If we see you smoking we will assume you are on fire and take appropriate action

I dag, 31. mai, er World No Tobacco Day. Det var det de kalte det på Wiki, og jeg gadd ikke oversette det, til tross for at det var et ganske dårlig navn på dagen (syns nå jeg). Denne dagen i 2004 var også den siste dagen det var tillat å røyke på utesteder i Norge, siden røykeloven ble innført 1. juni samme år. Jeg har ikke ord for hvor glad jeg er i den loven!

Jeg skjønner jo at hvis folk har lyst å røyke, så er det helt og holdent deres valg. Et utrolig dumt valg, men deres even so. Just don’t do it around me. Jeg merket det helt plutselig denne uka, hvor vant jeg er til ikke å ha den lukta rundt meg eller på folk jeg omgås med. Det skjedde den dagen jeg hadde hatt gitareksamen, og de andre to gitaristene hadde kommet på besøk hjem til meg for en liten feiring med rødvin og snacks. Aslak hadde kjøpt seg røyk, og spurte om det var greit at han hadde døra oppe mens han røykte. Jeg sa ja, siden jeg ikke trodde det ville kjennes noe inn uansett. Men det gjorde det. Og det første jeg tenkte var: “Å herregud, jeg håper ikke lukta setter seg!” Jeg tror kanskje jeg hadde frika ut hvis det luktet røyk der jeg bor. Det hadde jeg virkelig ikke taklet!

Så kanskje jeg skulle fortelle om eksamen i samme slengen? Hovedinstrumenteksamen har jeg snakket litt om før. Merkelig nok skjedde ingen av de to tingene jeg hadde sett for meg. Det var ganske godt å bli ferdig med det, men det var bemerkelsesverdig antiklimaktisk. Jeg var relativt fornøyd med selve spillinga, rett og slett fordi det gikk bedre enn forventet. Og tilbakemeldingene var omtrent det jeg hadde forventet. Jeg tror det er det som er litt skummelt med å ha bare gitarister som sensorer. Jeg vet hva de vil legge vekt på og hva de kommer til å “overse”. Derfor så jeg egentlig frem til å ha eksamen med fløytelæreren som sensor, og ble faktisk litt skuffa da det viste seg at hun ikke kunne. Jeg tror det kan være ganske sunt å høre hvordan andre som ikke kan ting om gitarteknikk and so on, oppfatter spillinga og musikken.

Men nok om det! Hvordan har du tenkt å feire markere World No Tobacco Day?

It be’s that way sometimes

Jeg skal egentlig skrive en ex.phil-oppgave akkurat nå, men som vanlig er ikke motivasjonen på topp. Og da gjør man alt annet enn det man egentlig skal gjøre. Så jeg har rydda og støvsugd rommet mitt, sett gjennom gamle gitarnoter, geeka ut på youtube med gitarvideoer og tatt en goood kaffepause. Merkelig det der, hvordan det skjer hver gang jeg har noe jeg  gjøre, så vil jeg ikke gjøre det. Uavhengig om jeg i utgangspunktet hadde lyst til å gjøre det eller ei. For eksempel kan jeg ha veldig lyst å gå på kafé med noen, men hvis det er noe vi planlegger fremover i tid, og det er avtale man må holde, så virker det plutselig stressende. Jeg sier ikke at det alltid er sånn, men det kan virke sånn innimellom. The inner workings of my deluded mind is hard to explain, let alone understand…

Jeg er også litt oppgitt. Søvnrytmen min er blitt helt tullete, for å si det mildt. Jeg er, som nevnt tidligere, ekstremt trøtt for tida, og i tillegg til det har jeg nå problemer med å sovne og at jeg våkner hele tiden etter at jeg faktisk får sovne. Hva er det som skjer? Den litt morsomme bivirkningen av det, er at jeg husker veldig mye mer av hva jeg drømmer siden jeg våkner oftere og kan “lagre” det. Men jeg tror rett og slett at jeg er litt stressa, og bekymrer meg over ting som ikke hjelper noe å tenke på. Bare for å avklare slik at ingen blir bekymret: Det går egentlig bra med meg, jeg tror ikke det er noe alvorlig på gang, både med tanke på den forrige posten og denne. Jeg bare forundrer meg over at det er mulig å føle at noe er galt uten at man har noe synlig og håndfast å vise til, og det tror jeg egentlig er noe alle kan kjenne seg igjen i. It’s just the condition of being human.

Nå er det bare fem dager igjen til hovedinstrumenteksamen. Jeg er litt spent, for det kan slå ut begge veier; Enten kan det bli en veldig positiv og bra opplevelse, eller så kan det bli helt forferdelig. Jeg er på det stadiet der jeg fremdeles er litt usikker på noe av stoffet, så alt avhenger av om jeg tør å satse. Det gjør det jo uansett, men denne gangen spesielt, siden ikke alt er like bra som det burde være. Litt synd at jeg ikke kan legge til “moves”, slik at folk blir distrahert og ikke legger merke til det som er dårlig. Det får gå som det går. Jeg har fremdeles to år igjen til det virkelig teller. I’ll let you know how it works out. Apropos det! Det er nesten litt fælt å være på skolen for tida. Det er så mye nerver som svirrer i lufta at jeg faktisk blir påvirket av dem. Det er også litt forunderlig, at man kan være en atmosfære på den måten, uten å vite at folk er nervøse.

