Da var verden tilbake igjen. Det var deilig å gå i hi i nesten tre uker, men man må komme ut en eller annen gang. Det er like rart hver gang jeg gjør det. Ingenting er helt som jeg husker det, enten verre eller i noen tilfeller bedre. Øving for eksempel, er fantastisk nå, noe det ikke var før jul. Mye forandrer seg, og ganske ofte gjør jeg det også, og selv om det er i små mengder blir det til slutt en stor å.

Jeg hadde store planer om å skrive om hvordan det er å være tilbake i Trondheim, men jeg kommer ikke på noe å skrive. Det er Trondheim. Jeg bor her. That’s it. Hver gang jeg har prøvd å skrive noe kommer jeg bare inn i en veldig filosofisk stemning. Jeg begynner bare å tenke på hvor rart alt er. Life, the universe and everything, you know. Og det virker som om i hvert fall noen av mine venner ikke er interessert i å lese om ting og tang jeg tenker på. De skummer. Jeg kunne skrevet så utrolig mye mer om akkurat dette, men jeg trenger ikke det. Jeg vet hva jeg syns og føler, og jeg driter i om noen andre bryr seg.

Jeg tror faktisk det at øvinga går bedre, og at jeg er mer engasjert i musikk, data og lesing har mye med at jeg var hjemme og fikk nye impulser fra storebror. Det er litt rart, men jeg har egentlig alltid sett opp til ham og sånn er det nok fremdeles. Merkelig hvordan mye forandrer seg, men samtidig ikke. Du blir bare ikke kulere enn storebror.

Gjør denne bloggen det kjedeligere å snakke med meg? Det har jeg lurt litt på i det siste. Hvis jeg har skrevet om et eller annet, og så begynner å snakke med noen som har lest det, så vet de jo allerede hva jeg mener og kommer til å si. Det skjedde i hvert fall i jula, da jeg begynte å snakke om Brat camp, og både Iselin og Ingrid gjengav hva jeg hadde skrevet før jeg i det hele tatt kom meg så langt. Men jeg tror at hvis jeg ikke skriver om det her, så kommer jeg aldri til å komme på å snakke om det ellers.

Jeg tror jeg lider av et merkelig, sjeldent syndrom. Jeg kan tydeligvis ikke overrekke en gave uten å si “Gratulerer med dagen”. Nå har jeg gjort det ved flere anledninger. Den berømte hendelsen der Vegard kom på besøk (der jeg hadde glemt å pakke inn gaven hans, han fant den i hylla mi, jeg kom plutselig på hva det var og utbrøt: “Gratulerer med… God jul!) og nå i jula da jeg gav Ingrid gaven hennes. Jeg la ikke merke til at jeg sa gratulerer med dagen engang, før Iselin påpekte det. Lurer på hva dette syndromet burde hete… Forslag?