Her om dagen gikk den første Matrix-filmen på tv, og jeg så den jo selvsagt. Det er litt rart å se filmer som det er så lenge siden kom ut, når de fremdeles kjennes nye ut. Når jeg tenker på hvor lenge siden det er, og hvordan jeg var da den kom ut, føler jeg meg litt gammel. Men jeg tror det er mest det at jeg har forandret meg så sinnsykt på de årene som er mellom da og nå. Jeg hadde aldri i verden kjent igjen meg selv hvis de to versjonene hadde møttes.
Men for å komme til poenget, Morpheus og Neo hadde en samtale om de trodde på skjebnen eller ei, der Neo kommer med et eller annet utsagn der han sier at han vil ha kontroll over sitt eget liv og at han: “Don’t believe any of this fate crap”.
Jeg håper nesten skjebnen eller hva man skal kalle det finnes, for ellers så er det bare en haug med mennesker som raver rundt, uten noen form for veiledning. Vi vet jo faktisk ikke hva det er vi driver med. Vi prøver bare og ser hva som skjer. Men kanskje det er det som skjer uansett hvem som har kontrollen?
Jeg tror ikke jeg vil ha kontroll over mitt eget liv. Jeg har ikke akkurat verdens beste dømmekraft, og lider i tillegg av beslutningsvegring, så de avgjørelsene jeg tar kan være litt så som så. Jeg tenker hele tiden: “What if I make the wrong choice?” (og ja, jeg tenker det faktisk på engelsk. Forbausende mye oppi hodet mitt foregår på engelsk…) Jeg syns det hadde vært litt betryggende om noe annet hadde kontrollen, hadde en plan for meg og alle andre. Selv om man ikke nødvendigvis er klar over hva den planen er, så har man en følelse av hva man skal gjøre fordi det er noe som tilsier at det er den beste, mest logiske og fornuftige løsningen på problemet, og det føles rett. Hvis man havner en kinkig situasjon eller noe drastisk skjer og tenker: “Shit, hva skjedde? Hva gjør jeg nå?”, så fins det en liten, kosmisk stemme i underbevisstheten din som sier: “Stick to the plan. Always stick to the plan!” Og ja, den snakker også engelsk.
Jeg tror nesten at hvis “skjebnen” (eller hva man nå skal kalle det) finnes, så har den gitt opp menneskene, og prøver bare å bli kvitt oss så fort som mulig. Med alle skitne knep og triks i og utenfor boka. Naturkatastrofer, global oppvarming, Bush and whatnot.
Mens jeg satt og skrev dette så jeg plutselig flust av feil og hull i teoriene mine. For ikke å snakke om at jeg egentlig ikke er helt enig med meg selv heller. Det var nok derfor jeg alltid likte å skrive essays på videregående. Der kunne man bare skrive begge sider uten egentlig å ta et standpunkt, men likevel gjøre det. Jeg tror jeg bare må konkludere med at livet er rart, merkelig og går fort unna. Og her som i ex.phil, syns jeg faktisk spørsmålet er mer interessant enn svaret. Det spiller egentlig ingen rolle om det er en master plan for oss eller om vi bestemmer alt selv. Man får bare prøve å henge med i svingene. Eller som Tyra sier: “Just model through it!”
Overraskanes my som fåregår oppi hauan vårres…
Her kommer et boktips fra en bibliotekarspire (som bruker skoletida på å lese blogg): Arthur Koestlers Roots of Coincidence. Eventuelt Hässelby av Johan Harstad. Det er en utrolig morsom, og alvorlig, bok som presenterer Koestler og synkronitetsteorien hans. Apropos skjebne og tilfeldigheter. (Jeg har ikke lest Koestler selv. Det har Albert. Han sovnet. Men det betyr ikke at Herr Koestler ikke har noen interessante, og muligens viktige poeng.)
Lars syntes at dette blogginnlegget minnet han om tankegangen til hovedpersonen i boka han nettopp har lest. Naiv. Super.
Bare sånn siden vi var inne på litteratur og siden jeg er stolt over å ha fått Lars til å lese…
Hehe. Jeg er ikke helt sikker på om det er en kompliment eller ei… Skrive som Erlend Loe? Supert! Være han fyren i Naiv. Super.? Nja… Den er jeg ikke så sikker på. Men bra at han leser!
Åshild, er Roots of Coincidence en fagbok? Jeg og fagbøker er ikke så gode venner… Men Hässelby blir jeg nok å lese!
Roots of Coincidence er vel gjerne en fagbok, ja. Linken til Hässelby er at Albert er ihuga Policefan og Sting er (eller var, hva vet vel jeg(?), dette var i Polices tid) ihuga Koestlerfan. Han døpte to album inspirert av denne multisammensatte ungarsk-briten, hvorav deres siste, Synchronicity, refererer til Roots of Coincidence. Fyren (Koestler) har vært både kommunist og anti-sådan og engasjert i både filosofi, psykologi og politikk. Sikkert en utrolig spennende kar, men kanskje vi bare skulle holde oss til Erlend Loe…
Velvel. God helg, folkens!!