Det har blitt veldig mye engelsk i denne posten merket jeg plutselig. Det er sånt som skjer når jeg leser mye på engelsk, og faktisk følger med på tekstene til sanger jeg hører på. Og denne posten er også totalt random (jeg har ikke noe bedre norsk ord for det!), så det er lettere å bruke et mer muntlig språk, og jeg bruker mye engelske uttrykk når jeg snakker. Denne posten ble også mye lengre enn forventet, så jeg får fortelle om min 17. mai-feiring ved en senere anledning. Så til da; Cheerio, toodle-oo, sjetthau!

Hva tar du meg for?!

Jeg går rundt og tenker for mye for tida. Spesielt her på bloggen. Jeg prøver å skrive noe, men det blir aldri godt nok, og Ka farsken? kvota har jeg brukt opp for en stund fremover. Og ofte har det jeg skriver tendenser mot syting, og det har Anne-Kat. snakket så mye om i Magasinet for tiden at jeg er helt paranoid. Alt jeg sier eller tenker blir bare syting, selv om det ikke nødvendigvis er det. Jeg har funnet ut at jeg ikke liker at jeg syter, og jeg vet at jeg gjør det en del. Dette, for eksempel, er faktisk syting. Syting over syting. Ironic, isn’t it?

Så her er litt hverdagslige ting som skjer: Jeg har bare en eksamen i år, nemlig hovedinstrument, så jeg øver til den. Jeg skal levere en oppgave i ex.phil som jeg ennå ikke har begynt å jobbe med, eller sett på i det hele tatt. Jeg er ekstremt trøtt for tida. Det er ikke godt å si hvorfor, men jeg mistenker allergimedisinen. De sier man blir trøtt idet man tar den, men jeg blir bare generelt trøtt og helt slått ut. Dette har da resultert i en enda større avhengighet av kaffe enn til vanlig. Jeg har aldri før følt kaffesuget på denne måten. Litt skummelt, men litt godt også, på et deilig kaffete vis.

Apropos kaffe! Jeg er ikke noe flink til å finne på vitser, men jeg kom på en som faktisk var ganske bra på Toneheim. Men det var mer et ordspill enn en faktisk spøk. Jeg og Ragnhild diskuterte en gang om det hypotetisk sett kunne gå an å gråte kaffe, siden jeg gråter når jeg ler. Og da kom jeg med dette utsagnet: “Ja, og så kunne jeg si: Skal du ha en tår? Tok du den, tok du den? En kaffetår!” Ja, jeg vet, ikke spesielt morsomt. Du er her frivillig, husk det!!!

Jeg er altfor mye alene! Siden jeg praktisk talt bor alene for tiden, tar den asosiale siden min helt av. Hardcore asosial, rett og slett. Det er egentlig ikke sunt for meg siden jeg tenker altfor mye og overanalyserer absolutt alt. Jeg har nesten lagt ned denne bloggen omtrent ti ganger den siste uka. Mye av det folk sier eller gjør virker superdumt, og siden jeg syns det om de fleste, er det en ganske sterk indikasjon på at det egentlig er meg det er noe galt med, ikke dem. Det har faktisk vært en litt tung periode, og det hele ble utløst av kinken i nakken. Ser du?! Syting før jeg vet ordet av det! Somebody stop me! Men samtidig, hvor er grensa mellom syting og å snakke om reelle problemer? But that’s beside the point…

Åja! Og i følge pappan til Siri, så heter jeg Guru! Ganske festlig! Kanskje jeg rett og slett skulle skifte navn til Guru Bjelland?

Ka farsken? – Vol. II

Teng æ ikkje hæres:

1. Æ hær ikkje nåle. Jeg har nevnt dette i en tidligere post, men jeg følte jeg måtte si det igjen. Siden jeg bare har holdt meg hjemme med kinken min, så fikk jeg faktisk med meg Rachael Ray, hvor de hadde et innslag om akupunkturansiktsløftning (ikke det at det egentlig er noe å få med seg, men jeg kjedet meg). Synet av en person som ligger med ansiktet fullt av nåler… Grøss!

2. Æ hæres ikkje når andre skada sæ. Det går liksom greit når det er meg, for da vet jeg i det minste hva som skjer. Hvis det skjer noe med andre vet jeg aldri helt hva jeg skal gjøre, og skadene virker mer alvorlige da, enn hvis det hadde skjedd med meg.

3. Æ hær ikkje kald eller svak kaffe. Ick, it’s disgusting! Svak kaffe er det nesten ingen vits i, og den eneste kalde kaffen som er god, er iskaffe. Basta!

4. Æ hæres ikkje kink i nakken. Jeg tror jeg har snakket nok om akkurat den…

5. Æ hær ikkje når folk som æ ikkje kjenn kommer litt før nært, før eksempel når man står i kø på butikken. Eller ennu værre, sælgera som kommer heilt opp i ansekte på dæ. Jeg hadde en rimelig stor personlig sfære før, selv for folk jeg kjenner. Heldigvis har den krympet en god del, men når det gjelder fremmede mennesker, så er den fremdeles ganske stor.

Dette konkluderer da en litt spesiell “episode” av Ka farsken? Jeg må si det faktisk var vanskelig å komme på 5 ting jeg ikke hæres. Men jeg kommer helt sikkert til å komme på en haug med ting etter at jeg har lagt ut denne. Etterpåklokskap er jeg god på! Noe du ikke hæres?