jeg praktisk talt bor alene for tiden, tar den asosiale siden min helt av. Hardcore asosial, rett og slett. Det er egentlig ikke sunt for meg siden jeg tenker altfor mye og overanalyserer absolutt alt. Jeg har nesten lagt ned denne bloggen omtrent ti ganger den siste uka. Mye av det folk sier eller gjør virker superdumt, og siden jeg syns det om de fleste, er det en ganske sterk indikasjon på at det egentlig er meg det er noe galt med, ikke dem. Det har faktisk vært en litt tung periode, og det hele ble utløst av kinken i nakken. Ser du?! Syting før jeg vet ordet av det! Somebody stop me! Men samtidig, hvor er grensa mellom syting og å snakke om reelle problemer? But that’s beside the point…

Åja! Og i følge pappan til Siri, så heter jeg Guru! Ganske festlig! Kanskje jeg rett og slett skulle skifte navn til Guru Bjelland?

Korrekturlest og godkjent av Stine