Jeg tror at vi “delvis” har en skjebne(eller hva man nå skal kalle det!). Altså, vi blir jo født inn i en verden som på mange måter legger opp til hva vi skal tenke og føle og gjøre og forstå av alt og ingenting. Tidens begrensning og muligheter, som det så fint heter. Vi er alle fanget inni den. Det er mye som styrer våre valg og avgjørelser, MEN! til syvende og sist er det faktisk opp til en Selv. Altså Selv med Stor S. Som i Selvet. Det tror jeg. Og hva får oss til å velge ditt og datt, eller noe helt annet? Tilfeldigheter, kunnskap, erfaring, lyster, påvirkning av folk du kjenner og ikke kjenner, ubevisst og bevisst, oppfatninger om hva som er bra og hva som er dårlig, oppvekst, verdier og you name it. Du kan sikker “neime” mange flere ting. Valgene våre, og sammenhengen med hvordan våre liv fortoner seg utifra dem, er så kompleks og innvikla, at jeg faktisk ikke tror på noen “fullkommen” skjebne. Og, ja, Guro, vi raver rundt som noen ordentlige traijllt-hau, men noen form for veiledning, det har vi faktisk. Vi er alle født med en samvittighet. Og dessuten en fornuft. Selv de som vokser opp i de mest u-solidariske omgivelser har noen “gode sider” ved seg, selv om ingenting skulle tilsi at de vet hva som er rett og galt. Nestekjærlighet. Det tror jeg alle har. I en viss utstrekning. Kan man ikke kalle det for en slags veiledning? For er det ikke det som virkelig betyr noe? Det som er meningen med Det Hele? Uten noen å være glad i og bry seg om, hadde det ikke vært noe særlig til liv her på Tellus (!). Det er jo det som betyr noe, er det ikke? At vi er glade i hverandre og bryr oss om hverandres liv? Og, ja, det er mye drit i verden, og vi er faktisk på god vei til å utrydde oss selv. Men saken er: Vi kan faktisk rette det opp igjen. Det er fysisk mulig. Både krig og naturkatastrofer. Det er VI (menneskene, ikke “skjebnen”) som har rotet det til, og VI kan rette det opp igjen. Vi kan det! Jeg har av og til tenkt at kanskje dette er veien det går. Til helvete, altså. Jeg mener, hva skulle ellers ha skjedd? Menneskene har alltid utviklet seg, vi har alltid strevet etter nye og bedre løsninger for å gjøre hverdagens strev enklere, og etter den industrielle revolusjon; hvordan kunne vi unngå at det ble slik det er i dag? Hvor skulle det ellers ha gått? Kanskje dette er planen. Kanskje ikke. Jeg går for det siste. Alt er opp til oss. Det er vi som er utstyrt med samvittighetnen og fornuften. Og disse to gode vennene våre, gjør det sakte men sikkert rimelig klart for flere og flere av oss at nå må vi se til å stoppe å tulle. Slik som dette kan vi ikke fortsette, for da går det, ja, da går det rett til HELVETE!! HAHAHAHA. Neida, jeg bare tuller. Blir litt revet med. Klokka er to på natta, jeg har jobbet Gud vet hvor mange dager i strekk på 10-timers skift, og jeg har tatt min første øl siden jul (for jeg har nemlig fri i helga!) ANYWHOO: Poenget mitt er at det går opp for oss. Og da kan vi velge å gjøre noe med det. Vi vet hva som er riktig. Veiledning, som jeg nevnte. Men det er vi som velger hva vi skal gjøre med saken!
ALTSÅ er vi fanget av tiden, vi er utstyrt med fornuft og samvittighet, og vi velger våre liv utifra det, ERGO har vi delvis en skjebne… eller hva man nå skal kalle det…
Dette traijllt-hauet er mektig imponert! Du er meget overbevisende, må jeg si. Jeg har bare et spørsmål til deg: Ingrid, har du noen gang vurdert å skaffe deg en blogg?
Det synes jeg er et godt spørsmål. Jeg liker å lese blogg!
Nei, jeg liker å utnytte andre sine blogger sånn at jeg kan skrive ting når det passer meg og slipper å bruke tid på å lage en selv. hihi.
Eni me Ingrid, d e artier å læs:) Evt skom… Føle æ må forsvar enkelte læsera her, sidn du tydligvis tar dæ vældi nær av kommentaran vårres. Æ har skomma alt fra J.K. Rowling t Hamsun, men d betyr itj at æ syns dæm e dårli t å skriv! Du hadd garantert skomma min blogg hvis æ hadd skrevvi om korps for eksempel. Ærli talt Guro, du må lær dæ å gi mer faan. Syns du ska bynn me d istedn for å grunk så my. Bli bare deppa av sånt… (grunk e for øvri et av dæm mest suspekte ordan æ har hørt. Ta bort g’en så har du nå helt anna…)
Som i grun(ne)? Å grunne på noe? Eller?
I grunnen synes jeg det er passende å holde seg utenfor koffertene.
Nå er det på tide med et nytt innlegg som vi kan kommentere på….